Dere med ungdommer/unge voksne, var det verdt alt slitet?

[AnonymBruker]

Jeg synes det til tider er et stort slit å ha barn, med alt som følger med familielivet. Har to små i bhg alder og lurer ofte på om det egentlig var verdt det å få barn, selv om det nå åpenbart ikke er noe valg lenger. 

Jeg er veldig glad i barna og setter dem foran alt, de har det veldig bra. Men jeg trives ikke så godt med dette livet som følger med, om dere skjønner hva jeg mener. 

Så, hva sier dere som har store barn/ungdommer, var det verdt alt slitet når dere ser tilbake? Blir det bedre tider etterhvert? 

TS 

Anonymkode: 6fad5...edf

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn. Men verdien tror jeg du får når barna flytter ut og blir voksne, med egne familier, og det kommer barnebarn.

Du vil alltid ha noen som bryr seg om deg, tar vare på deg hvis livet blir kjipt eller uansett bare ha en familie. 

Dette tror jeg at jeg vil savne ettersom jeg ikke får barn. 

Anonymkode: ed31a...98b

[Sunnys]

Det er verdt det! Det er travelt når barna er små, du får lite tid til deg selv.. og er nesten alltid sliten og trøtt. 
men å ha små barn er krevende på en annen måte. Å ha ungdommer byr på andre utfordringer. Du får mer frihet, men mer bekymringer om andre ting. 
hadde aldri villet ha et liv uten barn 

[Gjest Dævendøtte]

Det blir mye bedre!

Når ungene ble12-13 år og eldre begynte jeg å virkelig like å være forelder. Det ble fint å ha samtaler med dem, finne ut hvordan de ble som personer, hva slags egenskaper de fikk osv. Man blir liksom kjent med de på nytt. 

Så er det greit at de klarer seg selv, man kan gjøre litt uten at man trenger å tenke på hvem som skal passe og hvor de skal være. Nå er barnet mitt 30 år og jeg er veldig fornøyd når jeg kan si, ja, det var verdt det, virkelig! 

Har to bonusbarn i tenåra, bonusdatter og jeg har et enestående forhold. Morsomt å se hvordan hun ligner meg, selv om det ikke er jeg som har født henne  Vi har jo vært sammen i mange år og hun har jo blitt formet (og preget) av meg. Tror jeg har gitt henne mye selvtillit og bein i nesa, det har hun trengt. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det til tider er et stort slit å ha barn, med alt som følger med familielivet. Har to små i bhg alder og lurer ofte på om det egentlig var verdt det å få barn, selv om det nå åpenbart ikke er noe valg lenger. 

Jeg er veldig glad i barna og setter dem foran alt, de har det veldig bra. Men jeg trives ikke så godt med dette livet som følger med, om dere skjønner hva jeg mener. 

Så, hva sier dere som har store barn/ungdommer, var det verdt alt slitet når dere ser tilbake? Blir det bedre tider etterhvert? 

TS 

Anonymkode: 6fad5...edf

Det er absolutt verdt det ❤️

Jeg har en datter på 29 år, som bor for seg selv. Vi har masse og god kontakt. 

Sønnen min er 18, har akkurat flyttet langt avgårde, er student nå. Har så fin kontakt med han også, var litt usikker på hvor mye han ville ta kontakt når han flyttet. Men han gjør det ofte. Nå skal jeg snart oppover en tur for å besøke han en helg, jeg og datteren min. Det gleder jeg meg til. En helg med god kvalitetstid med begge mine voksne barn  ❤️

Anonymkode: 67171...3cf

[Ulrikke]

Ja, uten tvil!! 

Det var hektisk en periode selv om de tre eldste bare var her halve tiden, vi hadde fire barn mellom 0 og 10 år. 

Nå fyller de 25, 21, 20 og 15, og det var SÅ verdt det! Tenårene kan ikke sammenlignes med småbarnsårene, ikke her i huset ihvertfall. Nå er alt bare hyggelig og har vært det i noen år! 

[AnonymBruker]

Dette er sikkert politisk ukorrekt men, nei det er ikke verdt slitet! Jeg har voksne barn. Kanskje føles det annerledes den dagen det kommer barnebarn... 

Anonymkode: 65029...67e

[AnonymBruker]

Nå er ikke mine store enda, men det var mer slitsomt når de var helt små. Så jeg syns hvertfall det foreløpig er blitt enklere. Jeg angrer ikke, for nå er de her og jeg elsker dem. Men jeg tror ikke jeg kan si at det var verdt det for meg dessverre.

Anonymkode: e7927...f7c

[AnonymBruker]

Mitt eldste barn er 11 år nå. Han har hatt store vansker hele livet som har krevd ekstra oppfølging og innsats fra foreldre. Vi mottar høyeste sats hjelpestønad fra NAV pga oppfølgingen han krever. Vi har jobbet så hardt, vært våken natt på natt, stått i atferdsvansker (slag og spark), vært fortvilet, grått, og mang en gang mistet nattesøvn av bekymring for hvordan livet hans skulle bli. 

