Begynner å bli likegyldig til partner

[AnonymBruker]

Jeg er så innmari langt nede akkurat nå. Må bare få det ut. Setter pris på om noen har erfaringer de vil dele.

Det er den "klassiske" historien: ble sammen for cirka 8 år siden, flyttet gradvis inn sammen de 3 første årene, gift de siste 5. Det har vært småting som har gjort meg usikker hele veien. I begynnelsen var det veldig mye prat om tidligere kjærlighetsinteresser. han løy om hvor mye han oppsøkte ene eksen digitalt (det var ikke kontakt - kun han som var interessert i henne). Da dette ble oppdaget sa han unnskyld, men gjorde ingenting for å få på plass tilliten igjen. Selv om jeg er helt tydelig på hva jeg trenger av han for å kunne bygge opp tillit, så gjør han det ikke. Forklaringen er at han glemmer seg.

Det er alltid jeg som har dratt lasset - både praktisk (husarbeid, sosiale ting, oppfølging av familie, gaveinnkjøp, planlegging osv.), og romantisk (jeg som foreslår ting vi kan finne på, jeg som tar opp tema som ekteskap, familie, forhold). Jeg føler også at han forventer at jeg tar ansvar for han - passe på at han får med seg ting når vi skal noe sted, at klærne hans er rene, om han må kjøpe nye sko eller underbukser, at han husker på ting han skal osv.

Han har aldri vært flink til å vise interesse for meg og mitt. Spør aldri om familien eller vennene mine, spør aldri om studier eller jobb, spør ikke om fritidsinteresser, er svært lite til stede i samtalen når jeg forteller om ting, er mer opptatt av sin egen tolkning og sine egne tanker om det dersom jeg forteller vanskelige ting. Han er derimot veldig flink til å vise interesse for livet til andre rundt oss. Han er veldig flink til å si at han forstår, men mine behov ryker alltid for det HAN mener at mine behov bør være.

Vi har gått til parterapi siste halvannet året for å lære oss bedre kommunikasjon. Men også der er det jeg som drar lasset - jeg som må ta ansvar for at vi bruker verktøyene vi fikk der.

Alt i alt får dette meg til å føle meg mer som en personlig assistent. Følelsene mine har sakte og sikkert dabbet av. Dette er han fult klar over fordi jeg har vært tydelig på hvordan jeg føler det hele tiden.

Det er viktig å si at alle saker har flere sider. Det er jo helt åpenbart andre ting som er positive som gjorde at jeg falt for han og for at jeg fremdeles er sammen med han. Men nå er jeg redd for at det ikke er mer igjen for meg å hente. Jeg begynner rett og slett å bli likegyldig. Mannen min er helt på kanten av stolen og lover bot og bedring, men jeg føler at jeg har hørt dette så uendelig mange ganger før uten å se at han faktisk handler etter det han sier.

I bunn og grunn så er han en veldig god mann. Alle rundt meg digger han og kan ikke få skrytt nok av han. Men jeg føler meg bare liten og ubetydelig med han. Og nå begynner jeg å tro på de følelsene jeg har - at jeg faktisk ikke betyr noe. Det føles som om jeg må tvinge en person til å elske, respektere og bry seg om meg.

Hvor går veien videre nå? Hva gjør jeg? Jeg vil fremdeles få det til, men samtidig så er det noe inni meg som lurer på hvorfor jeg vil få det til med noen som jeg føler ikke elsker og respekterer meg.

På forhånd, takk til deg som tok deg tid til å lese ❤️

Anonymkode: 4c333...965

[AnonymBruker]

Hva andre mener om han betyr ingenting. De er ikke i en intim relasjon med ham. 

Du har vel to valg. Enten må du akseptere at du er sammen med en mann som ikke elsker deg på den måten du trenger å bli elsket. Du kan ikke endre ham og du vet etter så mange år hvem han er. Da må du finne kjærlighet i deg selv. Alternativt må du gå. 

Anonymkode: cf2f7...fb4

[Spøkelse]

De eneste som har følelsene i forholdet, er de to i forholdet. Det er deg og han. INGEN andres mening om hvordan en av dere er (eller hvordan det er), har noe å si. Ingen andre vet hvordan det kjennes og oppleves. Det er dere to som skal fungere sammen i hverdagen. Det er ikke alltid så lett å forklare konkret til andre hva problemet er - men du vet at det er der. 

