Bli fosterforeldre

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vurdert en stund om vi skal bli fosterforeldre. Vi har en sønn på fire fra før av. Vi driver gårdsbruk, så vi jobber hjemmefra mye av tiden. Vi har god økonomi, mye omsorg og er glad i barn, derfor føler vi at vi har kapasitet til å ta inn et fosterbarn. Det er mangel på fosterhjem i kommunen vi bor i, og de har drevet med rekruttering i det siste for å få flere. 
Men jeg liker å tenke meg godt om, og være helt sikker på at det er noe vi kan klare før vi sier ja til å være fosterhjem. Det er spesielt med hensyn til sønnen vår at jeg vil tenke meg godt om. Noe av det jeg har tenkt på er: 

- Hvordan vil de påvirke sønnen? Det blir jo ikke et «søsken» i den forstand, men de vil jo vokse opp sammen, og forhåpentligvis få et godt forhold. Det som bekymrer meg mest er at det er jo ikke sikkert at det er permanent. Noen barn blir jo flyttet tilbake til foreldrene sine. 
- Mange barn har jo litt ekstra utfordringer. Jeg føler at vi er i stand til å takle det, og jeg har også mulighet til å jobbe mindre om barnet trenger det, men igjen, vil det påvirke sønnen vår negativt å bo sammen med et barn som har ekstra utfordringer og trenger mer oppmerksomhet?
- Har noen opplevd at egne barn blir sjalu for at det kommer et nytt barn?

Er det noen som har erfaringer de vil dele? 

 

Anonymkode: 28ed9...6ad

[Pragmatikeren]

Det første man gjør er å kontakte kommunen mtp pride-kurs. Det er obligatorisk før man kan vurderes som fosterhjem. Så blir man litt klokere gjennom dette kurset. 

[AnonymBruker]

Det er nok viktig å sette seg ordenlig inn i det før man tar valget om å bli fosterforeldre. Derfor tenker jeg at det hadde vært fint for dere å dra på fosterhjem kurs, noe man må gjennomføre for å bli fosterforeldre. Da får dere litt innsikt i hva det innebærer og også så dere kan spørre om de tingene dere lurer på. Jeg vil tro at det er lettere å ta et valg om det passer dere eller ikke da.

Når det kommer til barnet dere eventuelt vil bli fosterforeldre til så tror jeg dere kan legge frem noen ønsker, med tanke på alder, utfordringer barnet har og hva dere kan klare å ta hånd om. Jeg tror at som oftest ønsker de at fosterbarnet skal være yngst i det hjemmet de flytter til. Jeg har selv vokst opp i forskjellige fosterhjem, og kjenner også flere som har det. Hvilke utfordringer fosterbarnet har er helt forskjellige så det er veldig vanskelig å si hvordan det kommer til å påvirke barnet deres. Derfor er det veldig viktig å ha åpen dialog med barnevernet/bufetat om hva dere tenker, ønsker og rett og slett hva familien er i stand til å tilby.

Anonymkode: 84108...933

[AnonymBruker]

Takk for svar 😊 Jeg skal ta kontakt med kommunen å høre om de har noen kurs framover. Hittil har jeg kun snakket med de som står på kjøpesenteret å deler ut brosjyrer. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

[AnonymBruker]

Ikke gjør det.

Anonymkode: a8c09...c8a

[AnonymBruker]

Vi hadde litt eldre barn enn du. Vi tok et fosterbarn som var 2-3 år. Mange utfordringer. Ga opp hele prosjektet da barnet var ca 7 år. 
Det er det beste vi har gjort, å melde oss av igjen. 
 

Det er fordelen med fosterbarn, du kan faktisk bare si at du ikke er interessert lengre. 

Anonymkode: 8b8ed...243

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi hadde litt eldre barn enn du. Vi tok et fosterbarn som var 2-3 år. Mange utfordringer. Ga opp hele prosjektet da barnet var ca 7 år. 
Det er det beste vi har gjort, å melde oss av igjen. 
 

Det er fordelen med fosterbarn, du kan faktisk bare si at du ikke er interessert lengre. 

Anonymkode: 8b8ed...243

Da skulle dere aldri vært det, hvis mentaliteten er at man kan gi opp et uskyldig barn just like that. I stedet for å bli en suksesshistorie, har dere nå bidratt til at barnet som voksen må si at "jeg har vært i x antall fosterhjem". 

Anonymkode: e34ad...4f1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da skulle dere aldri vært det, hvis mentaliteten er at man kan gi opp et uskyldig barn just like that. I stedet for å bli en suksesshistorie, har dere nå bidratt til at barnet som voksen må si at "jeg har vært i x antall fosterhjem". 

