Egne foreldre som påpeker alle "feil" ang baby

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn for snart 5 måneder siden. Mine foreldre er verdens beste og jeg har alltid hatt et godt forhold til dem. Men etter jeg fikk barn har de begynt og påpeke alt jeg gjør "feil". 

Det var feks feil at jeg lot baby sove på meg og inntil meg frem til han var to måneder. Det var feil at jeg vugget han i søvn. Det var feil at jeg ikke brukte vognen for og få han til og sove. En gang vugget jeg han i bilstolen (det kan strekkes ut) for at han skulle sovne, da kom min far og løftet stolen vekk fra meg og sa at han ikke skulle vugges. Det er feil at jeg ikke går på trilletur hver dag, stakkars baby må jo få frisk luft. Når jeg går på trilletur så er det ikke langt nok (sliter enda med bekkenet etter graviditeten). Når baby sover på dagtid sover han stort sett 30 min. Nei stakkar, mamma tar han opp av sengen for tidlig så han ikke får sove lenger. En dag sov han 1 og 1/2 time, nei stakkars nå har han sovet altfor lenge! Det er feil at jeg ikke ga smaksprøver før baby var 4 måneder. Det var feil at jeg begynte med grønnsaksmos istedenfor grøt. Det er feil at jeg ikke vil ha baby i gåstol. Det er feil at jeg ikke ønsker at baby skal se på tv. De peker på tv og vil at baby skal se på tv, viser videoer til han på mobilen selvom jeg sier at det er noe som kan gjøre baby overstimulert. Legger jeg baby kl 20 er det for sent, legger jeg baby kl 1930 er det for tidlig. Altså, de påpeker ALT! 

Vil bare nevne at baby utvikler seg fint, er tidlig ute med ting i følge helsesøster og andre rundt meg med barn. Han er smilende og blid, får ofte høre at vi har "verdens blideste baby". Han har stort sett sovnet selv uten vugging og byssing fra han var 3 måneder, sover natten gjennom, legger fint på seg osv. Helsesøster sier hver gang at baby får det han trenger og at jeg og samboer bare skal fortsette med og gjøre det vi gjør. 

Hver gang vi er med de har de noe og påpeke. Det sies ikke på en frekk måte men det er alltid noe negativt og jeg er så lei. Jeg er veldig konfliktsky og får meg liksom ikke til og si noe. Vil jo at de skal bli godt kjent med barnebarnet sitt men nå kjenner jeg at gruer meg til hver gang vi skal treffe de. Orker ikke alt dette negative. De har ALDRI sagt at noe jeg gjør med barnet er bra eller riktig. Ikke en eneste ting. Selvom jeg selv vet at jeg gjør mye riktig, så er det tungt og bare få høre at jeg gjør ting feil. 

Dette ble et langt innlegg... Skjønner jo at jeg må si noe, men hva og hvordan? Er så redd for at om jeg sier noe så vil de ikke være med barnet lenger... 

Anonymkode: 1519e...614

[AnonymBruker]

Sånn er moren min også, og det ble ikke bedre da barnet ble større. Om han lekte alene fikk vi kritikk for at vi ikke aktiviserte ham. Og fant vi på noen sammen med ham så måtte vi da skjønne at han måtte lære å leke på egen hånd... En gang gav hun ham en stor godtepose når vi kom på besøk. Han fikk normalt ikke lov å spise så mye sånt, men siden hun bor langt unna og vi treffes sjelden, så lot vi det gå. Så når han spiste av det fikk vi kjeft fordi vi lot ham spise så mye godteri...

Kunne fortsatt i det uendelige. Og det nyttet aldri å snakke med henne. Vi orket ikke mer til slutt, nå har vi ikke sett henne på 3 år.

Anonymkode: c9595...b96

[Kenelz]

Hva med å bare si det rett ut? Eller skriv et brev om du er veldig konfliktsky. 

Om du redd for at foreldrene dine ikke vil ha noe med barnet ditt å gjøre pga dette her så har du gjort deg selv og barnet en kjempe stor tjeneste! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er moren min også, og det ble ikke bedre da barnet ble større. Om han lekte alene fikk vi kritikk for at vi ikke aktiviserte ham. Og fant vi på noen sammen med ham så måtte vi da skjønne at han måtte lære å leke på egen hånd... En gang gav hun ham en stor godtepose når vi kom på besøk. Han fikk normalt ikke lov å spise så mye sånt, men siden hun bor langt unna og vi treffes sjelden, så lot vi det gå. Så når han spiste av det fikk vi kjeft fordi vi lot ham spise så mye godteri...

