Kjæresten eller barn?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd. 

Mitt største ønske i livet har alltid vært å få en familie. Dette har min samboer alltid vært klar over, og han ønsker også barn. Vi prøvde i et og et halv år uten hell før vi gikk til legen, og fant ut at han ikke kan få barn. Optimistisk som jeg er kom jeg med forslag om donor eller adobsjon, men dette var ikke aktuelt for han. Enten hans egne genetiske barn eller ingen barn sa han. Jeg ga han noen mnd til å tenke seg om, men han står fast på dette. 

Hva ska jeg gjøre? Jeg elsker han, og vi har det bra sammen. Han er min bestevenn. Men sorgen over at jeg aldri kan få et barn knuser meg. Mitt eneste ønske i livet, og han tar det fra meg. Jeg føler meg deprimert og nærmer meg panikk anfall. Skal jeg bare forlate han og prøve å finne meg en mann som vil og kan få barn? Eller skal jeg godta et liv uten? 

Er det noen som har noen gode råd? For jeg står helt fast. 

Anonymkode: 4fa2f...ea1

[Heisenberg]

Jeg hadde gått. Men jeg har mange barn og for meg er det å få barn «selve livet». Men jeg har barnløse venner som trives med det. Kan du bli en sånn? Om svaret er nei må du konfrontere ham. Enten får dere barn med på donorbarn/adopsjon eller så går dere hver til sitt. 

Endret 11. september 2020 av Heisenberg

[AnonymBruker]

Hvis du alltid har drømt om barn ville jeg gått for det. Hadde han vært åpen for andre løsninger hadde saken vært en annen. Man kan adoptere, fosterforeldre og donasjon. Muligheten til å skape familie er så mangt, men han vil bare den ene løsningen som ikke går, den biologiske. 

Du er ikke garantert at drømmen blir oppfylt hvis du går, men blir du er det garantert at det ikke blir. 

Anonymkode: d82a9...6ce

[AnonymBruker]

Jeg hadde absolutt blitt dersom han var åpen for å få et barn på annen måte, men når han er står sa steilt ville jeg definitivt forlatt ham. 
 

Anonymkode: 4b9bd...3b9

[Neutral90]

Jeg er i en reell lik situasjon og kan forstå. Jeg kunne nok levd uten egne biologiske barn,men ikke uten barn i det hele tatt. 

Er han åpen for fosterbarn f.eks?

Vanskelig er valget uansett! Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon nå, og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Min samboer sier han ikke vet om han vil ha barn, og jeg har gitt han en vis tid til å bestemme seg.

Helt ærlig tror jeg at jeg går hvis han sier nei. Jeg hadde blitt så bitter, at det ikke hadde vært bra for noen av oss. Mitt høyeste ønske her i verden er å få barn, en familie. 

Men i samme prosess har jeg tenkt på hvordan det ville vært å leve uten å få barn. Jeg tror det hadde gått fint på sikt. Hadde nok sørget, men alt i alt tror jeg at jeg skulle fått et fint liv uansett. 

Det er et vanskelig valg, og du skal tenke deg godt om hvis du velger å bli. Velger du å bli må du bearbeide det, så du ikke blir bitter. Velger du å gå så kommer det til å være vanskelig det også.

Anonymkode: 6ff5a...87b

[AnonymBruker]

Du kommer til å angre.

Tenk om dere går fra hverandre om 20 år, da angrer du enda mer. 

Sett et ultimatum for ham, enten sæddonor eller så går du. 

Sunne mennesker prioriterer seg selv foran alle, uansett. 

Anonymkode: d5391...37b

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt klart gått. Adopsjon, fosterbarn, sæddonasjon, det er så mange muligheter! Han nekter å bli med på alle metodene. Jeg hadde aldri kunne endt opp med en mann som aktivt forhindret meg å få ett barn. Jeg ønsker meg mange, men kunne levd med å bare skulle ha ett barn fordi partneren min ikke ville ha flere. Men null? Av egen vilje? For det er et aktivt valg når man nekter å prøve de andre alternativene.

Jeg hadde aldri dratt fra mannen min om vi sammen prøvde alt men det likevel ikke gikk. Men å bli hos noen som ikke prøver? Jeg hadde blitt bitter herifra og til mars!

Anonymkode: 41030...711

[AnonymBruker]

Veldig egoistisk av mannen din syns jeg. Hadde han aldri ønsket seg barn så hadde det vært en annen sak, men han GJØR jo det. Dere har vært prøvere i 1 1/2 år før denne beskjeden kom. Så at han ikke vil bruke donor syns jeg er å være vanskelig... veldig mange gjør det. Og alle ser jo barnet som de får som sitt eget. Det er jo ikke hvilken sædcelle som brukes som avgjør om du er far eller ikke.

Så her ville jeg lagt frem hardt hvor viktig dette er for deg - at du vil skape en familie sammen med ham. Aldri matpakker i skolesekken, leksehjelp på ettermiddagen, følge barnet på aktiviteter, ferie i legoland med barnefryd, julaften med tassende føtter osv? HELT uaktuelt for meg iallefall, da barn er selve livet mitt. Og videre generasjon også. Uten barn blir det ingen barnebarn heller. Har virkelig mannen din innsett alt dette? Eller er han bare fortsatt i sorg over legebeskjeden. For jeg skjønner at det er tungt. Jeg hadde blitt knust selv. Men i dag er jo ikke beskjed om at man er steril ensbetydende med at man ikke kan få barn. Så håper virkelig dere kan ha flere samtaler om dette der du legger frem alle argumenter. Vet ikke hvor gammel du er, men jeg tror jeg hadde gitt det max 1 år. Vil han fortsatt ikke etter det året så ville jeg gått.... Du sier du elsker ham og dere har det bra sammen, men det finnes andre menn der ute man også kan ha dette med. TENK hvis du velger å bli barnløs for å ha ham, og så blir det uansett slutt mellom dere om noen år? Når du er for gammel til å få barn. Da vil du virkelig angre på valget....

Anonymkode: cf359...d18

[AnonymBruker]

Foreslå en løsning der ingen trenger å finne ut at barnet ikke er hans. Naturlig sæddonasjon, med flere slik at man ikke vet hvem som stod for det. Gjerne i en annen by der man ikke kjenner noen og kun menn som ligner mannen.

Unaturlige sæddonorer kan dessverre ikke holdes skjult.

Anonymkode: 9ea99...29e

[Skyblue7]

Jeg hadde nok ville bearbeider situasjonen litt lenger. Noen trenger tid på å venne seg til å få barn på «alternativ» måte, selv om det kan være like fint som «normalmåten». Kommer vel litt an på alderen din også? Jeg hadde nok heller fått barn på egenhånd enn å oppgi det i ett forhold.