Jeg kan si med hånden på hjertet at det har vært verdt det. 

Hver en tåre, hver en svetteperle, hver en kamp - det var verdt det. 

Han er en virkelig nydelig gutt, med et stort hjerte, mye omsorg for andre, kreativ, arbeidssom, full av pågangsmot og alltid strålende positiv. Han har måttet jobbet trippel så hardt som "alle andre" for å mestre grunnleggende ferdigheter - men vi har klart det sammen. Alle kampene vi har stått i har resultert i et fantastisk barn! Jeg kan ikke fatte hvordan vi har klart det egentlig, men vi som foreldre har jo det. Jeg blir rett og slett stolt når jeg ser på ungen min og den personen han begynner å bli. 

Det venter oss sikkert mange kamper til og jeg bretter opp ermene. Det er grunnleggende, ikke sant? Man gjør alt man kan for barna sine. Og jeg syns virkelig det er verdt det! 

Dessuten merker jeg meg at man kanskje liker forskjellige perioder av stadiene barn går gjennom? Jeg er ikke noe glad i 1-4 årsalderen, men fra skolealder og oppover syns jeg er fantastisk. Og mye lettere! Da får man en del av friheten sin tilbake og ungene henger ikke i skjørtekanten konstant lengre. Småbarnsperioden er jo bare en bitte liten del av ditt liv, men utrolig viktig for resten av barnets liv. 

Anonymkode: fd4e5...f21

[AnonymBruker]

Ja absolutt !  At man har fått de "gjennom systemet", og ser at de er blitt skikkelige mennesker som klarer seg godt selv. Det er en herlig følelse.  

En annen ting er nedbetalt hus og bil, og nå kan jeg skille meg med god samvittighet å begynne en ny livsfase.

Anonymkode: 77756...a0c

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det til tider er et stort slit å ha barn, med alt som følger med familielivet. Har to små i bhg alder og lurer ofte på om det egentlig var verdt det å få barn, selv om det nå åpenbart ikke er noe valg lenger. 

Jeg er veldig glad i barna og setter dem foran alt, de har det veldig bra. Men jeg trives ikke så godt med dette livet som følger med, om dere skjønner hva jeg mener. 

Så, hva sier dere som har store barn/ungdommer, var det verdt alt slitet når dere ser tilbake? Blir det bedre tider etterhvert? 

TS 

Anonymkode: 6fad5...edf

Det er etter min mening ingen tid med barn som er så slitsom som de første 5. 
Husker jeg rett tok det 2-3 år etter siste fødsel før jeg fikk ordentlig tid til å gjenoppdage at jeg hadde interesser ut over barn. (Som å lese en bok.) Og så blir de gradvis mer og mer uavhengige og mer og mer spennende mennesker du bor sammen med og kan snakke med om ting. (Selv om det er litt rart verdensbilde på en tenåring en gang i blant.) 

De var herlige som små, det er ikke det. Men jeg liker dem minst like godt som ungdom. Og nå er de ikke slitsomme på nivået der jeg er fysisk sliten av dem lenger. Nå blir jeg mer oppgitt og irritert. (men har overskuddet til det.) 

Anonymkode: 6ab59...246

[AnonymBruker]

Jeg syns småbarnsårene var en drøm! Da den største bekymringen var posen med skitne klær man fikk med hjem fra barnehagen. Jeg har 3 barn i ungdomsårene nå, og jeg lurer virkelig på om det er verdt det nå, i den alderen de er nå. Så mye bekymringer og utfordringer absolutt hele tiden; mobbing, kjærlighetssorg, skoleplass, lærlingplass, sykdom, skader, sosiale medier, bilkjøring, festing osv osv. Jeg bekymrer på meg magesår snart, tror jeg. Håper at vi får noen fine år når de er så store at de flytter ut... Men da ryker sikkert ekteskapet etter å ha vært under et slikt press i så mange år...

Anonymkode: 74cac...d5b

[AnonymBruker]

Det var et slit, men også mye glede og moro, nå, etter at alle ble tenåringer og voksne så er virkelig en berikelse i livet mitt. Jeg er der for men og de er der for meg. 

Anonymkode: d9443...5da

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn. Men verdien tror jeg du får når barna flytter ut og blir voksne, med egne familier, og det kommer barnebarn.

Du vil alltid ha noen som bryr seg om deg, tar vare på deg hvis livet blir kjipt eller uansett bare ha en familie. 

Dette tror jeg at jeg vil savne ettersom jeg ikke får barn. 

Anonymkode: ed31a...98b

Jeg tror du vil bli overrasket over hvor mange som har barn som ikke bryr seg om en i nevneverdig grad. Jeg satser heller på at min kjære tar vare på meg hvis livet blir kjipt.

Jeg har ikke barn selv, og det er nettopp fordi jeg har vokst opp i ustabile familieforhold med mye konflikter. 