Anonymkode: e34ad...4f1

Barnevernet gjør mye bra, og er en helt nødvendig instans i vårt samfunn. 
Men, når det går galt så går det ofte virkelig galt enten det er ungdom på institusjoner som får det enda verre, manglende tilsyn med fosterhjem eller som i dette tilfelle fosterforeldre som understreker hvor lett det er å melde seg «av». 
Dessverre så er det mange historier hvor det ikke går bra for barn i fosterhjem. Det må snart komme reformer i barnevernet. 

Anonymkode: d6bb0...362

[AnonymBruker]

Jeg tror den største utfordringen er å være mentalt forberedt. Kanskje får man inn en god match, og alt går veldig fint. Men så kan det hende det ikke blir en god match, og man får mange utfordringer. Dere har også en 4 åring, og dere må beskytte deres barn fra et usunt hjemmemiljø. Trangen til å hjelpe barnet dere tar inn vil være sterkt, men om det ikke fungerer, så må dere også være sterke nok til å innrømme at 'det her funker ikke', og det vil føles tungt. Man vil føle at man har mislykkes, og at man har bedratt barnet man så gjerne ville hjelpe.

Som andre nevnte; ta kurset, tenk dere godt om, og bestem dere. 

Anonymkode: 0e671...80b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi hadde litt eldre barn enn du. Vi tok et fosterbarn som var 2-3 år. Mange utfordringer. Ga opp hele prosjektet da barnet var ca 7 år. 
Det er det beste vi har gjort, å melde oss av igjen. 
 

Det er fordelen med fosterbarn, du kan faktisk bare si at du ikke er interessert lengre. 

Anonymkode: 8b8ed...243

Var vel ikke barnets utfordringer som var problemet her. Den siste setningen sier ALT om hva slags mennesker dere er. 

Det er fordelen med misbrukte, sårbare, utrygge barn fra ødelagte hjem, det er bare å hive dem ut når du ikke gidder mer. 

 

TS, det er supert at dere tenker nøye gjennom det. Det siste dere vil er å legge ytterligere sten til byrden til et barn som så sårt trenger en trygg havn. Fosterbarn kan ha vanvittig store utfordringer, mange av dem har opplevd verre ting i sine første leveår enn vi andre gjør gjennom et helt liv. Søk all veiledning dere kan, forbered dere godt, og hvis magefølelsen er rett: Kjør på. Jeg kjenner flere som er vokst opp i fosterhjem, og det ble virkelig redningen for dem. All respekt til gode fosterforeldre!!

Anonymkode: 8d95d...286

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi hadde litt eldre barn enn du. Vi tok et fosterbarn som var 2-3 år. Mange utfordringer. Ga opp hele prosjektet da barnet var ca 7 år. 
Det er det beste vi har gjort, å melde oss av igjen. 
 

Det er fordelen med fosterbarn, du kan faktisk bare si at du ikke er interessert lengre. 

Anonymkode: 8b8ed...243

Det er det jeg er redd for, at vi tar oss vann over hodet. Jeg tenker at hvis vi får et barn kan vi ikke melde oss av igjen, da har vi det så lenge det er behov for det. Håpet er jo at vi hadde fått et fosterbarn som trivdes og kom inn i familien, men jeg skjønner at det ikke alltid er realiteten. 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror den største utfordringen er å være mentalt forberedt. Kanskje får man inn en god match, og alt går veldig fint. Men så kan det hende det ikke blir en god match, og man får mange utfordringer. Dere har også en 4 åring, og dere må beskytte deres barn fra et usunt hjemmemiljø. Trangen til å hjelpe barnet dere tar inn vil være sterkt, men om det ikke fungerer, så må dere også være sterke nok til å innrømme at 'det her funker ikke', og det vil føles tungt. Man vil føle at man har mislykkes, og at man har bedratt barnet man så gjerne ville hjelpe.

Som andre nevnte; ta kurset, tenk dere godt om, og bestem dere. 

Anonymkode: 0e671...80b

Jeg regner med det kan være utfordrende, men jeg tenker at hvis man først har tatt til seg et barn, så kan man ikke bare gi opp? Jeg skal høre med kommunen om kurs, så får vi forhåpentligvis svar på bekymringene. Jeg er rimelig sikker på at vi kunne blitt et trygt og godt hjem for et barn. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Var vel ikke barnets utfordringer som var problemet her. Den siste setningen sier ALT om hva slags mennesker dere er. 

Det er fordelen med misbrukte, sårbare, utrygge barn fra ødelagte hjem, det er bare å hive dem ut når du ikke gidder mer. 

