Autisme og sorgprosess

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Carrot skrev:

Her var jeg som leste at TS sitt barn har innsett at barnet "mest sansynlig har" ergo handler det ikke om en diagnose som er tung på autismespekteret.. Og autisme er langt mer enn "sosialt akward" som du sier - i det hele vitner svaret om en potensielt manglende forståelse for autismespekteret? 

TS - jeg som en annen undrer meg over hvorfor du føler sorg? Hva er det du sørger over? 

Jeg er ikke TS, men... jeg kan tenke meg at hun sørger over det som kunne vært og blitt, men som nå ikke blir noe av. 

Vi har fått diagnosen autisme på ungdommen vår nå, jeg har hatt mistanker hele tiden, det var faktisk en lettelse å få diagnosen satt på papiret for meg. 

Men, for faren derimot. Han sørger over alt som kunne vært og er lei seg for hva framtiden vil bringe og det er ikke vanlig videregående, normal jobb osv osv osv sånn han ser det. 

Det er hva jeg tror. 

Jeg ble som sagt lettet da vi fikk diagnosen for det utløser en hel masse mer med hjelp og tilrettelegging osv. 

Anonymkode: 798c9...11e

[Bbw]

Jeg forstår sorgen din veldig godt Ts❤️ 

Har selv et barn som ikke ble som alle andre. Det har vært en sorgprosess hos meg også, men det vil jo ikke si at man sørger for at man fikk det barnet. 
Jeg sørget fordi jeg var bekymret for alle utfordringer mitt kjære barn ville møte i livet som jeg ikke kunne skjerme det mot. Mammahjertet har felt mange tårer opp igjennom årene, men mest av alt har det gitt meg en utrolig styrke og lært meg utrolig mye som jeg ikke ville vært foruten.Det har vært år fylt med glede, tårer og ellevill jubel for hvert minste fremskritt. 
I dag går det bedre en noen gang og det «lillestore» barnet mitt blomstrer i egen omsorgsleilighet og jeg kunne ikke vært stoltere enn det jeg er hvor bra det har gått.

Det viktigste nå er at du kommer deg gjennom den sorgprosessen du er i slik at du kan være der for barnet ditt❤️ 

Når endelig diagnose er ferdig må du passe på og få i gang ett godt støtteapparat rundt dere med ppt, spes pedagog, fysioterapaut, helsesøster, skole, lege, støttekontakt osv etter hva slags behov barnet har for de forskjellige instansene. 
 Og husk, det er viktig å ikke gi seg og stå på sitt.. Det er ingen andre enn du som kjenner barnet ditt best❤️ 

 

En klem fra hjertet til deg🤗 Dette her klarer du❤️
 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor sørger du TS, hva er det du tenker som har gjort at barnet ditt fortjener at du sørger over det? Fortjener ikke alle barn at foreldrene elsker dem ubetinget?  

Anonymkode: af852...fbf

Du tenker at foreldre som sørger over at hele fremtiden til barnet og familien endres slutter å elske barnet sitt? 
Du tenker at dersom du fikk vite at barnet ditt gradvis vil forsvinne inn i sin egen verden og bort fra alt det andre barn er opptatt av ville tenke: pytt pytt, dette blir nok supert! 
Som ved alle andre store omveltninger i livet er det en prosess å orientere seg på nytt etter en autismediagnose. 
Den prosessen må foreldre få ha uten at vi påfører dem skam for det.

Anonymkode: dec19...f10

[Gjest Geirfuglen]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor sørger du TS, hva er det du tenker som har gjort at barnet ditt fortjener at du sørger over det? Fortjener ikke alle barn at foreldrene elsker dem ubetinget?  

Anonymkode: af852...fbf

Hvorfor tror du at man ikke kan elske barnet sitt selv om man sørger over at det ikke får alle muligheter? 

[Bribi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor sørger du TS, hva er det du tenker som har gjort at barnet ditt fortjener at du sørger over det? Fortjener ikke alle barn at foreldrene elsker dem ubetinget?  

Anonymkode: af852...fbf

Når et barn gradvis forsvinner i sin egen boble, og man blir nødt til å innstille seg på å leve livet på en annen måte med alle bekymringer som kommet med så er det klart at man sørger, det er menneskelig og har ingen verdens ting med at man ikke elsker barna sine ubetinget.
At du i det hele tatt tar opp dette blir for dumt.

