Dårlig selvfølelse/selvbilde som arbeidsledig

[AnonymBruker]

Mistet jobben i august under nedbemanning. Hadde da vært i firmaet i ti år, i en god stilling med hyggelige folk og ledelse. Så bare det har vært en stor sorg å miste. 
Har søkt masse jobber, og vært på tre intervjuer. Men ikke fått noen av de, det er alltid noen som er bedre.

Jeg har alltid hatt ganske god selvfølelse, og er ganske optimistisk og uredd. Men plutselig har jeg blitt ekstremt selvbevisst/selvkritisk, og jeg tror det er på grunn av alle avslagene+ at jobben ikke «trengte meg» lenger, og jeg ble overflødig der.

Jeg analyserer meg selv konstant, tenker over hva jeg har sagt i intervju- og så skjemmes jeg over meg selv. Gjør ikke nødvendigvis dårlige intervjuer tror jeg, men noe må det jo være siden jeg ikke får jobben.

Jeg er litt overvektig, og har også begynt å tenke at jeg kanskje er litt stygg i tillegg, kanskje det også spiller inn. Føler meg både teit og stygg. Det er bare utrolig slitsomt og trist å føle seg sånn. Føler jeg egentlig ikke er verdt en dritt, og tankene jeg har om meg selv skremmer meg.

Er dette normalt? Noen som har hatt det på samme måte? 
 

kvinne 33

Anonymkode: 72bc3...f24

[AnonymBruker]

Helt normalt å tenke som du gjør, selv om det er kanskje få som snakker om det. Det finnes mye forskning på som peker på at jobb er viktig del av livet vårt og vårt selvfølelse og når vi havner i en situasjon hvor vi står uten jobb så er det mange som føler seg sånn som du.

Samtidig må du være klar over er at Korona pandemien har også ført til dårligere økonomi i de fleste bransjer, selv om Norge er ikke så mye rammet som andre land. Dette viser seg i at stillinger hvor det før var 5-6 søkere som sendte inn søknader nå er det 40-50 søkere (tilfelle jeg kom over i august i en bransje jeg kjenner godt). Det er faktisk vanskeligere å finne en jobb nå og selv i gode tider tok det gjerne over 1 år i snitt før man fant ny jobb etter en nedbemanning (dette varierer kraftig fra bransje til bransje og type stillling). Dette er faktorer du ikke kan styre over og har heller ingenting med deg personlig å gjøre.

Så du må ikke mistet motet men heller se på dette her som nyttig erfaring og sjanse på nye nytt (hvis du har jobbet 10 år på et og samme sted så har du kanskje grodd fast?). Og en ting til - selv om du ser på det som skjer nå som stor personlig tragedie så vil alt ta slutt - om 4 år mens du stresser på jobben og har dårlig tid vil du knapt tenke på tiden nå.

Mann 38 år.

Anonymkode: 97476...c89

[Nalini]

Du er ikke alene å føle dette. Jeg har de samme tankene. Som forrige skriver, er det noe en ikke prater så mye om. Tror det er viktig å prate om dette med venner og bekjente. Håper det ordner seg for deg. 

[AnonymBruker]

Jeg også sliter veldig. Får ikke noe penger inn heller siden jeg studerer master deltid og sa opp heltidsjobben pga flytting. Visste ikke om Corona da jeg gjorde disse tingene. 

Anonymkode: ef4d2...0d3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg også sliter veldig. Får ikke noe penger inn heller siden jeg studerer master deltid og sa opp heltidsjobben pga flytting. Visste ikke om Corona da jeg gjorde disse tingene. 

Anonymkode: ef4d2...0d3

Men du, du har jo krav på dagpenger og å studere samtidig ? Det gjør jeg, de har lettet på disse reglene nå under korona. Jeg tar 7,5 studiepoeng * 2 nå i høst! Dette har nav godkjent. Hvis du sa opp selv så har du vel 3 mnd karantene på dagpenger. Men så ville jeg sjekket opp. Jeg kan studere frem til jul, men krisa er jo ikke over- og det kan hende de forlenger perioden man kan studere. 
 

Så kjipt å høre du også sliter. Håper det plutselig ordner seg for deg!

 

ts

Anonymkode: 72bc3...f24

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt normalt å tenke som du gjør, selv om det er kanskje få som snakker om det. Det finnes mye forskning på som peker på at jobb er viktig del av livet vårt og vårt selvfølelse og når vi havner i en situasjon hvor vi står uten jobb så er det mange som føler seg sånn som du.