 

TS, det er supert at dere tenker nøye gjennom det. Det siste dere vil er å legge ytterligere sten til byrden til et barn som så sårt trenger en trygg havn. Fosterbarn kan ha vanvittig store utfordringer, mange av dem har opplevd verre ting i sine første leveår enn vi andre gjør gjennom et helt liv. Søk all veiledning dere kan, forbered dere godt, og hvis magefølelsen er rett: Kjør på. Jeg kjenner flere som er vokst opp i fosterhjem, og det ble virkelig redningen for dem. All respekt til gode fosterforeldre!!

Anonymkode: 8d95d...286

Vi har mye kjærlighet og et godt hjem, så jeg håper jo at vi kunne vært gode fosterforeldre. Slik jeg har tenkt vil vi være i stand til å ta oss av et barn med utfordringer siden jeg har mulighet til å jobbe mindre, men jeg er jo redd for at jeg overvurderer egne evner, og for hvordan det vil påvirke sønnen vår. Jeg kjenner ingen som har vært fosterhjem, men barna til en venninne av meg måtte bo i fosterhjem/beredskapshjem i et halvt år, og de hadde det fint der, til tross for at de stod i en vanskelig situasjon. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

[Nymerïa]

Men TS, har dere tenkt å få flere barn? Altså biologiske barn? Fordi fosterbarn trenger vanligvis en god del oppmerksomhet og da er det kanskje ikke helt topp med yngre søsken.

Du får bære over med meg hvis jeg har gått glipp av opplysninger om dette over.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

Men TS, har dere tenkt å få flere barn? Altså biologiske barn? Fordi fosterbarn trenger vanligvis en god del oppmerksomhet og da er det kanskje ikke helt topp med yngre søsken.

Du får bære over med meg hvis jeg har gått glipp av opplysninger om dette over.

Nei, vi kan ikke få flere barn selv, derfor tenker jeg at vi har kapasitet til å ta imot et fosterbarn. Vi vil jo selvfølgelig snakke med sønnen om det hvis det blir aktuelt å få fosterbarn, slik at han også er forberedt. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnevernet gjør mye bra, og er en helt nødvendig instans i vårt samfunn. 
Men, når det går galt så går det ofte virkelig galt enten det er ungdom på institusjoner som får det enda verre, manglende tilsyn med fosterhjem eller som i dette tilfelle fosterforeldre som understreker hvor lett det er å melde seg «av». 
Dessverre så er det mange historier hvor det ikke går bra for barn i fosterhjem. Det må snart komme reformer i barnevernet. 

Anonymkode: d6bb0...362

Det må snart komme fosterhjem i det hele tatt! Behovet er enormt!

Anonymkode: 17e06...3d5

[Nymerïa]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, vi kan ikke få flere barn selv, derfor tenker jeg at vi har kapasitet til å ta imot et fosterbarn. Vi vil jo selvfølgelig snakke med sønnen om det hvis det blir aktuelt å få fosterbarn, slik at han også er forberedt. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

Da høres det jo ut som om dere har mye å tilby et barn som trenger det. Kanskje er det best å vente litt til gutten deres er blitt litt større, men dette vet sikkert ekspertene noe om hvis du kontakter dem.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, vi kan ikke få flere barn selv, derfor tenker jeg at vi har kapasitet til å ta imot et fosterbarn. Vi vil jo selvfølgelig snakke med sønnen om det hvis det blir aktuelt å få fosterbarn, slik at han også er forberedt. 

Anonymkode: 28ed9...6ad

Du høres faktisk ut som den perfekte kandidat. Ett barn, realistisk, gjør research, glad i barn, mulighet til å jobbe mindre, god kapasitet, bor på gård... Jeg heier på dere!!

Anonymkode: 8d95d...286

[AnonymBruker]

Vent til sønnen deres er minst 3 år eldre. Sørg for å få mest mulig info om et evt fosterbarn, så dere vet hva dere går til. Jeg var et helvetes fosterbarn, som dessverre ikke hadde noen forutsetninger for å klare meg i et A4-hjem. Det var jævlig for alle parter, og traumatiserte meg som allerede var traumatisert. Ikke bli skremt, det kan også gå godt. Jobber med ei som tenker på fosterfamilien sin som de som reddet henne. Forskjellen er grad av relasjonsskader i utgangspunktet, match i kjemi og sensitivitet hos fosterforeldre. Vær realistiske og lykke til!

Anonymkode: f80fb...dcc

[AnonymBruker]

Jeg skal gi deg min personlige erfaring, da jeg selv har hatt forstersøsken. Da jeg var 9år tok foreldrene mine til seg et fosterbarn på 4 år. Med to søsken fra før ble vi en gjeng på fire barn og to voksne.