Kunne fortsatt i det uendelige. Og det nyttet aldri å snakke med henne. Vi orket ikke mer til slutt, nå har vi ikke sett henne på 3 år.

Anonymkode: c9595...b96

TS her. 

Uff, dette var ikke særlig oppløftende og høre. Men jeg skjønner godt at du ikke ønsker så negative mennesker rundt deg og ditt barn! 

Anonymkode: 1519e...614

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kenelz skrev:

Hva med å bare si det rett ut? Eller skriv et brev om du er veldig konfliktsky. 

Om du redd for at foreldrene dine ikke vil ha noe med barnet ditt å gjøre pga dette her så har du gjort deg selv og barnet en kjempe stor tjeneste! 

TS her. 

Ja, jeg har lurt på og bare si det rett ut. Men jeg får meg liksom ikke til og gjøre det. Nå var de besøk sist for noen dager siden og etter de var gått tenkte jeg at "neste gang, DA skal jeg si noe!". Men det har jeg tenkt veldig mange ganger nå 🙈

Hva mener du med det siste avsnittet? At dersom jeg sier ifra og de velger og trekke seg unna så er det like greit? 

Anonymkode: 1519e...614

[Kenelz]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS her. 

Ja, jeg har lurt på og bare si det rett ut. Men jeg får meg liksom ikke til og gjøre det. Nå var de besøk sist for noen dager siden og etter de var gått tenkte jeg at "neste gang, DA skal jeg si noe!". Men det har jeg tenkt veldig mange ganger nå 🙈

Hva mener du med det siste avsnittet? At dersom jeg sier ifra og de velger og trekke seg unna så er det like greit? 

Anonymkode: 1519e...614

Åja, men da skriver du bare et brev. 😊 Er lettere å «motta kritikk» ved å lese det enn å si det høyt, mange føler seg mindre angrepet da. 

Til den siste delen: Om de selv velger å trekke seg unna fra barnet (altså vise mindre interesse/kjærlighet/osv) fordi DU sier i fra så har både du og barnet det bedre uten dem. Det sier ganske mye om dem som personer!

Bryr de seg om dere så vil dem fortsette være i livet deres!

Det er altså ikke greit at de skal få deg til å føle kritisert/angrepet. Du er barnets mor og da skal dem ikke komme med «oppdragelse tips» uten at du spør etter det (med eller mindre du er en super dårlig mor som ikke vet noe, men det tviler jeg på!) ❤️ 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kenelz skrev:

Åja, men da skriver du bare et brev. 😊 Er lettere å «motta kritikk» ved å lese det enn å si det høyt, mange føler seg mindre angrepet da. 

Til den siste delen: Om de selv velger å trekke seg unna fra barnet (altså vise mindre interesse/kjærlighet/osv) fordi DU sier i fra så har både du og barnet det bedre uten dem. Det sier ganske mye om dem som personer!

Bryr de seg om dere så vil dem fortsette være i livet deres!

Det er altså ikke greit at de skal få deg til å føle kritisert/angrepet. Du er barnets mor og da skal dem ikke komme med «oppdragelse tips» uten at du spør etter det (med eller mindre du er en super dårlig mor som ikke vet noe, men det tviler jeg på!) ❤️ 

TS her. 

Kanskje ikke så dumt og skrive noe til de. Skal tenke litt på den! 

Takk for oppklaring på den siste delen. Det er jo helt sant som du sier! Og om de velger og trekke seg vekk så er det jo de som går glipp av oppveksten til sitt barnebarn. Jeg tror jo ikke de vil gjøre det, bare kjenner en liten frykt for akkurat det.

Tusen takk for en fin kommentar ❤️

Anonymkode: 1519e...614

[Josefinen]

Det virker som de ikke har tiltro til at du vet hva som er best for barnet ditt.

Når du vet at disse stikkene kommer så kan du kanskje prøve å forberede deg litt. Flere av kommentarene du får er jo motsatt av dagens råd. Så da får du svare at rådet de kommer med er gammeldags, og at man i dag vet bedre. Eller så kan du si at du velger å høre på helsesøster, og ikke en xxx (yrket til din mor/far).

