Verpesyke pga sykdom

[An-on-ym]

For noen måneder siden fikk vi vite at pappa har en alvorlig kreftdiagnose, og at han mest sannsynlig bare har 1-5 år igjen. Sykdommen og diagnosen kom ut av det blå, da pappa aldri har vært noe syk før de fant kreften. 

Etter vi fikk vite om sykdommen til pappa har jeg tenkt mye på om jeg burde få barn. Jeg har hatt veldig lyst på barn de siste årene, men har ønsket å vente til jeg har funnet jobb. Det gjør utrolig vondt å vite at pappa kanskje går glipp av noen av de største øyeblikkene i livet mitt, som både fremtidig bryllup og å møte sine barnebarn. Jeg er nå 25 år gammel, eldst av mine søsken og mest sannsynlig den av oss som får barn først. Jeg har alltid sett for meg å få mitt første barn i midten/slutten av 20-årene dersom alt lå til rette for det og jeg hadde funnet mannen jeg ville dele livet mitt med. 

Jeg har nå en kjæreste som er fire år eldre enn meg og vi har vært sammen i ca ti måneder. Vi har det utrolig fint sammen, og jeg har allerede funnet ut at dette er en person jeg har lyst til å dele livet med. Problemet er at jeg går siste året på studie nå, han  er arbeidsledig pga. korona og vi bor 3 timer fra hverandre det neste halvåret. Etter det flytter jeg opp til han. Jeg har ikke diskutert min verpesyke med han i frykt for at han skal bli skremt, men jeg klarer ikke legge fra meg tanken. 

 

Jeg vet jeg burde diskutere dette med kjæresten, men er redd for å skremme han. Er det for tidlig i forholdet å begynne å tenke på barn? 

Kommer jeg til å angre om jeg ikke får barn nå mens pappa fremdeles er i live? Burde jeg vente til vi begge har fast jobb og bor sammen før vi vurderer å få barn selv om dette betyr at pappa ikke får møte mine barn? 

[Nymerïa]

Dette synes jeg var leit, jeg skjønner at du tenker at du har lite tid.

Det å ikke ha fast jobb synes jeg ikke er så ille, du får bare ta hva som helst for å opparbeide deg rett til foreldrepenger og så løser det seg med fast jobb etterhvert hvis du har en relevant utdanning som det er etterspørsel etter der du skal flytte.

Da synes jeg det er verre at du ikke er på et sted i forholdet hvor det er naturlig å begynne å tenke på barn. Det viktigste valget du tar for barnet ditt er valget av dets far. Selv om du sier at du har bestemt deg for at du vil tilbringe resten av livet ditt med han så har dere bare vært sammen i 10 måneder og bor ikke på samme sted. Ikke skriver du noe om han er klar for å etablere seg med deg heller. Har du for eksempel hintet om ekteskap? Hvordan reagerer han da?

Jeg skjønner godt at du vil at faren din skal få oppleve barnebarnet sitt og omvendt, jeg hadde tenkt det samme, men det er ikke verdt å få barn med feil mann og alt det som medfølger.

[Bokdamen]

Legg denne tanken fra deg og få barn når du er klar. Bruk den tiden han har igjen med din far og ikke på å tenke på eggløsning og at dere må ligge sammen ofte nok og testing og hvis du blir gravid er du kanskje dårlig en kort eller lang periode uten overskudd til noe annet og så den livsendrende barseltiden der det knapt er rom for andre enn mor og baby. Ikke bruk den siste tiden på alt dette andre, bruk den med din far og gjør ting som er viktig for dere, skap minner og ha tid sammen. La han bli kjent med kjæresten og la dem skape minner sammen. Hilsen en som mistet mammaen sin før hun fikk barn og av til mister pusten i savnet etter den mormoren hun ville vært. Men angrer aldri på at vi ventet til vi var klar. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår tankegangen og følelsene dine, men tro meg.. Å være der for dine nærmeste i en slik situasjon er helt for jævlig samtidig som man skal ha ansvar for en baby/barn. 

Det som skjer med din far er veldig trist, men vent med barn til det føles riktig for dere.

Anonymkode: eb6c3...3a5