De første tre årene gikk det greit. Barnet ble raskt en del av familien. Men som årene gikk fikk hun det vanskeligere, spesielt i tenårene. Pga omsorgssvikten i hennes første leveår, hadde hun store tilpassingsproblemer.  Hun hadde en skadet måte å tilpasse seg mennekser. Fungerte ikke på skole, stjal, ble utagerende, la ann på voksen menn, blant annet. 

Jeg tror mine foreldre hadde tenkt at så lenge vi ga kjærlig og masse omsorg så vil det går bra. For vi var jo et "ressurssterk hjem" med mye omsorg. Men sannheten er at noen barn er så skadet fra tidlige leveår at normal kjærlighet ikke er nok for å fungere i et normalt familieliv. Det er jo vanskelig å vite på forhånd hvordan hvert barn vil utvikle seg i en ny familie. 

På et tidspunkt ble det situasjonen  svært vanskelig for mine foreldre. Barnet hadde bodd hos oss i ti år. Det er ikke bare å si opp "jobben". Dette barnet var jo blitt en del av familien, og ikke noe foreldrene mine ville gi opp. Det ville de følt som er stor nederlag og svik. Samtidig så de hvordan hele familie ble skadelidende. Vi kunne ikke spise en hyggelig middag i felleskap, og jeg som tenåring orket på et tidspunkt ikke forholde meg til barnets problemer. Jeg valgte istedet å låse meg på rommet, nektet å bli med på ferier osv. 

 Barnet ble boende til hun var 18 år, meldte seg ut av barnevernet og flyttet. Vil i dag ikke ha kontakt, og klandrer oss for å ha fraføvet henne hennes biologiske familie. Noe alle oppegående selvfølgelig forstår ikke stemmer. 

Jeg tenker som voksen i dag at mine foreldre var svært rause som påtok seg dette. Samtidig gjør min erfaringer at jeg aldri selv ville tatt til meg et forsterbarn så lenge jeg selv har hjemmeboende barn. 

Jeg må presiserer at dette er min subjektive erfaring. Og selvfølgelig finnes det mange familier med helt andre, og langt mer positive erfaringer. Men jeg mener det er viktig å tenke på at ikke kjærlighet alltid er nok, når skadene fra omsorgssvikt allerede har skjedd. Selvsagt trenger alle barn kjærlighet, men noen barn er så skadet, at det ha stor påvirkning for å kunne  danne normale relasjoner og handlingsmønstet.

 

Anonymkode: 1d557...a83

[AnonymBruker]

11 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

Da høres det jo ut som om dere har mye å tilby et barn som trenger det. Kanskje er det best å vente litt til gutten deres er blitt litt større, men dette vet sikkert ekspertene noe om hvis du kontakter dem.

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres faktisk ut som den perfekte kandidat. Ett barn, realistisk, gjør research, glad i barn, mulighet til å jobbe mindre, god kapasitet, bor på gård... Jeg heier på dere!!

Anonymkode: 8d95d...286

Takk 😊 Jeg håper jo at vi kan være et godt hjem for et barn som trenger det. 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vent til sønnen deres er minst 3 år eldre. Sørg for å få mest mulig info om et evt fosterbarn, så dere vet hva dere går til. Jeg var et helvetes fosterbarn, som dessverre ikke hadde noen forutsetninger for å klare meg i et A4-hjem. Det var jævlig for alle parter, og traumatiserte meg som allerede var traumatisert. Ikke bli skremt, det kan også gå godt. Jobber med ei som tenker på fosterfamilien sin som de som reddet henne. Forskjellen er grad av relasjonsskader i utgangspunktet, match i kjemi og sensitivitet hos fosterforeldre. Vær realistiske og lykke til!

Anonymkode: f80fb...dcc

Takk 😊 Jeg har tenkt på om sønnen er for ung, men samtidig har jeg tenkt på om det kanskje kan være greit at han ikke er for vant til å være enebarn. Vi hadde en liten tilpasning i fjor da han fikk en kusine, og plutselig måtte dele på farmor og farfar. Det har heldigvis gått veldig greit, og han er blitt glad i kusinen. Når fetteren kom og han måtte dele på mormor og morfar var det ingen problemer. Jeg skal snakke med barnevernet om dette og høre hva de tenker 😊 
Trist å høre at du hadde en vanskelig oppvekst, jeg håper du fikk den hjelpen du trengte. Jeg er forberedt på at fosterbarn kan ha ulike vansker og behov, og håper at vi kan tilby den trygghet og kjærlighet som er nødvendig for å hjelpe det. 

Anonymkode: 28ed9...6ad