narsissistisk foreldre utstøtt av egen familie

[Celine B]

Jeg er en kvinne på nesten 30 år med 2 barn.

Hele livet har jeg blitt mobbet , styr og ikke hørt..rett å slett ikke fått lov å bestemme mye i mitt eget liv av egne foreldre.

De sier alltid at jeg ikke kan ting, selv om ting jeg faktisk vet selv jeg kan . De skulle bestemme utdanning jeg ville ta, hvor jeg skulle bo, de prøvder også hvert år å sabotere barna mine sine bursdager ved  å komme med mye ufint å si hvis de ikke får bestemme mat i bursdagen eller hvor bursdagen skal feires gidder de ikke komme å slikt...

i tillegg forskjells behandler de barna mine veldig. de bryr seg veldig om min 5 åring å kan bruke flere 1000 i måneden på klær og leker til hun.

Sønnen min på 2 får ingenting. slik er de med resten av barnebarna sine også som søskna mine har. Den eneste de viser kjærlighet til er min eldste datter...de har 8 barnebarn til.

Det har da resultert at spesielt min storebror og jeg er uvenner da han er så sjalu pga det med barna. hun snakker ekstremt stygt om hans barn(uten grunn) de er helt normale barn... sier at barna hans er stygge eller dumme...at de ligner på kona til broren min å at hun er feit og stygg osv...

De mobber meg også for utsende, sier jeg ser dum ut eller er for tynn. Blir oppriktig lei meg da jeg selv syns jeg har ett relativt normal utsende og ser ganske så naturlig ut. i tilegg setter spesielt mamman min oss søsken opp mot hverandre...noe vi søsknene har merket. Jeg har 5 søsken i alder 25 til 39. hun kan da ringe rundt å faktisk lyve å si -den sa det om deg , den gjorde ditt gjorde datt. det ender jo med at alle blir sure på alle siden løgner fra mamman våres blir spredd rundt til oss alle . 

Moren min sliter ganske med alkehol, hun er en slags fungerende alkeholiker da hun klarer å gå på jobb hver dag og tjener godt med penger...men hun er virkelig ond med alle rundt seg. 

Når er nok ..nok? Jeg har ikke hatt kontakt med henne på nesten 2 måneder..rett og slett fordi jeg ikke orker.. tips?

Like greit å kanskje ikke ha kontakt? Søsknene mine bryter også kontakt med henne innimellom da det blir for mye for oss. hvis teksten hadde handlet om en venn som var slik vet jeg alle her hadde sagt kutt ut denne vennen..men når det er familie skal man da tåle alt? jeg syns egentlig ikke at man bør ha mennesker som ikke er bra i sitt liv....uavhengig av om det er en venn, mor , far ,kjæreste.....dere skjønner poenget. Vi er en norsk familie. Beklager rotete innlegg,

På forhånd takk for svar

[AnonymBruker]

Hei! Beklager for at dere har det sånn....min kjæreste har en familie helt lik din. For vår del, så fikk kjæresten det mye bedre psykisk av å kutte ut moren sin, enn å ha kontakt med henne. 
 

Hun løy til alle søsknene til kjæresten/kjæresten og trodde sikkert vi ikke pratet sammen. Hun laget alltid konflikter og heftige krangler pga løgnene sine.

 

Vet det er veldig tungt å skulle kutte henne helt ut, men når det går utover deres helse, så tenker jeg at det er best å kutte henne ut.

Stor klem❤️

Anonymkode: f27fe...3be

[Celine B]

takk for svar <3 jeg også har det bedre akkurat nå.

[AnonymBruker]

Jeg ville også kuttet kontakt.

Håper du dermed får et bedre forhold til broren din og de andre søsknene dine. Og at dere nå alle vet at dere ikke må høre på det hun sier!

Anonymkode: 2dc03...efd

[Raven.Writingdesk]

24 minutter siden, Celine B skrev:

i tillegg forskjells behandler de barna mine veldig. de bryr seg veldig om min 5 åring å kan bruke flere 1000 i måneden på klær og leker til hun.

Sønnen min på 2 får ingenting. slik er de med resten av barnebarna sine også som søskna mine har. Den eneste de viser kjærlighet til er min eldste datter...de har 8 barnebarn til.

Det har da resultert at spesielt min storebror og jeg er uvenner da han er så sjalu pga det med barna. hun snakker ekstremt stygt om hans barn(uten grunn) de er helt normale barn... sier at barna hans er stygge eller dumme...at de ligner på kona til broren min å at hun er feit og stygg osv...

Hei. Trist å lese, tror dessverre dette er mer vanlig enn mange tror.

Mora di bruker blant annet penger og makt til å drive en "splitt og hersk" greie i familien. Mora di er syk, så enkelt er det. Det er ikke normal oppførsel det du beskriver.

