datteren min mistet farmoren sin

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter i midten av 20 åra som mistet sin farmor for snart 2 uker siden. Hun har ikke grått så mye, men jeg ser hun har det vondt. Det er helt greit å ikke gråte. Det er ingenting som er unormalt i en slik situasjon. Hun hadde ikke sett for seg at hun skulle miste sin farmor så fort. Vi andre så dette komme og gjorde det vi kunne for å forberede vår datter om at dette kunne skje. 

Hun har det vondt, men hun klarer ikke sette ord på hvordan hun har det virker det som. Det virker som om hun distanserer seg fra det hele.  Hun mimrer ofte tilbake til siste gang de møttes hjemme hos oss da de satt å snakket og mimret tilbake. Farmoren var jo så oppegående og var ingen tegn til at hun skulle dø noen få uker senere før det gikk dager. Jeg ser hun har det vondt, men det virker som om hun distanserer seg fra følelsene ved å sitte å studere. Hun hater virkelig matte, men nå sitter hun med matte hele tiden. Jeg er redd hun gjør det fordi hun er redd for å kjenne på følelsene sine. Hun slapper ikke så mye av lenger. 

Jeg er bare redd om hun fortsetter å distansere seg fra det hele om sorgen vil komme med en dobbel styrke senere. Det vil jo bare bli enda verre for hennes del. Men jeg og faren vil alltid være der for hun. Jeg vet ikke om jeg skal la hun distansere seg til hun er klar for å kjenne på følelsene eller om jeg skal gjøre noe? Jeg er også redd for om hun kanskje er redd for følelsene sine og at hun ikke får den sunne sorgeprossessen. Selvom jeg vet at ingenting er unormalt. Jeg bare ønsker ikke at hun skal bli syk av dette.

 

Anonymkode: 53e07...56c

[powerpuffen]

Kondolerer. Dette var trist å lese, selv om det nå er slik i livets gang.

Jeg tror du bare må stole på sorgprosessen som din datter gjennomfører nå. Hun har nok vært igjennom sorgprosesser av annen art tidligere - og hun vet nok best selv hvordan hun skal takle det. Jeg tror hun opplever dette som en sunn sorgprosess for seg selv.  

Jeg er veldig lik din datter når det gjelder dette. Jeg er for øvrig selv i 20 årene. Jeg har aldri likt å snakke om sorg og slike følelser, og har alltid distansert meg med andre ting. Da jeg mistet min farmor valgte jeg konsekvent å fortsette med prosjektet vi hadde på skolen, til tross for at fremførelsen av dette skulle gjøres før begravelsen. Jeg sørget, men jeg lot det ikke ta overhånd. For meg var dette helt riktig sorgprosess. I dag kan jeg snakke om alt som har med farmor å gjøre uten at det gjør vondt på en slik måte.

La din datter få vite at dere er der, så vil hun nok snakke om det etterhvert ❤️ 

Endret 9. september 2020 av Sprinkle