Når man hater sin egen bursdag..

[AnonymBruker]

Det nærmer seg min egen bursdag, og bare tanken gjør at det knytter seg i magen og jeg blir nesten på gråten. Sånn har det vært i mange år, men føler de senere åra har den følelsen blitt verre. Selv elsker jeg å feire alle andre sine bursdager og gjøre stas på andre. Dette har selvfølgelig smittet over på min datter på 10 år, og hun planlegger i flere uker i forveien.

Jeg og barnefaren har 50/50, og han har henne den uken jeg har bursdag. Hun sa klart i fra at hun skulle overnatte hos meg og min samboer, slik at hun våknet her på bursdagen min. For hun og min samboer skulle gi frokost på senga. Hun har allerede og kjøpt kort og gave. 

Og det er jo egentlig så koselig! Men jeg gruer meg, sånn på ordentlig. Jeg hater å måtte tvinge frem et smil og vet ikke hva jeg kan gjøre for å få vekk disse vonde følelsene rundt bursdagen min. Jeg misliker gaver, at folk gratulerer og jeg vil helst sove bort hele dagen😶

Det skal sies og at jeg er fosterbarn, og selv om jeg VET bedre - så går jeg fortsatt med den følelsen at jeg er en byrde, og aldri var ønsket. Så regner med det henger sammen på en eller annen måte der. 

Noen andre som har det sånn? Og hva gjør dere?

Anonymkode: c111e...690

[AnonymBruker]

Du lager en altfor stor sak av din egen bursdag... Endre samvær pga din bursdag er i overkant. Regner med dette ikke er en rund dag?

 

Anonymkode: 915e0...edf

[Tesss]

Bursdagen din kommer jo en gang i året, uansett om du vil eller ikke. Sånn er det jo bare, hva med å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og heller fokusere på å glede datteren din som gleder seg på dine vegne? Jeg har dessverre ikke noen bedre råd å komme med, personlig synes jeg at bursdag i voksen alder er mere fokus på familie enn den som har bursdag, for da samles alle og det er det jeg synes er koselig. 

[Live88]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du lager en altfor stor sak av din egen bursdag... Endre samvær pga din bursdag er i overkant. Regner med dette ikke er en rund dag?

 

Anonymkode: 915e0...edf

Det er jo datteren som bestemt at hun skal sove hjemme hos mamma den natten, ikke TS!

TS, du burde få hjelp til å bearbeide og håndtere disse følelsene og tankene dine!❤️ Jeg er ikke fosterbarn selv men har vokst opp med diverse ting som har endt i en ptsd-diagnose og i mange, mange år hatet jeg min egen bursdag, jeg var (er) akkurat som deg og elsker å feire andre, bare ikke min egen! Men så fikk jeg komme i traumebehandling hos en psykolog som elsker både sin egen og andres bursdag, og litt etter litt klarte hun å snu min egen tankegang, og nå er det faktisk litt gøyt å ha bursdag! Jeg er ikke like jublende glad som henne men jeg nærmer meg, så det kan bli bra for deg også!

[tangent]

Jeg klarer ikke sette meg inn i de følelsene du har rundt bursdagen din, men jeg kjenner meg igjen i at jeg ikke liker oppstyr og greier rundt bursdagen min. Jeg trenger ikke den oppmerksomheten og synes det er pinlig. Har ikke bursdagsdato på facebook, så da slipper jeg mye unødvendige gratulasjoner i alle fall. Når det gjelder ungene, så tenker jeg mer at jeg gir dem gleden av å gi og gir dem ros for å være omtenksomme og gjøre noe hyggelig enn at jeg egentlig må være så innmari glad for det. De gjør det ut av kjærlighet. Men som sagt så har jeg ikke den baggasjen du har og de kompliserte følelsene rundt det.