I grunnen har du to valg du kan si fra, eller finne en måte å takle kommentarene på. 

Det å skrive brev kan være bra på flere måter. Du får tenkt grundig gjennom hvordan du ønsker å ordlegge deg, og du kan endre på teksten før du sender den. Å skrive ned det du vil si kan også være terapeutisk for deg. Kanskje er det nok for deg å skrive det ned, uten å sende det? Eventuelt så kan det du har skrevet være til hjelp hvis du ønsker å ta det opp med de muntlig.

Forøvrig så virker det som du er en god mor, og følger babyens rytme og behov. Og det er egentlig alt han trenger. 

 

 

[AnonymBruker]

De respekterer deg jo Ike som mor. Det må være fryktelig vondt å oppleve. Jeg hadde ikke taklet om mine foreldre gjorde slikt. De er heldigvis stikk motsatte og kommer kun med råd og veiledning om de synes det er helt nødvendig. 

 

Anonymkode: 3d082...a0b

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Josefinen skrev:

Det virker som de ikke har tiltro til at du vet hva som er best for barnet ditt.

Når du vet at disse stikkene kommer så kan du kanskje prøve å forberede deg litt. Flere av kommentarene du får er jo motsatt av dagens råd. Så da får du svare at rådet de kommer med er gammeldags, og at man i dag vet bedre. Eller så kan du si at du velger å høre på helsesøster, og ikke en xxx (yrket til din mor/far).

I grunnen har du to valg du kan si fra, eller finne en måte å takle kommentarene på. 

Det å skrive brev kan være bra på flere måter. Du får tenkt grundig gjennom hvordan du ønsker å ordlegge deg, og du kan endre på teksten før du sender den. Å skrive ned det du vil si kan også være terapeutisk for deg. Kanskje er det nok for deg å skrive det ned, uten å sende det? Eventuelt så kan det du har skrevet være til hjelp hvis du ønsker å ta det opp med de muntlig.

Forøvrig så virker det som du er en god mor, og følger babyens rytme og behov. Og det er egentlig alt han trenger. 

 

 

TS her. 

Tusen takk for et fint innspill! 

De skal alltid si hva baby ønsker, feks at nå er han trøtt, nå er han sulten, nå er det magevondt osv. Men de tar jo feil hver gang. Jeg vet stort sett hva baby trenger når han sier ifra, men det er jo ikke så rart når jeg er med han omtrent 24/7. Kan ikke forvente at noen som ser han noen timer i uken skal høre forskjell på hans ulike "sutremåter". Skjønner at noe er velmente råd, men når de mener han er trett og jeg sier han er sulten så kverulerer de på det. Når han da er fornøyd etter mating så kan de for all del ikke innrømme at de tok feil. Altså de ser med egne øyne at jeg tilfredsstilte et behov baby hadde, men likevel er det ikke godt nok. 

Jeg har forresten sagt flere ganger at det nå er oppdaterte råd og retningslinjer, men de bare rister på hodet. "Det gikk jo fint med deg selvom vi gjorde ... og ...". 

Jeg føler at jeg nå må si ifra. Det er nok ikke så dumt og skrive det ned først for meg selv og deretter snakke med de. Det var et godt tips! 

Jeg føler selv at jeg er en god mor (om det er lov og si). Helsesøster er godt fornøyd med samspillet vårt og babys utvikling. Selvsagt veldig kjekt og høre det fra hun, men hadde vært fint og høre noe positivt fra mine foreldre en gang i blant. 

Anonymkode: 1519e...614

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De respekterer deg jo Ike som mor. Det må være fryktelig vondt å oppleve. Jeg hadde ikke taklet om mine foreldre gjorde slikt. De er heldigvis stikk motsatte og kommer kun med råd og veiledning om de synes det er helt nødvendig. 

 

Anonymkode: 3d082...a0b

TS her. 

