jente på 25, sliter plutselig med traumer fra barndommen som aldri har dukket opp tidligere. Why?

[AnonymBruker]

Hei! 
jente 25, bodd i fosterhjem siden jeg var 5-6 år. De er i dag mine foreldre og min familie. Solskinnshistorie. MEN, etter jeg kjøpte meg leilighet og flyttet ut i en alder av 22 år, så begynte jeg plutselig å slite med deler av barndommen min, som inntraff før jeg flyttet til mine fosterforeldre. Altså, minner fra 0-6 år. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri ble behandlet såå dårlig, at jeg var heldig som ikke opplevde ekstrem omsorgssvikt hos biologisk pappa osv. Men, plutselig som sagt, så begynte jeg å få tanker og bilder i hodet, gråte-fest ut av det blå i bilen, og en følelse av at de tingene jeg opplevde som liten faktisk har påvirket meg mer enn jeg noensinne har oppfattet selv, og at jeg har opplevd ting som et barn absolutt ikke skal måtte forholde seg til. Full pappa og kompiser, full pappa som stinket øl og aftershave når han hentet meg hos venner eller i barnehagen. En pappa som løftet meg overalt og heiv meg rundt i armene sine som han ville, for å tulle med meg når jeg var full. En pappa som glemte å hente meg på skolen, som gjorde at jeg alltid ble med venninner eller læreren hjem for å spise. En pappa som prøvde så godt han kunne, men som lot meg lage middag til meg selv, som 5-6 åring. Eller den gangen biologisk mamma knivstakk pappa foran meg, i et kidnappingsforsøk av meg. Jeg sliter den dag i dag med kontrollbehov av situasjonene rundt meg som følger av at jeg hadde lite kontroll hos Bio-pappa som ung. Jeg har alltid sagt at han prøvde så godt han kunne, og at jeg egentlig ikke har hatt det så ille, kanskje underbevisst for å beskytte han? Til og med etter han døde i 2007 av selvmord. Det er først for noen år tilbake hvor jeg begynte å få minner, mareritt og en form for traumer, som plutselig dukket opp i voksen alder. Jeg går til psykolog osv, jeg føler at det er veldig mye fokus på at jeg må rette synet fremover. Men, hæ? Jeg har jo «nettopp» begynt å bearbeide en barndom som kanskje ikke var så grei allikevel, og det er jævlig tungt for å si det rett ut. Samtidig så føler jeg meg dum som plutselig får disse problemene såpass voksen og sent. Er det noen som har opplevd at barndom eller minner plutselig dukker opp når man er eldre, og at man feks sliter en del med faktaene? Det er akkurat som at jeg ikke helt tror på meg selv, fordi det føles dumt ut at jeg reagerer så sent på alt sammen.

- fortvilet jente 

Anonymkode: 968fb...5c3

[GulSitron]

Har ikke opplevd noe slikt selv, men min beste venninne har opplevd noe sånt og hun går i traumebehandling i en alder av 27år for noe som skjedde for 22-24 år siden, som hun/kroppen hadde fortrengt i alt for mange år.

Jeg vil tro kroppen fortrenger veldig mye som et overlevelsesinstinkt og når du da endelig kjenner på trygghet så kan det hende kroppen slipper ut mer og mer for at det skal kunne bearbeides i stede for å lukkes inne. 
 

Jeg hadde absolutt oppsøkt en god psykolog nå, i stede for å sitte med alt dette alene. 

[AnonymBruker]

Ja. Nesten det samme skjedde med meg. Etter at jeg ble voksen og flyttet ut fikk jeg en periode der jeg tenkte mye på det som hadde skjedd. Tror det handlet om at jeg først da var moden nok til å forstå hva jeg hadde opplevd. Etterhvert gikk det seg til og jeg tenkte ikke noe spesielt over det.  Minnene har alltid vært der, men de har aldri plaget meg.

Men for et par år siden skjedde det noe som trigget minnene på en helt annen måte og nå plager de meg. Situasjoner spilles av i hodet mitt om og om igjen. Følelsene, lukter og alt kommer tilbake akkurat som om jeg er der. Nå må jeg ofte sette på noe musikk eller se på tv for å distrahere meg nok til og komme ut av det. 

Skulle ønske jeg hadde tatt tak i det første gangen da jeg skjønte at her var det noe for jeg tror dette er noe som har påvirker meg mye mer enn jeg har innsett tidligere. 

Så rådet mitt er søk hjelp nå, det går ikke over av seg selv. 

 

Anonymkode: 80531...805

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt det du opplever. Kjenner andre som har opplevd det samme og fått diagnose PTSD som voksen. Det kan være at du må lære en måte å leve på med traumene. Det vil uansett bli lettere med tiden.
 