[Gjest Geirfuglen]

1 time siden, Carrot skrev:

Her var jeg som leste at TS sitt barn har innsett at barnet "mest sansynlig har" ergo handler det ikke om en diagnose som er tung på autismespekteret.. Og autisme er langt mer enn "sosialt akward" som du sier - i det hele vitner svaret om en potensielt manglende forståelse for autismespekteret? 

TS - jeg som en annen undrer meg over hvorfor du føler sorg? Hva er det du sørger over? 

Jeg anbefaler dere sterkt å lese Olaug Nilsens Tung tids tale, og komme tilbake i tråden når dere har lest den.

[Ellepelle]

Denne tråden er jo et godt eksempel på autismespekteret (Asperger er også en autismespekterforstyrrelse). Jeg tenker man skal være veldig forsiktig med å dømme eller reagere sterkt på noe en meddebattant som står fram med en autismespekterforstyrrelse i første innlegg skriver, og gå rett i angrep på vedkommende for å ikke forstå, ikke ha medfølelse eller være usympatisk. Sosiale vansker, også i form av foruminnlegg som kan fremstå veldig direkte og ufølsomme, er jo helt typisk for en på autismespekteret. 

Forøvrig anbefaler jeg TS å ta kontakt med Autismeforeningen. De har et stort nettverk av likepersoner, som i all hovedsak er foresatte til barn på autismespekteret. 😊

Endret 10. september 2020 av Ellepelle

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det vanskelig å forstå at man sørger over å se barnet sitt forsvinne inn i sin egen verden? At man sørger over alt som ikke blir som man hadde tenkt seg? 

Anonymkode: dec19...f10

Nei, men det er vanskelig å forstå hva godt det fører med seg når situasjonen en gang er som den er? Dessuten skriver ikke TS noe sted at dette er en så alvorlig diagnose at barnet forsvinner inn i sin egen verden? 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS, men... jeg kan tenke meg at hun sørger over det som kunne vært og blitt, men som nå ikke blir noe av. 

Vi har fått diagnosen autisme på ungdommen vår nå, jeg har hatt mistanker hele tiden, det var faktisk en lettelse å få diagnosen satt på papiret for meg. 

Men, for faren derimot. Han sørger over alt som kunne vært og er lei seg for hva framtiden vil bringe og det er ikke vanlig videregående, normal jobb osv osv osv sånn han ser det. 

Det er hva jeg tror. 

Jeg ble som sagt lettet da vi fikk diagnosen for det utløser en hel masse mer med hjelp og tilrettelegging osv. 

Anonymkode: 798c9...11e

Men kan det være man tar sorgene på forskudd? Jeg kjenner en gutt som nå er 18 som har hatt helt normal skolegang hele veien, han har en komplisert diagnose betående av mange "gamle" inndelinger som ADHD, ASD, jeg kjenner ikke alle - han er en flott ung mann som riktignok ikke er "normal" men hvem er egentlig det?  Kan det være man sørger for noe man tror men ikke vet? Ikke ment nedlatende eller noe annet enn som spørsmål. Jeg tror det er vanlig å være redd alt man ikke kjenner, og se "worst case" heller enn mulighetene. Jeg mente aldri at det å kjenne på sorg ikke er OK, jeg lurte på hvorfor? 

43 minutter siden, Geirfuglen skrev:

Jeg anbefaler dere sterkt å lese Olaug Nilsens Tung tids tale, og komme tilbake i tråden når dere har lest den.

Grunnen til at jeg spør om sorgen er jo akkurat for å få svar, jeg har en nær venninne hvis barn har sterk barneautisme med forholdsvi lav funksjonsgrad - men jeg ser at det er stor utvikling, jeg ser han mestrer og lærer, sakte men sikkert - og jeg ser hennes glede over alle de små tingene, som at språket kommer litt mer, som at skole og venner går bedre nå enn det gjorde - det å se gleden i utviklingen er hennes valg heller enn sorgen over alt som kunne vært fordi det ikke tjener til noe. Jeg har forståelse for at man sørger, men jeg tror at man kanskje kommer bedre ut av det om man setter pris på alt det andre? 