Anonymkode: 21daa...28c

[AnonymBruker]

Jeg håper foreldrene mine synes det iallfall. Både jeg og mitt ene søsken har holdt tett kontakt med foreldrene våre som voksne da. Reist på ferier med begge eller med bare en av dem, feiret alle bursdager, jul og påske med dem, vært med på hyttetur osv. Tror jo de har glede av det og setter pris på vårt selskap  Det er iallfall forholdet til mine foreldre som gjør at jeg vurderer å få barn nå selv om jeg ikke er så gira på den småbarnstiden, at jeg ønsker selv å ha barn som jeg kan ha samme forhold til.

Anonymkode: a20fb...d0d

[AnonymBruker]

Ja, det synes jeg. Småbarnslivet var ikke noe for meg, men nå har jeg to flotte ungdommer på 17 og 15 år. De er så kule, morsomme, intelligente og engasjerte! Men for en 12-13 år siden var jeg der du er nå. Det blir sakte, men sikkert bedre. Hold ut!

Anonymkode: 8f3e3...ab2

[AnonymBruker]

Godt for en som meg å lese at det blir bedre! Da har jeg noe å se fram til. Hilsen sliten småbarnsmamma.

Anonymkode: 62739...791

[AnonymBruker]

I mine øyne er de beste årene med barn alderen 9-13 år, altså mellomtrinnet på barneskolen. Det er i hvertfall den tiden jeg minnes som den beste fra egen barndom.

Da er barna såpass store at de er mer selvstendige. De kan være hjemme alene etter skolen noen timer, henge med venner og utforske den lille verden lokalsamfunnet er på egenhånd, uten at de trenger å passes på hele tiden.

Men likevel er foreldrene en såpass stor del av livet deres, og de trenger oss fortsatt mye. Når ungdomstiden kommer blir det flere bekymringer, om de har venner, hvordan skolen vil gå, osv. I tillegg er nok tenåringsfasen ekstremt utfordrende for forholdet mellom foreldre og barn.

Mine er nå 9 og 5, og jeg merker hvor mye mer avslappende foreldretilværelsen er kontra for bare et par år siden. Bare det at de går på do selv, og at eldste pusser tennene selv gjør hverdagen 10 ganger enklere. Det er riktignok flere aktiviteter på kveldstid, kun mandager av hverdagene vi ikke har program på kveldene. Da er det leksedag.

Flere av elevene i klassen til sønnen min har fått småsøsken i løpet av de siste par årene. Hos alle er det også barn nummer 3. Jeg fatter ikke at noen orker å gå på småbarnstiden igjen når de andre barna når skolealder.

Anonymkode: 6f377...b94

[AnonymBruker]

Ja. Jeg har fire enkle barn da, ville kanskje sagt noe annet om jeg hadde måttet kjempe for barn med diagnoser osv. 

Min eldste har flyttet ut, det er fint og vedmodig at hun ikke bor hjemme lenger. Flott å se hun klarer seg, studerer, er fornuftig med penger. Fri og flink er hun. 

Jeg har også to yngre tenåringer og et lite barn.
 

Det er den yngste som krever mest og som gir de mest intense dagene. Samtidig vet jeg jo at årene flyr, og prøver å klamre meg fast til tiden som er nå. 

Anonymkode: 94360...742

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

I mine øyne er de beste årene med barn alderen 9-13 år, altså mellomtrinnet på barneskolen. Det er i hvertfall den tiden jeg minnes som den beste fra egen barndom.

Da er barna såpass store at de er mer selvstendige. De kan være hjemme alene etter skolen noen timer, henge med venner og utforske den lille verden lokalsamfunnet er på egenhånd, uten at de trenger å passes på hele tiden.

Men likevel er foreldrene en såpass stor del av livet deres, og de trenger oss fortsatt mye. Når ungdomstiden kommer blir det flere bekymringer, om de har venner, hvordan skolen vil gå, osv. I tillegg er nok tenåringsfasen ekstremt utfordrende for forholdet mellom foreldre og barn.

Mine er nå 9 og 5, og jeg merker hvor mye mer avslappende foreldretilværelsen er kontra for bare et par år siden. Bare det at de går på do selv, og at eldste pusser tennene selv gjør hverdagen 10 ganger enklere. Det er riktignok flere aktiviteter på kveldstid, kun mandager av hverdagene vi ikke har program på kveldene. Da er det leksedag.

Flere av elevene i klassen til sønnen min har fått småsøsken i løpet av de siste par årene. Hos alle er det også barn nummer 3. Jeg fatter ikke at noen orker å gå på småbarnstiden igjen når de andre barna når skolealder.

Anonymkode: 6f377...b94

Jeg mener det enkleste er mellom 5-10 år ca. Fra 10 år er det helvete i hvertfall med jenter, grupperinger på skolen, utestenging, hvem som overnatter hvor og når osv. Skulle ønske jeg visste når den roligste tiden var og «nøt» den mer. De første årene på barneskolen var helt nydelige med lite trøbbel, lite jobb, ingen krangling osv. 
 

Til Ts: Jeg vet faktisk ikke om det er verdt det jeg. Jeg liker aller best småbarnstiden, selv om man da er mye fysisk sliten. Gruer meg til de minste her blir eldre. 

Anonymkode: 4b6a4...18f