Samtidig må du være klar over er at Korona pandemien har også ført til dårligere økonomi i de fleste bransjer, selv om Norge er ikke så mye rammet som andre land. Dette viser seg i at stillinger hvor det før var 5-6 søkere som sendte inn søknader nå er det 40-50 søkere (tilfelle jeg kom over i august i en bransje jeg kjenner godt). Det er faktisk vanskeligere å finne en jobb nå og selv i gode tider tok det gjerne over 1 år i snitt før man fant ny jobb etter en nedbemanning (dette varierer kraftig fra bransje til bransje og type stillling). Dette er faktorer du ikke kan styre over og har heller ingenting med deg personlig å gjøre.

Så du må ikke mistet motet men heller se på dette her som nyttig erfaring og sjanse på nye nytt (hvis du har jobbet 10 år på et og samme sted så har du kanskje grodd fast?). Og en ting til - selv om du ser på det som skjer nå som stor personlig tragedie så vil alt ta slutt - om 4 år mens du stresser på jobben og har dårlig tid vil du knapt tenke på tiden nå.

Mann 38 år.

Anonymkode: 97476...c89

Takk for et fint svar. Du har helt rett, jeg hadde nok grodd fast- og kanskje nå er tiden inne for å tenke nytt. Jeg studerer litt nå for å ha et bredere fagfelt og bedre CV. 
 

Og de bemanningsbyråene jeg har snakket med sier det er ekstremt trøkk på de få stillingene som lyses ut.

Jeg får prøve å jobbe med hodet og tenke at this too shall pass. Jeg er jo bare 33, kan jo umulig bli sånn at jeg må gå arbeidsledig til jeg blir pensjonist om 30 år 🤪

 

ts

Anonymkode: 72bc3...f24

[AnonymBruker]

12 minutter siden, frysja skrev:

Du er ikke alene å føle dette. Jeg har de samme tankene. Som forrige skriver, er det noe en ikke prater så mye om. Tror det er viktig å prate om dette med venner og bekjente. Håper det ordner seg for deg. 

Håper det ordner seg for deg også 🤍 Har du gått ledig lenge?

 

ts

Anonymkode: 72bc3...f24

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men du, du har jo krav på dagpenger og å studere samtidig ? Det gjør jeg, de har lettet på disse reglene nå under korona. Jeg tar 7,5 studiepoeng * 2 nå i høst! Dette har nav godkjent. Hvis du sa opp selv så har du vel 3 mnd karantene på dagpenger. Men så ville jeg sjekket opp. Jeg kan studere frem til jul, men krisa er jo ikke over- og det kan hende de forlenger perioden man kan studere. 
 

Så kjipt å høre du også sliter. Håper det plutselig ordner seg for deg!

 

ts

Anonymkode: 72bc3...f24

Tusen takk. Skal sende en ny søknad så får vi se!

Anonymkode: ef4d2...0d3

[AnonymBruker]

TS, det du føler er helt normalt. Noe du kan gjøre, for å bedre situasjonen, er å være med i en eller annen form for organisert aktivitet. Jobb som frivillig, eller hva som helst som hindrer deg i å gro fast i sofaen.

Anonymkode: 4a15d...9b4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, det du føler er helt normalt. Noe du kan gjøre, for å bedre situasjonen, er å være med i en eller annen form for organisert aktivitet. Jobb som frivillig, eller hva som helst som hindrer deg i å gro fast i sofaen.

Anonymkode: 4a15d...9b4

Takk for tips! Skal sjekke opp i det. Går mye tid til studiene(må jo prøve å få best mulig karakterer når jeg først har så mye tid) Og så kommer sønnen hjem fra skolen halv to, så føler ikke at jeg sliter ut sofaen riktig enda. Men kunne nok hjulpet veldig på den mentale helsen at man føler man bidrar med noe utenfor husets fire vegger. 
 

ts

Anonymkode: 72bc3...f24

[AnonymBruker]

Har slitt med det samme selv, egentlig gjennom hele karrieren. Ble syk under utdanningsløpet og startet "arbeidslivet" sengeliggende i et par år, og som "nyutdannet" allerede med CV-hull har det vært helt håpløst å finne en skikkelig arbeidsgiver. Har gått fra ledighet til vikariat til engasjement tilbake til ledighet i årevis, med mye deltid. Hadde et engasjement som gikk ut i desember, og var i kontakt med en del arbeidsgivere utover våren, men da korona kom ble det full stopp i all rekruttering. Stillinger jeg hadde søkt på bare forsvant, og ting ser ikke ut til å løse seg med det første heller.

Egentlig er det ikke økonomien som er det vanskeligste. Det som ødelegger selvtilliten er fordommene, reaksjonene fra nye bekjentskaper (jobb er jo ofte det første folk spør om), og at dating blir helt håpløs fordi folk snur i døra når de finner ut at jeg ikke er i jobb. Det er ganske fortvilende til tider, for ikke å snakke om ensomt. Prøver å ikke bry meg, prøver å bruke dagene til selvutvikling og læring, men det er veldig vanskelig iblant.

Anonymkode: e57e1...b31