Det begynner og tære litt på kjenner jeg. Fint og høre at du har så gode og forståelsesfulle foreldre ❤️

Anonymkode: 1519e...614

[Sunnys]

Du er førstegangsmamma, full i hormoner og sårbar. Skjønner at du tar det negativt, men det foreldrene dine sier er ikke for å kritisere deg.. men de klør på tunga for å gi gode råd. De har et poeng. Samtidig er det sitt barn og du må gjøre det du er mest komfortabel med. Ta til deg noen av rådene og vurder de, ellers la det passere. 
fortell de gjerne at du blir lei deg og føler deg kritisert når deg gir så mange råd. At du vil finne ut av ting selv. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Sunnys skrev:

Du er førstegangsmamma, full i hormoner og sårbar. Skjønner at du tar det negativt, men det foreldrene dine sier er ikke for å kritisere deg.. men de klør på tunga for å gi gode råd. De har et poeng. Samtidig er det sitt barn og du må gjøre det du er mest komfortabel med. Ta til deg noen av rådene og vurder de, ellers la det passere. 
fortell de gjerne at du blir lei deg og føler deg kritisert når deg gir så mange råd. At du vil finne ut av ting selv. 

TS her. 

Takk for innspill! Jeg ser du skriver at de har et poeng, hva mener du med det? Rådene de gir meg er stort sett stikk motsatt av hva som er anbefalt idag, som feks at man idag ikke skal bruke gåstol, man skal vente med fast føde til 4 mnd, baby skal ikke ligge og gråte alene. Dette var annerledes da de hadde baby for 30 år siden. 

Anonymkode: 1519e...614

[Gjest lillefrøkengrei]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt neste gang at jeg setter pris på at dere forsøker å gi meg råd men jeg begynner å bli litt lei av at dere utelukkende påpeker ting dere mener jeg gjør feil. Det er sikkert i beste mening men jeg opplever det som veldig sårende og dere gir inntrykk av at dere ikke har tiltro til at jeg klarer å ta hånd om babyen min. Babyen min har det åpenbart veldig bra (basert på det du forteller her om helsesøsters tilbakemeldinger) og jeg hadde satt pris på om dere for fremtiden enten vil komme med flere positive tilbakemeldinger på den jobben jeg gjør, eller at dere sparer alle rådene deres til jeg kommer og spør om hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanlig det du opplever, selv om det er en fattig trøst. Det betyr egentlig at de bryr seg mye om barnebarnet, selv om det kommer ut på en klønete måte.

Da mine foreldre prøvde seg på å veilede meg, satte jeg ned foten ganske tydelig. Jeg satte skapet på plass ved å påpeke at de har ikke hatt baby på over 30 år, og anbefalingene har endret seg for lenge siden. Det som var rett og helsesøster sa til dere da, gjelder ikke lenger. Jeg leser mye om småbarnsstell og får veiledning fra helsesøster, så her må dere rett og slett ha tillit til meg. Dere ser jo baby har det fint, så ro litt ned.

Min mor fremholdt ammimg hver 3. time etter klokka som rett, min far (som ikke deltok i amming, mating eller bleieskift på egne barn..) syntes ungen ammet for lenge. Begge mente det er bra for lungene om baby skriker litt, man skal ikke ta dem med en gang.

Jeg måtte vel også si at dette er mitt barn, jeg bestemmer. 

De roet seg når barnet ble større og de så det gikk veldig bra. Og jeg vekslet mellom tålmodig forklare, og sette grenser som over.

 

Viktig å ikke antyde at de gjorde en dårlig jobb med deg, de fulgte jo datidens anbefalinger. Da vil de bli defensive.

Anonymkode: 13b9d...ec0

[Hockeypulver]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk mitt første barn for snart 5 måneder siden. Mine foreldre er verdens beste og jeg har alltid hatt et godt forhold til dem. Men etter jeg fikk barn har de begynt og påpeke alt jeg gjør "feil". 

Det var feks feil at jeg lot baby sove på meg og inntil meg frem til han var to måneder. Det var feil at jeg vugget han i søvn. Det var feil at jeg ikke brukte vognen for og få han til og sove. En gang vugget jeg han i bilstolen (det kan strekkes ut) for at han skulle sovne, da kom min far og løftet stolen vekk fra meg og sa at han ikke skulle vugges. Det er feil at jeg ikke går på trilletur hver dag, stakkars baby må jo få frisk luft. Når jeg går på trilletur så er det ikke langt nok (sliter enda med bekkenet etter graviditeten). Når baby sover på dagtid sover han stort sett 30 min. Nei stakkar, mamma tar han opp av sengen for tidlig så han ikke får sove lenger. En dag sov han 1 og 1/2 time, nei stakkars nå har han sovet altfor lenge! Det er feil at jeg ikke ga smaksprøver før baby var 4 måneder. Det var feil at jeg begynte med grønnsaksmos istedenfor grøt. Det er feil at jeg ikke vil ha baby i gåstol. Det er feil at jeg ikke ønsker at baby skal se på tv. De peker på tv og vil at baby skal se på tv, viser videoer til han på mobilen selvom jeg sier at det er noe som kan gjøre baby overstimulert. Legger jeg baby kl 20 er det for sent, legger jeg baby kl 1930 er det for tidlig. Altså, de påpeker ALT! 

