Svangerskapsdepresjon

[AnonymBruker]

Er det noen flere her som har slitt med svangerskapsdepresjon? Hvordan har dere klart å komme dere gjennom det?

Jeg er gravid nå og svangerskapet var veldig planlagt. Likevel så sliter jeg med å ta inn over meg at jeg er gravid eller i det hele tatt glede meg. Jeg føler meg veldig isolert, og pga korona så har vi en mye mindre omgangskrets enn vi hadde før. De fleste vi kjenner har nylig fått baby og de er forstålig nok veldig forsiktige. I tillegg er familie langt unna. Vi har et barn til fra før og jeg føler veldig på at jeg sliter med å komme meg gjennom dagene. Jeg våkner opp om morgenen med pulsen i 1000. Jeg klarer å roe meg litt ned utover dagen, men har en generell ekkel urolig følelse konstant. Det er ikke en spesiell ting som gjør meg lei meg eller gir meg angst. Jeg tror nok det er mer hele situasjonen og at jeg føler meg mer isolert enn vi pleier.

Vi bor også trangere enn jeg vil i forhold til å få en ny baby, men tanken på å kjøpe/flytte nå i svangerskapet gjør meg kvalm. Samtig så klarer jeg ikke se for meg hvordan vi kan bo med en baby her fordi det er en leilighet uten utenplass og storesøsken trenger også plass. Vi har råd til å kjøpe hus, det er bare det å få gjordt det. Det er bare så mye å ta tak i som jeg ikke klarer å forholde meg til. Sliter med å i det hele tatt rydde eller gjøre noe fornuftig, heldigvis har jeg en mann som gjør det mest nødvendige sånn sett.

Anonymkode: 7a760...22a

[AnonymBruker]

Gravid på 5 uka.

Jeg er blitt helt tiltaksløs og ufattelig negativ. Det må være hormoner. Er så mørk i tankene at jeg nesten bare må le til slutt.

I dag kom kvalmen i tillegg. Og akkurat lest at jeg ikke kan røre kaffe, som var mitt eneste gode i denne graviditeten, etter å ha kuttet snus, alkohol og hardtrening.

Nå kan jeg ikke drikke kaffe heller.

Det er jo ikke noe moro å gå gravid. 

Anonymkode: 7954d...7e4

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye. Hvor langt er du på vei? Høy puls er normalt et stykke ut i svangerskapet, og er et positiv tegn. Det tyder på at kroppen jobber for at baby skal få det den trenger. Kommer det av stress, så er det jo ikke så bra da.

Jeg skal til jordmor for å snakke om situasjonen om noen dager, tror jeg er deprimert. Har også familie langt bort. Ganske isolerte vi også, og jeg er mye alene for samboeren min jobber på nordsjøen.

Jeg har også masse å ta tak i, men sliter med å rydde, lage mat og andre helt grunnleggende ting. Samboeren er sliten når han kommer fra jobb og blir irritert over at jeg gjør så lite. Han forstår ikke i det heletatt, jeg får ikke helt til å forklare, jeg begynner lett å gråte osv.

Alle mine krefter går med på jobb og til å ta vare på meg selv så godt det går. Jeg leser ofte heller en god bok, enn å støvsuge, vaske gulv og stryke klær for å si det sånn. Men noenlunde ryddig må jeg bare holde det. Kan ikke drite i husarbeid helt, som mange råder damer til, for jeg er jo mye alene og det er bedre å gjøre litt ca hver dag enn å plutselig ha masse å gjøre på en gang.

Lege, jordmor, helsesøster kan du kanskje få hjelp hos?

Anonymkode: d204f...e34

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Og akkurat lest at jeg ikke kan røre kaffe, som var mitt eneste gode...

Anonymkode: 7954d...7e4

Har du lyst på kaffe? Du kan drikke koffeinfri. Jeg mista lysta på kaffe i uke 5-6, før jeg visste at jeg var gravid. Mange mister lysta, får nesten håpe at du og gjør det. En kopp om dagen eller to er vel ikke noe problem hvis du veldig gjerne vil ha.