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Carrot skrev:

Nei, men det er vanskelig å forstå hva godt det fører med seg når situasjonen en gang er som den er? Dessuten skriver ikke TS noe sted at dette er en så alvorlig diagnose at barnet forsvinner inn i sin egen verden? 

(....)

 

Tror du at man velger selv å sørge? Hva er god nok grunn for å sørge egentlig? At hun ikke skriver om hvor alvorlig det er har ingenting med saken å gjøre. Hun skriver at det har vært regresjon og da er det klart at man blir lei seg når ungen plutselig slutter å følge sin kurve og utvikling som den gjorde inntil da. Barnet forsvinner i sin egen verden når hun skriver «at min lille jente begynner gradvis å bli borte»

Ingen av oss er uansett i en posisjon der vi kan fortelle andre om hva man skal sørge over eller ikke. Hvis man ikke evner å ha fortapelse for det så bør man kanskje begynne å sette seg inn i andres situasjoner fremfor å prøve å finne en «legitim» grunn for å i det hele tatt sørge over noe.

Anonymkode: 8662f...203

[Gjest Geirfuglen]

33 minutter siden, Carrot skrev:

Nei, men det er vanskelig å forstå hva godt det fører med seg når situasjonen en gang er som den er? Dessuten skriver ikke TS noe sted at dette er en så alvorlig diagnose at barnet forsvinner inn i sin egen verden? 

Men kan det være man tar sorgene på forskudd? Jeg kjenner en gutt som nå er 18 som har hatt helt normal skolegang hele veien, han har en komplisert diagnose betående av mange "gamle" inndelinger som ADHD, ASD, jeg kjenner ikke alle - han er en flott ung mann som riktignok ikke er "normal" men hvem er egentlig det?  Kan det være man sørger for noe man tror men ikke vet? Ikke ment nedlatende eller noe annet enn som spørsmål. Jeg tror det er vanlig å være redd alt man ikke kjenner, og se "worst case" heller enn mulighetene. Jeg mente aldri at det å kjenne på sorg ikke er OK, jeg lurte på hvorfor? 

Grunnen til at jeg spør om sorgen er jo akkurat for å få svar, jeg har en nær venninne hvis barn har sterk barneautisme med forholdsvi lav funksjonsgrad - men jeg ser at det er stor utvikling, jeg ser han mestrer og lærer, sakte men sikkert - og jeg ser hennes glede over alle de små tingene, som at språket kommer litt mer, som at skole og venner går bedre nå enn det gjorde - det å se gleden i utviklingen er hennes valg heller enn sorgen over alt som kunne vært fordi det ikke tjener til noe. Jeg har forståelse for at man sørger, men jeg tror at man kanskje kommer bedre ut av det om man setter pris på alt det andre? 

 

Det er så vanvittig lett å si når man ikke har stått i den situasjonen, -og det er så forbasket provoserende å lese denne typen uttalelser. Tror du ikke alle som står i den situasjonen aller helst har lyst til å ha det bra? Gjerne føler skam over at de sørger over det som føles som tapt? Er fortvilet for at de ikke mestrer situasjonen godt nok og ikke tar alt på strak arm? Tror du ikke de utenfor ser mest av det som er positivt, og i liten grad får innsyn i de søvnløse nettene, alle timene som går til å skrive søknader til habilitering, ergo, NAV, hjelpestønad, grunnstønad, fysioterapi, PPT, styrer/assistent, hjelpemiddelsentral, Statped osv?

Noe av det jeg blir mest provosert over er hvis jeg deler en tung dag med ei som står meg nær, også får jeg høre den rosenrøde historien om en som gjorde det så bra, hvordan alle heiet på fotballbanen når denne personen en gang scoret mål osv. Det er å IKKE anerkjenne det jeg står i, og jeg deler aldri noe med den personen igjen. Jeg gleder meg så utrolig masse over det barnet mitt klarer, og har forenet meg med den tanken om at barnet mitt ikke vil kunne gjøre alt andre barn gjør. Men jeg må fortsatt få lov til å sørge innimellom, det er en sorg som aldri forsvinner. For min del håpet jeg så veldig at det ikke skulle være noe, prøvde å se positivt på alt, men så var det så mye verre enn fryktet og jeg var ikke forberedt.