Jeg syns man bør føle seg interessant i partners øyne. Det er ingen god følelse at den andre aldri spør hvordan det går med dine ting, eller interesserer seg LITT for det du driver med/skal.. Å bli tatt for gitt (organisere, holde oversikt over ting) er heller ikke noe ålreit! 😕 

[gakk]

Du gir og han tar og får, og det er det han elsker deg for, det er det han ikke vil miste. Dette forholdet høres veldig skjevt ut, han gir jo ingenting tilbake i det hele tatt. Hvis du må gjøre alt for ham er du mammaen hans også. Triste saker dette. Jeg håper du kommer deg unna og kan bygge deg selv opp igjen snarest. Vær stolt av at du er en kjærlig og givende person tross alt som har skjedd, ikke hold igjen neste gang, men pass på at du også får like mye! 💜

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva andre mener om han betyr ingenting. De er ikke i en intim relasjon med ham. 

Du har vel to valg. Enten må du akseptere at du er sammen med en mann som ikke elsker deg på den måten du trenger å bli elsket. Du kan ikke endre ham og du vet etter så mange år hvem han er. Da må du finne kjærlighet i deg selv. Alternativt må du gå. 

Anonymkode: cf2f7...fb4

Ja, det er dette jeg også tenker - akseptere at det aldri vil være nok for meg eller gå. Jeg vil liksom ingen av delene. Jeg vil ikke gi opp og gå fra han, men jeg vil heller ikke akseptere at det er slik jeg skal føle det resten av livet. Uansett hva jeg tenker så er det bare vondt. Er nok derfor jeg er så forvirret over situasjonen.

3 timer siden, Spøkelse skrev:

De eneste som har følelsene i forholdet, er de to i forholdet. Det er deg og han. INGEN andres mening om hvordan en av dere er (eller hvordan det er), har noe å si. Ingen andre vet hvordan det kjennes og oppleves. Det er dere to som skal fungere sammen i hverdagen. Det er ikke alltid så lett å forklare konkret til andre hva problemet er - men du vet at det er der. 

Jeg syns man bør føle seg interessant i partners øyne. Det er ingen god følelse at den andre aldri spør hvordan det går med dine ting, eller interesserer seg LITT for det du driver med/skal.. Å bli tatt for gitt (organisere, holde oversikt over ting) er heller ikke noe ålreit! 😕 

Takk for forståelsen ❤️ Jeg har ofte tenkt på om det er jeg som krever for mye. Men det er alltid små ting som oppe i hodet mitt "beviser" at jeg egentlig ikke betyr så mye. Vil ikke gi flere eksempel, men det har vært alt fra veldig små til større ting, og alt utgjør en helhet som bare gjør vondt. Det er også veldig sårt å se at han har veldig lett for å vise interesse ovenfor andre mennesker - bare ikke meg.

29 minutter siden, gakk skrev:

Du gir og han tar og får, og det er det han elsker deg for, det er det han ikke vil miste. Dette forholdet høres veldig skjevt ut, han gir jo ingenting tilbake i det hele tatt. Hvis du må gjøre alt for ham er du mammaen hans også. Triste saker dette. Jeg håper du kommer deg unna og kan bygge deg selv opp igjen snarest. Vær stolt av at du er en kjærlig og givende person tross alt som har skjedd, ikke hold igjen neste gang, men pass på at du også får like mye! 💜

Takk for støtte ❤️ Må si at han gir han også - f.eks. han tilbyr seg alltid å kjøre/hente/bringe, han fikser alle tekniske ting, han tar ansvar for bil (riktignok etter MYE mas fra meg, men det er han som bestiller deler, bytter hjul osv.), han er flink til å si at han elsker meg, er alltid med når jeg foreslår ting osv. Han har egentlig masse kjærlighet å gi, bare ikke til meg. Vi har like mange gode og dårlige sider, men jeg føler at det mangler noe. Det mangler en genuinitet. Følelsene han sier at han har for meg føles så overfladiske. Det er liksom ingenting i alle de fine ordene hans.

Når han nå sier at han virkelig elsker meg, at det ikke er sant at jeg ikke betyr noe, at alt skal bli bedre, så orker jeg ikke å høre det. Jeg blir rett og slett sint inni meg. Jeg vet at han tror han selv mener det, men det går på repeat. Og dess lenger dette har gått, dess mindre føler jeg meg.

Jeg er ikke redd for å være alene. Det hadde vært mye lettere å være alene. Men jeg vil liksom ikke gi opp heller. Nei, jeg vet ikke. Søren og.

Ts

Anonymkode: 4c333...965

[gakk]

Han gir nok det som passer ham, men gir han de tingene du trenger? Lytter han til og respekterer dine behov og gjør en innsats med det? Løfter om at ting skal forandre seg er vel og bra, men ikke om igjen og om igjen uten at noe har forandret seg. Da er det jo bare tomme ord for at du skal holde ut litt til. Det høres også ut som du bidrar mye mer enn ham. Han har mer å tape her enn deg så det er klart han tviholder på forholdet.