Jeg ville forsøkt å brukt litt energi i å fikse problemet/uvennskapet med søsken. Snakk om at du ikke kan råde over hva moren din gjør, og synes det blir feil at du skal straffes fordi moren din forskjellsbehandler mellom barnebarna. Hun gjør det jo mellom dine barn også! Du vet rett og slett ikke hvordan du skal håndtere situasjonen, fordi det blir også feil å skulle "nekte" femåringen din gaver og samvær med din mor. Så din bror må slutte å klandre deg for at dere har ei shitty mor..

Om din bror og andre søsken ikke klarer å skape fred med hverandre, til tross for at dere alle ser hvor syk mora deres er, så ville jeg latt det gå. Det er dessverre noen relasjoner som er så ødelagte og destruktive at du kan bruke utømmelig med energi og ressurser på å forsøke å fikse dem, men som et sort hull så vil det bare suge mer og mer fra deg, og du får aldri løst problemet uansett. Da gjelder det å redde deg selv.

Å snakke så nedsettende til barn (og barnebarn) og om sine egne barn og barnebarn viser jo hvor dårlig dømmekraft hun egentlig har. Det kan være vanskelig for deg å avgjøre hvordan du skal forholde deg til dette, fordi hun er jo den eneste moren du har, og på sitt sett og vis har hun også gitt noe, vært en ressurs (blant annet i form av økonomi/penger slik jeg leser det) - og det å kutte kontakt fullstendig kan oppleves like straffende ovenfor deg som ovenfor henne. 

Jeg vet ikke om det er noen hensikt i å forsøke å sette grenser mot mora di, for eksempel via å utfordre henne når hun snakker stygt og si (nesten slik man gjør til barn) at "sånn snakker ikke vi til hverandre" og "dette ønsker jeg ikke å høre på". Det kan godt være det trigger sinnet hennes, og igjen, da er det opp til deg om du vil bare kutte kontakt. Å kutte kontakt kan innebære at hun forstår at oppførselen hennes er uakseptabel, og kanskje kan hun bedre seg. Du kjenner din mor best, og vet om det vil ha noen hensikt eller ikke..

Mitt beste råd er at om du velger å ha henne i livet så begrens samvær mest mulig. Sett klare grenser for deg selv i forhold til hva du er villig til å akseptere av oppførsel. Lær deg selv å forvent ingenting fra henne, slik at du slipper å oppleve nye skuffelser. 

Vern om barna dine også, slik at de ikke blir en ny "punching bag" for mormor. 

 

 

[AnonymBruker]

Huff, jeg synes heller dere søsken skal gå sammen og beholde forholdet dere har med hverandre(dere er jo mange!:)), og kutte henne ut. Alternativet er at dere holder kontakt med mor, men så går forholdet mellom dere søsken i oppløsning.

Anonymkode: 8933c...8b1

[Celine B]

27 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Hei. Trist å lese, tror dessverre dette er mer vanlig enn mange tror.

Mora di bruker blant annet penger og makt til å drive en "splitt og hersk" greie i familien. Mora di er syk, så enkelt er det. Det er ikke normal oppførsel det du beskriver.

Jeg ville forsøkt å brukt litt energi i å fikse problemet/uvennskapet med søsken. Snakk om at du ikke kan råde over hva moren din gjør, og synes det blir feil at du skal straffes fordi moren din forskjellsbehandler mellom barnebarna. Hun gjør det jo mellom dine barn også! Du vet rett og slett ikke hvordan du skal håndtere situasjonen, fordi det blir også feil å skulle "nekte" femåringen din gaver og samvær med din mor. Så din bror må slutte å klandre deg for at dere har ei shitty mor..

Om din bror og andre søsken ikke klarer å skape fred med hverandre, til tross for at dere alle ser hvor syk mora deres er, så ville jeg latt det gå. Det er dessverre noen relasjoner som er så ødelagte og destruktive at du kan bruke utømmelig med energi og ressurser på å forsøke å fikse dem, men som et sort hull så vil det bare suge mer og mer fra deg, og du får aldri løst problemet uansett. Da gjelder det å redde deg selv.

Å snakke så nedsettende til barn (og barnebarn) og om sine egne barn og barnebarn viser jo hvor dårlig dømmekraft hun egentlig har. Det kan være vanskelig for deg å avgjøre hvordan du skal forholde deg til dette, fordi hun er jo den eneste moren du har, og på sitt sett og vis har hun også gitt noe, vært en ressurs (blant annet i form av økonomi/penger slik jeg leser det) - og det å kutte kontakt fullstendig kan oppleves like straffende ovenfor deg som ovenfor henne. 