Og de som står midt oppi en akutt sorgreaksjon som TS skal få lov til å føle det hun gjør. 

Og igjen: les gjerne boka til Olaug Nilsen. Du kommer til å kunne forstå i mye større grad hva venninnen din står i, uavhengig av hva hun viser deg eller ei.
 

Endret 10. september 2020 av Geirfuglen

[Carrot]

Tydeligvis er dette et veldig sårt tema det man lett misforstår andres hensikter fordi man står i det.

Boken det viser til, om regressiv autisme (?) er en fin bok, men det ser ut som om du (og andre) ikke helt skjønner poenget mitt - klart de kan sørge, men det jeg stiller meg undrende til er hva godt gjør denne sorgen - sånn egentlig? Den endrer ikke noe, den gjør ikke hverdagen enklere.  Jeg mener bare at et barn er like mye glede, kanskje mer også om det har autisme eller ikke.. Det er alt, jeg skjønner at man kan tenke hva og hvis om osv - men jeg tror også at hvordan man tar ting ofte avgjør hvordan man har det - generelt sett. Det var bare det.. 

Endret 10. september 2020 av Carrot

[AnonymBruker]

7 timer siden, Carrot skrev:

Her var jeg som leste at TS sitt barn har innsett at barnet "mest sansynlig har" ergo handler det ikke om en diagnose som er tung på autismespekteret.. Og autisme er langt mer enn "sosialt akward" som du sier - i det hele vitner svaret om en potensielt manglende forståelse for autismespekteret? 

 

Jeg har ikke sagt at man bare er sosialt akward om man har autisme. Hvor har du det ifra?

Ts sitt barn forsvant inn i sin egen verden og det virker som om det her er snakk om noe litt tyngre enn feks asbergers 

Anonymkode: 2f0f9...cf2

[AnonymBruker]

På 8.9.2020 den 22.51, AnonymBruker skrev:

Du skjønner det, at hadde min jente hatt asperger, så kunne hun skrevet på forum. Hun kunne snakket. Hun kunne gjort alt andre gjør. Men hun kan ikke det. Det er forskjellen. 

Anonymkode: e4978...539

Asperger er da autisme i følge alle her? Så jeg trodde ikke det var noen forskjell på det og såkalt autisme.

Anonymkode: 35802...0e9

[AnonymBruker]

3 timer siden, Geirfuglen skrev:

Det er så vanvittig lett å si når man ikke har stått i den situasjonen, -og det er så forbasket provoserende å lese denne typen uttalelser. Tror du ikke alle som står i den situasjonen aller helst har lyst til å ha det bra? Gjerne føler skam over at de sørger over det som føles som tapt? Er fortvilet for at de ikke mestrer situasjonen godt nok og ikke tar alt på strak arm? Tror du ikke de utenfor ser mest av det som er positivt, og i liten grad får innsyn i de søvnløse nettene, alle timene som går til å skrive søknader til habilitering, ergo, NAV, hjelpestønad, grunnstønad, fysioterapi, PPT, styrer/assistent, hjelpemiddelsentral, Statped osv?

Noe av det jeg blir mest provosert over er hvis jeg deler en tung dag med ei som står meg nær, også får jeg høre den rosenrøde historien om en som gjorde det så bra, hvordan alle heiet på fotballbanen når denne personen en gang scoret mål osv. Det er å IKKE anerkjenne det jeg står i, og jeg deler aldri noe med den personen igjen. Jeg gleder meg så utrolig masse over det barnet mitt klarer, og har forenet meg med den tanken om at barnet mitt ikke vil kunne gjøre alt andre barn gjør. Men jeg må fortsatt få lov til å sørge innimellom, det er en sorg som aldri forsvinner. For min del håpet jeg så veldig at det ikke skulle være noe, prøvde å se positivt på alt, men så var det så mye verre enn fryktet og jeg var ikke forberedt.

Og de som står midt oppi en akutt sorgreaksjon som TS skal få lov til å føle det hun gjør. 

Og igjen: les gjerne boka til Olaug Nilsen. Du kommer til å kunne forstå i mye større grad hva venninnen din står i, uavhengig av hva hun viser deg eller ei.
 