Anonymkode: d204f...e34

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i mye. Hvor langt er du på vei? Høy puls er normalt et stykke ut i svangerskapet, og er et positiv tegn. Det tyder på at kroppen jobber for at baby skal få det den trenger. Kommer det av stress, så er det jo ikke så bra da.

Jeg skal til jordmor for å snakke om situasjonen om noen dager, tror jeg er deprimert. Har også familie langt bort. Ganske isolerte vi også, og jeg er mye alene for samboeren min jobber på nordsjøen.

Jeg har også masse å ta tak i, men sliter med å rydde, lage mat og andre helt grunnleggende ting. Samboeren er sliten når han kommer fra jobb og blir irritert over at jeg gjør så lite. Han forstår ikke i det heletatt, jeg får ikke helt til å forklare, jeg begynner lett å gråte osv.

Alle mine krefter går med på jobb og til å ta vare på meg selv så godt det går. Jeg leser ofte heller en god bok, enn å støvsuge, vaske gulv og stryke klær for å si det sånn. Men noenlunde ryddig må jeg bare holde det. Kan ikke drite i husarbeid helt, som mange råder damer til, for jeg er jo mye alene og det er bedre å gjøre litt ca hver dag enn å plutselig ha masse å gjøre på en gang.

Lege, jordmor, helsesøster kan du kanskje få hjelp hos?

Anonymkode: d204f...e34

Mannen skal vel bidra noe? Eller skal han bare få orgasme så kan kvinnen ordne resten? De kan ta husvasken det kan de, mens vi råtner i 9 mnd og til slutt nesten dør av smerte for å føde ungen deres.

Anonymkode: 7954d...7e4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du lyst på kaffe? Du kan drikke koffeinfri. Jeg mista lysta på kaffe i uke 5-6, før jeg visste at jeg var gravid. Mange mister lysta, får nesten håpe at du og gjør det. En kopp om dagen eller to er vel ikke noe problem hvis du veldig gjerne vil ha.

Anonymkode: d204f...e34

Leste akkurat at det kan gi spontanabort

Anonymkode: 7954d...7e4

[Kaiaermeg]

Med nr 1 fastslo vi svangerskapsdepresjon alt for seint, da var jeg vel i uke 30 eller noke. Tiltakene da var 100% sykmelding, ekstra samtaler med jordmor og familieteam, og ellers å bruke tiden på meg selv. Gjorde ting som fikk meg til å føle meg ok/bra/bedre. Siden vi oppdaget det så seint rakk ikke vi å snu/stagnere utviklingen, og det glei dessverre over i en fødselsdepresjon. 

Nå med nr 2 var jeg mer bevisst på signalene, og har akkurat fått 50% sykemelding (uke 23), men det blir sannsynligvis 100% om to uker. Det jeg planlegger å gjøre er å ha samtaler med jordmor, familieteam og å gjøre ting som får meg til å føle meg bra. Jeg er ikke like langt nede som sist gang (enda), og håper derfor å klare å stagnere det denne gangen

Det er sannsynligvis hormonene som klusser med oss ja, men det er fremdeles 100% legitimt - aldri tvil på det. Forrige gang ble jeg møtt med "det er bare hormoner - skriv i dagbok" fra sjefen. Du går gravid veldig få år av arbeidslivet ditt, og er det én gang i livet du bør prioritere egen helse er det under svangerskap - både for din og baby sin del (og for den del, mann, barnets søsken og øvrig familie).

[AnonymBruker]

Jeg er 8 uker på vei og sliter litt selv. Er trøtt med vondt i hodet og kvalm. I dag har jeg nesten ikke klart å gjøre noe på jobben. Er bare helt tiltaksløs med mange negative tanker. Det er ikke lystbetont graviditet slik det var sist. 

Det med korona gjør det mye verre. Man må passe seg overalt. Kan ikke gjøre ting man gjorde før. Må ha masse hjemmekontor for det er ikke plass til alle på kontoret samtidig. Jeg har meldt meg ut av sats fordi alle timene er for harde for meg nå. Føler meg fanget i kroppen min av graviditet og fanget i hjemmet av korona.  Jeg må finne på noe for å komme opp av denne mentale gropa. 

