Vanskelig etter fødselen - normalt?

[AnonymBruker]

For 10 år siden fikk jeg et barn. 
fødselen var traumatisk fordi den gikk så raskt at jeg ikke rakk å henge med og smertene var så intense at jeg fikk panikk/ sjokk. Fikk et angstanfall dagen etter, som jeg skjulte. Klarte ikke knytte meg til barnet etter fødselen. Lot mannen holde han, og latet som jeg sov.. Jeg badet han hver kveld, dullet og koste med han for å bygge opp mor barn forholdet. Og fordi jeg visste det var riktig, men jeg sleit med tilknytningen. 
har aldri snakket med noen om det, ikke engang mannen min. Følte skam og tabu rundt dette. Jeg skulle jo være den perfekte mor. Og føke det som var riktig å føle. Visste lite om fødsels depresjon eller traume.. 

da han var 2 mnd fikk han rs virus og ble sendt på sykehus.. jeg gråt i ambulansen fordi jeg var så redd for han. Da ble jeg samtidig lettet for da hadde jeg jo ikke fødselsdepresjon tenkte jeg.. etter den opplevelsen ble båndet knyttet. 
går til en psykolog nå, av andre ting.. bør jeg fortelle dette til han? Er det viktig? Har bært dette inni meg helt alene.. det plager meg ikke, men jeg har tenkt mer og mer på det.. 

skammer meg 

råd? 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[Gjest 24/7SylviaPlath]

Dumt du har skammet deg over følelser som er helt naturlige. Jeg synes du burde si det til psykologen din - tror det hadde vært veldig befriende for deg.

[Humle Brumle]

Ja si det snakk om det! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pusejenta13 skrev:

Dumt du har skammet deg over følelser som er helt naturlige. Jeg synes du burde si det til psykologen din - tror det hadde vært veldig befriende for deg.

Er bare så redd psykologen skal tenke at jeg er en dårlig mor.. men kvier meg til å si noe om det.. men hadde nok vært befriende og fått snakket om det, og kanskje fått ei forklaring på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha denne opplevelsen❤. Jeg hadde det også slik, og det er så fælt.... Jeg synes godt at du kan snakke med psykologen om det❤. Kanskje du klarer å legge bort skammen? Du har ingen grunn til å skamme deg, selv om jeg godt kjenner igjen disse følelsene...

Anonymkode: fc33d...aca

[AnonymBruker]

Ikke skam deg for noe som er veldig vanlig. Det viktigste er at du tok vare på babyen din. Du gjør lurt i å snakke med psykologen om det.

Anonymkode: 74717...fff

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene om å ha denne opplevelsen❤. Jeg hadde det også slik, og det er så fælt.... Jeg synes godt at du kan snakke med psykologen om det❤. Kanskje du klarer å legge bort skammen? Du har ingen grunn til å skamme deg, selv om jeg godt kjenner igjen disse følelsene...

Anonymkode: fc33d...aca

Godt å høre at det ikke bare er meg.. samtidig som jeg ikke unner andre å ha den opplevelsen. Med første barnet var alt perfekt. Så jeg trodde det skulle bli akkurat det samme.. sjokket over at det ikke ble slik ble jo også en bekymring 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

Psykologen kommer ikke til å tenke at du er en dårlig mor❤❤❤. Heller sterk som våger å snakke om det. 

Anonymkode: fc33d...aca

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke skam deg for noe som er veldig vanlig. Det viktigste er at du tok vare på babyen din. Du gjør lurt i å snakke med psykologen om det.

Anonymkode: 74717...fff

Tok godt vare på babyen hele tiden. Han skulle få alkurat det samme som broren, og skulle få alt av kos og dulling han også. Og det fikk han.. men følelsen var ikke like sterk som hos førstemann. 
 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen kommer ikke til å tenke at du er en dårlig mor❤❤❤. Heller sterk som våger å snakke om det. 

Anonymkode: fc33d...aca

Det er jo 10 år siden.. Er det ikke dumt å si noe om det nå? 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Det er jo 10 år siden.. Er det ikke dumt å si noe om det nå? 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

Hvis det hadde vært «dumt å si noe om det nå» fordi det er lenge siden, så ville jo ikke TS ha hatt noe BEHOV for å snakke om det. Hun HAR derimot behov for å snakke om det og få dette traumet, skammen hun har følt, og hele narrativet rundt hva som skjedde, plassert og prosessert utenfor eget hode. Derfor er det lurt å snakke om det.

Min bestemor fødte min far for over 70 år siden, og hadde en vanvittig traumatisk opplevelse med påfølgende fødselsdepresjon og tydelig unngåelsesatferd overfor barnet (som hun gjemte i husarbeid men hun visste selv hva som fikk henne til å drive på slik). Og hun snakket aldri ordentlig med noen om det før hun plutselig knakk sammen da jeg var nybakt mamma og fortalte henne at JEG hadde det slik, men at jeg visste at det var ganske vanlig og helt forståelig å slite med tilknytningen etter en fødsel og barseltid som hadde vært ganske ekstrem. Jeg visste at jeg ikke var alene eller defekt som mor, fordi samfunnet hadde snakket til meg om sånt. Bestemoren min hadde aldri hørt om noen andre som hadde det slik, og hadde levd i over 60 år med den opplevelsen av at det måtte være noe galt med henne. 