Jeg skjønner ikke at du blir irritert på de som forteller deg positive historier rundt barn som har hatt utfordringer. Det er jo for å gi deg tro på at ting kan gå bra, til tross for at man har ting man sliter med.

Min sønn var på god vei inn i hjelpeapparatet etter at barnehagen var bekymret for hans sosiale, motoriske og språklige utvikling. PPT, spesialpedagog, fysioterapeut og etterhvert habiliteringstjeneste ble koblet inn... Da var han 4 år

Vi foreldre mente hele tiden at ingenting var galt, men gikk med på at han skulle få hjelp før han begynte på skolen. Det var 3 år med store, daglige bekymringer for fremtiden.

Da han begynte på skolen bestemte vi oss for å takke nei til videre oppfølging fra PPT, og habiliteringstjeneste fant heller ikke noe galt. I dag er han en helt normal 9-åring.

Og ja, da han scoret sitt første mål på fotballbanen så var jeg helt sykt stolt over hvor bra det har gått med han, at jeg fikk tårer i øynene

Anonymkode: 3dc62...d13

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke at du blir irritert på de som forteller deg positive historier rundt barn som har hatt utfordringer. Det er jo for å gi deg tro på at ting kan gå bra, til tross for at man har ting man sliter med.

Min sønn var på god vei inn i hjelpeapparatet etter at barnehagen var bekymret for hans sosiale, motoriske og språklige utvikling. PPT, spesialpedagog, fysioterapeut og etterhvert habiliteringstjeneste ble koblet inn... Da var han 4 år

Vi foreldre mente hele tiden at ingenting var galt, men gikk med på at han skulle få hjelp før han begynte på skolen. Det var 3 år med store, daglige bekymringer for fremtiden.

Da han begynte på skolen bestemte vi oss for å takke nei til videre oppfølging fra PPT, og habiliteringstjeneste fant heller ikke noe galt. I dag er han en helt normal 9-åring.

Og ja, da han scoret sitt første mål på fotballbanen så var jeg helt sykt stolt over hvor bra det har gått med han, at jeg fikk tårer i øynene

Anonymkode: 3dc62...d13

Hva var det barnehagen var bekymret over? Hadde han øyekontakt? Var det tendenser til å bekymre seg over autisme?

Anonymkode: c878c...685

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva var det barnehagen var bekymret over? Hadde han øyekontakt? Var det tendenser til å bekymre seg over autisme?

Anonymkode: c878c...685

Aner ikke. Han hadde øyekontakt, men skjeler på begge øynene, og det var mer omfattende da han var yngre. I tillegg så var det vel det at han lekte mye alene og ikke var så interessert i de andre. Pluss at språket ikke var kjempebra. Han hadde ok språk, men brukte det lite i barnehagen

Anonymkode: 3dc62...d13

[AnonymBruker]

6 timer siden, Carrot skrev:

Nei, men det er vanskelig å forstå hva godt det fører med seg når situasjonen en gang er som den er? Dessuten skriver ikke TS noe sted at dette er en så alvorlig diagnose at barnet forsvinner inn i sin egen verden? 

Men kan det være man tar sorgene på forskudd? Jeg kjenner en gutt som nå er 18 som har hatt helt normal skolegang hele veien, han har en komplisert diagnose betående av mange "gamle" inndelinger som ADHD, ASD, jeg kjenner ikke alle - han er en flott ung mann som riktignok ikke er "normal" men hvem er egentlig det?  Kan det være man sørger for noe man tror men ikke vet? Ikke ment nedlatende eller noe annet enn som spørsmål. Jeg tror det er vanlig å være redd alt man ikke kjenner, og se "worst case" heller enn mulighetene. Jeg mente aldri at det å kjenne på sorg ikke er OK, jeg lurte på hvorfor? 

Grunnen til at jeg spør om sorgen er jo akkurat for å få svar, jeg har en nær venninne hvis barn har sterk barneautisme med forholdsvi lav funksjonsgrad - men jeg ser at det er stor utvikling, jeg ser han mestrer og lærer, sakte men sikkert - og jeg ser hennes glede over alle de små tingene, som at språket kommer litt mer, som at skole og venner går bedre nå enn det gjorde - det å se gleden i utviklingen er hennes valg heller enn sorgen over alt som kunne vært fordi det ikke tjener til noe. Jeg har forståelse for at man sørger, men jeg tror at man kanskje kommer bedre ut av det om man setter pris på alt det andre? 