Anonymkode: e6a8e...a48

[AnonymBruker]

Jeg var veldig deprimert i første trimester, både pga veldig dårlig form og fordi jeg ble gravid veldig raskt. Barnet var planlagt, men jeg fikk ikke forberedt meg mentalt når det gikk så fort. Barnet føltes ikke ønsket i det hele tatt på det tidspunktet, og jeg ønsket bare å stille tiden tilbake. Jeg gjorde dessverre ingenting med depresjonen, selv om jeg nok burde ha oppsøkt hjelp. Jeg kvier meg veldig for å skulle bli gravid igjen fordi jeg er redd for å bli like deprimert da.

For meg gikk det over i andre trimester. Jeg ble plutselig i bedre fysisk form og var på UL, som gjorde at jeg fikk mer tilknytning til babyen. Etter det gikk det heldigvis veldig fint og jeg klarte å glede meg over det som skulle skje. Jeg grøsser allikevel fortsatt når jeg tenker på hvor langt nede jeg var i første trimester, så jeg råder deg til å søke profesjonell hjelp. Jeg angrer veldig på at jeg ikke gjorde det! 

Anonymkode: a91d2...236

[AnonymBruker]

Jeg tror også at jeg har svangerskapsdepresjon. Har ikke sagt det høyt til noen. Her og var babyen veldig planlagt, gledelig å bli fort gravid, men jeg ble veldig veldig dårlig, og har utrolig mye mer stress med studier enn jeg hadde sett for meg. Har i tillegg to barn fra før, og en kjeller under totalrenovering, som skal stå ferdig til baby kommer! Og babyen kommer om ca 10 uker. Jordmor sier at jeg har et fornuftig forhold til det å gå gravid, siden jeg ikke fokuserer så mye på det, men jeg føler at det bare er negativt. Det er så mye annet som skjer, så mange baller i luften og så mye usikkerhet rundt absolutt alt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dette til. Jeg glemmer at jeg er gravid. Kjenner ikke etter om det er liv i magen på flere dager, før jeg plutselig kommer på at "fader, nå har det vært stille en stund?". 

Ta det opp med kompetente mennesker. Er sannsynligvis hormoner som roter ting til, men det er ikke bare å skyve det vekk av den grunn, er like alvorlig med depresjon uansett hva som utløser det. 

Anonymkode: 11deb...be7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen i mye her. Nå med korona så har jeg nesten ikke omgang med venner, og familien bor langt unna.. det er så tungt!

Er i uke 23, og har også fått 50% sykemelding nå, heldigvis. Jeg har ikke fungert i det hele tatt frem til nå, sliter med å få hverdagen til å gå rundt, er så ufattelig sliten og giddaløs. Hadde sett for meg et sunt svangerskap med trening og sunn mat, men jeg er så sliten at det eneste jeg gidder er å være helt apatisk og synes synd på meg selv... gruer meg nesten til vinteren kommer og man er enda mer gravid og tung. Både fysisk og psykisk. 

Anonymkode: 3c9a3...3c1

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig med depresjon under svangerskapet. Hadde et risikosvangerskap og tror det var mye av skylden. Ville ikke knytte meg til baby i tilfelle det gikk galt. Var på endeløse ultralyder hvor de alltid skulle gi meg et nytt bilde av babyen (sikkert for å trøste meg) men jeg hatet det. Det siste jeg ville var å se et bilde av babyen. Når babyen enderlig kom var jeg helt tom og kald. 

Anonymkode: 541b5...400

[AnonymBruker]

Virker som flere her ikke klarer å skille mellom å være litt nedstemt i første trimester og svangerskapsdepresjon. 

Anonymkode: 211f7...100

[AnonymBruker]

Hadde det første trimester og var sengeliggende. Jeg tok kontakt med jordmor veldig tidlig, da jeg merket noe ikke stemte, og gikk jevnlig til jordmor, psykolog og lege. Var sykemeldt i flere mnd og brukte antidepressiva. Brukte det noen uker også merket jeg det ble lettere og sluttet... Har gradvis komt meg, men så mørkt på det når jeg lå der i mørket i mai. Bruk tida til hjelp, ikke press deg selv for mye og snakk med folk. Snkk, snakk, snakk. Vær åpen og ærlig med de rundt deg og ting blir gradvis bedre

Anonymkode: 6b539...e13