Anonymkode: cd836...c62

[AnonymBruker]

Jeg hadde også.problem med å knytte meg til sønnen min så helst at andre tok seg av han. Men snakket til han,ga han nærhet og kysset på han fordi jeg vet det er viktig. Men gjorde det på en måte bare fordi jeg måtte. Følte ikke noe for han det var som jeg passet ett barn som aldri ble hentet. Men jeg hadde fødselsdepresjon da. Når kolikken gikk over etter 3 mnder så begynte jeg endelig å gradvis få morsfølese for han som ble sterkere og sterke over tid . Det er veldig tydlig når jeg ser på bildene av han,knapt ett bildet av han fra 0-3 månender. Men masse bilder av han etter det for da begynte jeg å kose meg som mammaen hans.

Anonymkode: 73c8c...9ee

[WhiteSwan]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

For 10 år siden fikk jeg et barn. 
fødselen var traumatisk fordi den gikk så raskt at jeg ikke rakk å henge med og smertene var så intense at jeg fikk panikk/ sjokk. Fikk et angstanfall dagen etter, som jeg skjulte. Klarte ikke knytte meg til barnet etter fødselen. Lot mannen holde han, og latet som jeg sov.. Jeg badet han hver kveld, dullet og koste med han for å bygge opp mor barn forholdet. Og fordi jeg visste det var riktig, men jeg sleit med tilknytningen. 
har aldri snakket med noen om det, ikke engang mannen min. Følte skam og tabu rundt dette. Jeg skulle jo være den perfekte mor. Og føke det som var riktig å føle. Visste lite om fødsels depresjon eller traume.. 

da han var 2 mnd fikk han rs virus og ble sendt på sykehus.. jeg gråt i ambulansen fordi jeg var så redd for han. Da ble jeg samtidig lettet for da hadde jeg jo ikke fødselsdepresjon tenkte jeg.. etter den opplevelsen ble båndet knyttet. 
går til en psykolog nå, av andre ting.. bør jeg fortelle dette til han? Er det viktig? Har bært dette inni meg helt alene.. det plager meg ikke, men jeg har tenkt mer og mer på det.. 

skammer meg 

råd? 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

Kjære deg, du trenger ikke å skamme deg, det som er positivt er jo at du kjente på morsinstinktet da han ble syk og at du har dullet med han og brukt tid på han. Det skal være trygt å dele ting med Psykologen så dersom du føler for det er det bare å snakke om det, kanskje du føler deg lettet etterpå.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er bare så redd psykologen skal tenke at jeg er en dårlig mor.. men kvier meg til å si noe om det.. men hadde nok vært befriende og fått snakket om det, og kanskje fått ei forklaring på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

Psykologen har nok hørt det før fra andre foreldre

Anonymkode: fd57b...6d0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen har nok hørt det før fra andre foreldre

Anonymkode: fd57b...6d0

Ja, han har nok det. Men kjenner at jeg bare trenger å lufte det, sette ord på det og snakket meg gjennom det. Det plager meg at psykologen skriver så blekket spruter når jeg sitter der, og er redd for at han gir meg diagnoser på fødselsdepresjon og stempler meg 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er bare så redd psykologen skal tenke at jeg er en dårlig mor.. men kvier meg til å si noe om det.. men hadde nok vært befriende og fått snakket om det, og kanskje fått ei forklaring på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

En dårlig mor fordi du hadde helt normale tanker og følelser for 10 år siden - som attpåtil gikk over? Nei, det ville jeg ikke tenkt et sekund på. Du kan legge fra deg den dårlige samvittigheten først som sist, SÅ mange har det sånn i kortere eller lengre perioder etter fødselen, men tror du det vil hjelpe å si det til psykologen så gjør du det. 

Anonymkode: 431ba...89b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En dårlig mor fordi du hadde helt normale tanker og følelser for 10 år siden - som attpåtil gikk over? Nei, det ville jeg ikke tenkt et sekund på. Du kan legge fra deg den dårlige samvittigheten først som sist, SÅ mange har det sånn i kortere eller lengre perioder etter fødselen, men tror du det vil hjelpe å si det til psykologen så gjør du det. 

Anonymkode: 431ba...89b

Takk ❤️ Jeg fortalte det til mannen nå.. har aldri snakket om det før. Og jeg kjente bare hvor tårene fosset ut. Så vondt å fortelle det, men etter svarene i tråden her så tok jeg mot i meg og fortalte det. 
han kan aldri sette seg inn i det.. han jobbet borte på den tiden, og kunne være på Nordsjøen 2 uker i strekk.. så han har ikke den samme følelsen. Mor- barn er noe helt spesielt 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

Flere som har hatt det slik og aldri snakket om det? Hvordan har dette vært for dere? 

Anonymkode: 5eaa1...7ae

[AnonymBruker]

Opp

Anonymkode: 5eaa1...7ae