 

Tror du kanskje at de tar litt tid før man klarer å se «alt det andre» som man kan sette pris på? De har nettopp fått vite det.

Anonymkode: dec19...f10

[AnonymBruker]

På 8.9.2020 den 22.59, AnonymBruker skrev:

Vår jente var normal. Gikk tidlig. Pratet tilogmed. Tenkte vi hadde fått et vidunderbarn rett og slett. Så forsvant språket. Vi var hos fire hørselsspesialister.. Språkgruppe i bhg.. Har nå innfunnet oss med at hun ikke kommer vokse så mye mer.. Men det som er nydelig er humøret hennes, og at hun synger. Alt hun 'sier' synger hun. Det er ingen ord eller sammenheng. 

Er veldig vanskelig å innfinne seg med at det er sånn det blir og er. Vi prøver nyte denne småbarnstiden. Vi vet ikke hva fremtiden bringer. Skulle bare ønske vi visste hva som skjedde. Hun var helt normal. Klassisk barneautisme kalte de det. Hun hører ikke på navnet sitt, hun enser ikke andre. Men hun har mye øyekontakt og ler. Hun er en trygg og god jente på alle måter. Det er bare det at man merker så godt at hun ikke er tilstede. Det er rett og slett veldig vanskelig. 

Anonymkode: e4978...539

Det høres tøft ut! Hvor gammel var hun da det skjedde? At hun forandret seg altså.. Sender en god klem 

Anonymkode: 4eb57...33b

[Drizzt]

På 8.9.2020 den 22.31, AnonymBruker skrev:

Vi har innsett at barnet vårt mest sannsynlig har en form autisme og jeg er nå midt i en sorgprosess jeg føler meg veldig alene i..💔

Dere andre som har vært i samme situasjon, hvordan kom dere gjennom det?

Anonymkode: c878c...685

Du er ikke alene. Alt du føler er normalt. Sorgen kommer alltid til å være der i en eller annen form, men med tiden og med litt hjelp kan du lære å leve med den slik at du har en noenlunde normalt liv. Det viktigste er å gi best mulig støtte til barnet for å hjelpe ham eller henne nå sitt potensiale og oppnå alt som kan oppnås. Jeg vet ikke om det er snakk for asperger eller en mer alvorlig form for autisme, men uansett - husk at det er ditt barn, det er fortsatt samme barnet som du elsker så høyt og en diagnose kommer aldri til å endre på det ❤️ Prat med noen - psykolog eller foreldreforening. Noen som forstår. Noen som har vært i dine spor og kan relatere til smerten du føler. Det er også en del litteratur der ute hvis du vil lese. 

[Gjest Geirfuglen]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke at du blir irritert på de som forteller deg positive historier rundt barn som har hatt utfordringer. Det er jo for å gi deg tro på at ting kan gå bra, til tross for at man har ting man sliter med.

Min sønn var på god vei inn i hjelpeapparatet etter at barnehagen var bekymret for hans sosiale, motoriske og språklige utvikling. PPT, spesialpedagog, fysioterapeut og etterhvert habiliteringstjeneste ble koblet inn... Da var han 4 år

Vi foreldre mente hele tiden at ingenting var galt, men gikk med på at han skulle få hjelp før han begynte på skolen. Det var 3 år med store, daglige bekymringer for fremtiden.

Da han begynte på skolen bestemte vi oss for å takke nei til videre oppfølging fra PPT, og habiliteringstjeneste fant heller ikke noe galt. I dag er han en helt normal 9-åring.

Og ja, da han scoret sitt første mål på fotballbanen så var jeg helt sykt stolt over hvor bra det har gått med han, at jeg fikk tårer i øynene

Anonymkode: 3dc62...d13

Fordi det ikke har gått bra. Jeg vil ha lov til å sørge, ikke høre på folk som ikke fatter hva vi sliter med eller tror de skjønner det fordi de kjente noen det gikk bra med som mirakuløst ble friske eller lignende.