Trist å høre om dine foreldre ❤️

Anonymkode: 4f5d5...448

[AnonymBruker]

Det et ikke uvanlig at slike reaksjoner kommer så lang tid etterpå. Det er veldig mye å ta inn over seg for et barn, og derfor er det mange barn som rett og slett ikke tar det innover seg. Det vil ikke si at de ikke blir påvirket av det, men de tar ikke inn over seg hverken hvor ille ting er, eller hvordan det påvirker dem. Det er jo også sånn at barn har lite å sammenligne med, og dermed tenker de at det de opplever er normalt. Dermed gjemmer barnet det vonde, ofte ved å bagatellisere det både ovenfor seg selv og omverden, men det som er gjemt har en tendens til å komme tilbake. Slikt kan komme tilbake når som helst, men det er nok mest vanlig at det kommer enten ved store endringer i livet, når man har en slitsom periode, eller når man opplever noe som minner om det som var vanskelig.

Jeg synes overhodet ikke det er rart at du begynte å slite med dette da du flyttet ut. Det er en stor omveltning for enhver å flytte hjemmefra for første gang. Da har man plutselig ansvar for seg selv, og det er ingen rundt som følger opp og passer på. Høres det kjent ut? Jeg synes det høres ut som det kan minne om livet ditt før fosterfamilien, at du da også i stor grad måtte ta vare på deg selv.

Hvis jeg forstår deg riktig føler du at psykologen har veldig stort fokus på å se fremover, mens du føler et behov for å se bakover. Det synes jeg du skal snakke med psykologen om. Bruk lit tid på å fortelle hvorfor du føler behov for å snakke om fortiden, og hør hva psykologen sier. Jeg tror det er viktig å få snakket gjennom ting, for på en måte å få sett på det, snudd og vendt litt på det, og så legge det fra seg (i så stor grad som man klarer). Samtidig er det heller ikke dumt å tenke framover. Hvis man bare snakker om traumene, uten å snakke om hvordan man skal komme seg videre, er det fare for at man graver seg fullstendig ned.Kanskje kan dere finne en god blanding av å se bakover og fremover?

Hvis du føler du ikke har en god mach med psykologen er det stort sett mulig å bytte (kan være lang ventetid). I de aller fleste tilfeller tror jeg man gjør lurt i å først forsøke å endre ting hos den psykologen man går til. En samtale om hva som fungerer og hva som ikke fungerer kan i mange tilfeller være terapeutisk i seg selv, samtidig som den kan forbedre fremtidig terapi ved at du og psykologen sammen kan bestemme hva som er målet og hva det er viktig å fokusere på.

 

Anonymkode: eefce...97d

[Sunnys]

Selv om ikke hjernen / hukommelsen husker alle minnene, husker kroppen det. Du kan bli trigget av lukter som f eks øl og after shave. Du har levd et beskyttet liv hos dine fosterforeldre, og når du har flyttet for deg selv, er det en ny livsfase. Nye livsfaser vil for mange være en liten «krise» som kan gjøre en sårbar - som igjen kan trigge fram minner. 
du går nå hos psykolog, bare det i seg selv vil få deg til å reflektere over eget liv og oppvekst. 
ganske vanlig i din alder at en begynner å tenke tilbake på barndommen. Hva var bra, hva var ikke bra osv. For å finne litt deg selv. 
mat du har bagatellisert det som har hendt, er også en måte å beskytte deg selv på. For å slippe å forholde deg til at du faktisk har hatt det tøft. 
det er de første barneårene som danner fundamentet i hjernen når det gjelder trygghet. 
når du går til psykolog så er det din time og din tid. Det er du som skal bestemme hva du ønsker å snakke om. 
Si at dette er minner som kommer frem, og spør henne hva du skal gjøre med det? Si at du får inntrykk av at HUN ikke ønsker å gå inn i dette, og spør henne da hvorfor?? Er det første gang du snakker om denne tiden? Hvor mye har dere jobbet med det? 
hvor mye har du sagt? 
du må bare være helt ærlig og tydelig på det DU føler du trenger, og du må få et ordentlig svar. 
ikke tenk på psykologen - tenk på deg selv. 
å bytte tilknytningspersoner i en alder av 6 år «kan» gi tilknytningsskader, og det er en grunn for at du havnet i fosterhjem. En psykolog som ikke ser dette bør bli realitetsorientert 
 

 

[Sunnys]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det et ikke uvanlig at slike reaksjoner kommer så lang tid etterpå. Det er veldig mye å ta inn over seg for et barn, og derfor er det mange barn som rett og slett ikke tar det innover seg. Det vil ikke si at de ikke blir påvirket av det, men de tar ikke inn over seg hverken hvor ille ting er, eller hvordan det påvirker dem. Det er jo også sånn at barn har lite å sammenligne med, og dermed tenker de at det de opplever er normalt. Dermed gjemmer barnet det vonde, ofte ved å bagatellisere det både ovenfor seg selv og omverden, men det som er gjemt har en tendens til å komme tilbake. Slikt kan komme tilbake når som helst, men det er nok mest vanlig at det kommer enten ved store endringer i livet, når man har en slitsom periode, eller når man opplever noe som minner om det som var vanskelig.