Jeg vet ikke om det er noen hensikt i å forsøke å sette grenser mot mora di, for eksempel via å utfordre henne når hun snakker stygt og si (nesten slik man gjør til barn) at "sånn snakker ikke vi til hverandre" og "dette ønsker jeg ikke å høre på". Det kan godt være det trigger sinnet hennes, og igjen, da er det opp til deg om du vil bare kutte kontakt. Å kutte kontakt kan innebære at hun forstår at oppførselen hennes er uakseptabel, og kanskje kan hun bedre seg. Du kjenner din mor best, og vet om det vil ha noen hensikt eller ikke..

Mitt beste råd er at om du velger å ha henne i livet så begrens samvær mest mulig. Sett klare grenser for deg selv i forhold til hva du er villig til å akseptere av oppførsel. Lær deg selv å forvent ingenting fra henne, slik at du slipper å oppleve nye skuffelser. 

Vern om barna dine også, slik at de ikke blir en ny "punching bag" for mormor. 

 

 

helt rett i at penger og makt er mye av det som skjer...

vi alle søskna hadde "søsken møter "hvor vi planla å prøve å få hun lagt inn ..jeg husker ikke helt hva som skjedde men det ble i hvertfall kun noe vi snakket om å ikke gjorde noe med .tidligere da jeg var tenåring truet hun meg mye da jeg bodde hjemme, jeg vokste opp med at mamma fant seg en ny type som var voldelig fra jeg var 16 . hun slo opp med han over 5 ganger frem og tilbake sammen i 3 år før hun slo opp for godt.

jeg føler jeg sliter veldig grunnet det, pluss at når jeg var barn var det alltid fyll alltid...mamma kunne aldri hente meg noen steder eller hjelpe meg med lekser siden hun alltid måtte drikke seg full rett etter jobb.. ingen som mistenkte familien min var sånn da hun er ganske så "suksessfull" og driver firma og har god lønn, kjører fet bil osv..

husker at han hadde kvelet henne til hun nesten døde for å så rive av henne klærne så hun måtte flykte å ringe politiet. ett par uker etter ble de sammen igjen å da truet hun meg med at hvis jeg sa noe på dette kasta hun meg ut på gata. det gjorde hun også. jeg hadde ikke hjem å bodde hos venner og i telt, da gikk jeg på videregående. husker læreren spørte går det bra med meg, men ingen viste egentlig hvor ille dette var. helt ærlig jeg og alle mine søsken burde ha kommet i fosterhjem fra vi var barn syns jeg.

I periodene jeg fikk lov å være hjemme som var hver gang det var slutt mellom de satt jeg oppe så lenge jeg greide hver natt med balltre siden jeg var livredd han slemme stefaren min. jeg var aldri ute med venner den perioden var alltid hjemme og var barnevakt for mamma, han prøvde bryte seg inn mange ganger..mange ganger har poltiet vært hos oss..

jeg er glad jeg er voksen nå å ikke trenger å bo hjemme med henne. jeg var ett veldig redd barn, tenåriing og sliter litt med angst enda som voksen grunnet oppvekst.

det som utløste kranglen denne gangen var at jeg fikk hjelp til å kjøpe det huset her av henne. fikk litt til egenkapital som forskudd på arv..derme skal hun legge seg opp i hvordan det skal se ut. faktisk det som utløste den siste kranglen vi er i nå. man er ikke bra nok hvis man ikke er kjempe suksessfull og bacis stil i min familie, hun klikken fordi jeg og mannen min malte hele kjøkken mitt knall syrin lilla, malte pent jeg er ganske så kunstnerisk .

jeg trur du har rett om at 0 kontakt er best. jeg håper jeg bare alle søskna klarer inse dette ettervært. jeg syns så veldig syns på min ene bror som bor hjemme å må leve med hun. jeg er redd han kommer til å ende med selvmord. det hadde nok skjedd meg om jeg ikke flytta ut

jeg er så uendelig glad for at jeg har en så bra  og snill mann og 2 fine barn. det lyser opp dagene mine tross familie kaoset med moren min.

[AnonymBruker]

Man må nesten bare godta at vi alle kan få foreldre med psykisk sykdom eller personlighetsforstyrrelser. Da må man beskytte seg selv, rett og slett.

Anonymkode: 7e8f7...5fd

[AnonymBruker]

Moren min er ikke i nærheten av dette, men også psykisk syk, jeg kuttet henne ut for 1 år siden, og jeg tror det er noe av det beste jeg har gjort. Har ikke angret. I ditt tilfelle høres det ut som det eneste rette, hun er giftig for barna dine, så om ikke for deg selv, så for barna dine. Og om du har mulighet, tilby broren din å bo hos dere til han kan finne seg noe annet. Hjelp han å søke hjelp.

Anonymkode: a01bb...78b