Jeg synes overhodet ikke det er rart at du begynte å slite med dette da du flyttet ut. Det er en stor omveltning for enhver å flytte hjemmefra for første gang. Da har man plutselig ansvar for seg selv, og det er ingen rundt som følger opp og passer på. Høres det kjent ut? Jeg synes det høres ut som det kan minne om livet ditt før fosterfamilien, at du da også i stor grad måtte ta vare på deg selv.

Hvis jeg forstår deg riktig føler du at psykologen har veldig stort fokus på å se fremover, mens du føler et behov for å se bakover. Det synes jeg du skal snakke med psykologen om. Bruk lit tid på å fortelle hvorfor du føler behov for å snakke om fortiden, og hør hva psykologen sier. Jeg tror det er viktig å få snakket gjennom ting, for på en måte å få sett på det, snudd og vendt litt på det, og så legge det fra seg (i så stor grad som man klarer). Samtidig er det heller ikke dumt å tenke framover. Hvis man bare snakker om traumene, uten å snakke om hvordan man skal komme seg videre, er det fare for at man graver seg fullstendig ned.Kanskje kan dere finne en god blanding av å se bakover og fremover?

Hvis du føler du ikke har en god mach med psykologen er det stort sett mulig å bytte (kan være lang ventetid). I de aller fleste tilfeller tror jeg man gjør lurt i å først forsøke å endre ting hos den psykologen man går til. En samtale om hva som fungerer og hva som ikke fungerer kan i mange tilfeller være terapeutisk i seg selv, samtidig som den kan forbedre fremtidig terapi ved at du og psykologen sammen kan bestemme hva som er målet og hva det er viktig å fokusere på.

 

Anonymkode: eefce...97d

Veldig godt svar til ts 👌🏼

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det et ikke uvanlig at slike reaksjoner kommer så lang tid etterpå. Det er veldig mye å ta inn over seg for et barn, og derfor er det mange barn som rett og slett ikke tar det innover seg. Det vil ikke si at de ikke blir påvirket av det, men de tar ikke inn over seg hverken hvor ille ting er, eller hvordan det påvirker dem. Det er jo også sånn at barn har lite å sammenligne med, og dermed tenker de at det de opplever er normalt. Dermed gjemmer barnet det vonde, ofte ved å bagatellisere det både ovenfor seg selv og omverden, men det som er gjemt har en tendens til å komme tilbake. Slikt kan komme tilbake når som helst, men det er nok mest vanlig at det kommer enten ved store endringer i livet, når man har en slitsom periode, eller når man opplever noe som minner om det som var vanskelig.

Jeg synes overhodet ikke det er rart at du begynte å slite med dette da du flyttet ut. Det er en stor omveltning for enhver å flytte hjemmefra for første gang. Da har man plutselig ansvar for seg selv, og det er ingen rundt som følger opp og passer på. Høres det kjent ut? Jeg synes det høres ut som det kan minne om livet ditt før fosterfamilien, at du da også i stor grad måtte ta vare på deg selv.

Hvis jeg forstår deg riktig føler du at psykologen har veldig stort fokus på å se fremover, mens du føler et behov for å se bakover. Det synes jeg du skal snakke med psykologen om. Bruk lit tid på å fortelle hvorfor du føler behov for å snakke om fortiden, og hør hva psykologen sier. Jeg tror det er viktig å få snakket gjennom ting, for på en måte å få sett på det, snudd og vendt litt på det, og så legge det fra seg (i så stor grad som man klarer). Samtidig er det heller ikke dumt å tenke framover. Hvis man bare snakker om traumene, uten å snakke om hvordan man skal komme seg videre, er det fare for at man graver seg fullstendig ned.Kanskje kan dere finne en god blanding av å se bakover og fremover?

Hvis du føler du ikke har en god mach med psykologen er det stort sett mulig å bytte (kan være lang ventetid). I de aller fleste tilfeller tror jeg man gjør lurt i å først forsøke å endre ting hos den psykologen man går til. En samtale om hva som fungerer og hva som ikke fungerer kan i mange tilfeller være terapeutisk i seg selv, samtidig som den kan forbedre fremtidig terapi ved at du og psykologen sammen kan bestemme hva som er målet og hva det er viktig å fokusere på.

 

Anonymkode: eefce...97d

Veldig sant og bra. Jeg har selv vært gjennom dette. ❤

Anonymkode: 43eb4...4e6