Vil bare nevne at baby utvikler seg fint, er tidlig ute med ting i følge helsesøster og andre rundt meg med barn. Han er smilende og blid, får ofte høre at vi har "verdens blideste baby". Han har stort sett sovnet selv uten vugging og byssing fra han var 3 måneder, sover natten gjennom, legger fint på seg osv. Helsesøster sier hver gang at baby får det han trenger og at jeg og samboer bare skal fortsette med og gjøre det vi gjør. 

Hver gang vi er med de har de noe og påpeke. Det sies ikke på en frekk måte men det er alltid noe negativt og jeg er så lei. Jeg er veldig konfliktsky og får meg liksom ikke til og si noe. Vil jo at de skal bli godt kjent med barnebarnet sitt men nå kjenner jeg at gruer meg til hver gang vi skal treffe de. Orker ikke alt dette negative. De har ALDRI sagt at noe jeg gjør med barnet er bra eller riktig. Ikke en eneste ting. Selvom jeg selv vet at jeg gjør mye riktig, så er det tungt og bare få høre at jeg gjør ting feil. 

Dette ble et langt innlegg... Skjønner jo at jeg må si noe, men hva og hvordan? Er så redd for at om jeg sier noe så vil de ikke være med barnet lenger... 

Anonymkode: 1519e...614

Du må fortelle foreldrene dine at de må slutte med kommentarene sine. Det er du som er forelderen til barnet, og de er besteforeldre. Tror ikke det blir bedre om du ikke sier noe. Vær streng og fortell dem at du bestemmer selv hvordan du vil gjøre ting. Ønsker de å bestemme kan de skaffe seg et eget barn.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så redd for at om jeg sier noe så vil de ikke være med barnet lenger... 

Anonymkode: 1519e...614

Når du skriver dette, er det jo ganske tydelig at foreldrene dine ikke er verdens beste og at dere ikke har et godt forhold, for da hadde du ikke tenkt slik. Og foreldre som er verdens beste snakker ikke slik til barnet sitt som foreldrene dine gjør heller. 

Anonymkode: 4b575...d86

[Gjest Albbas]

Du må gi klar og tydelig beskjed. Kan du for eksempel be de på besøk, la mannen din ha ansvaret for baby (så du ikke blir distrahert) og si at du har noe dere må diskutere. Og derfra si at du kvier deg for å treffe dem, at du har fått nok av å bli kritisert, og at de må endre måten de kommuniserer på hvis de vil fortsette å treffes. Forklare dem det samme man forklarer barn - det er ikke alt man bør si høyt. At du skulle ønske de lubne støtte deg i den rollen DU har funnet deg til rette i, med DINE valg, og heller konsentrere seg om seg selv og sin omsorg for barnebarnet. Forklar at du blir såret og lei. 

Og nei, du er faktisk ikke hormonell her. Den slags oppførsel fra foreldrene dine er IKKE greit. Hadde noen akseptert at en forelder konsekvent hakket på barnet sitt på den måten? Nei? Det er ikke annerledes med voksne. De må skjerpe seg. 

Jeg hadde blitt kjempesint hvis noen behandlet meg sånn og sagt at vi kan treffes når de har skjerpet seg. 

Min svigermor har også litt sånne tendenser, bare at hun kun klager bak ryggen på den det gjelder. Datteren hennes er veldig oppgitt, og svigermor ser ikke hvordan oppførselen dreper all respekt både jeg og datteren har til henne. Man bør jo helst si ifra før den respekten er borte, for det tar lang tid å bygge opp igjen. Så for både din egen og dine foreldres del - SI IFRA NÅ! 

 

Endret 7. september 2020 av Albbas

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt sånn med mine foreldre også. Alt jeg gjorde var feil, og så spurte de ofte med en nedlatende tone «hvorfor gjør du det sånn?».

Du må bare be dem slutte. Be dem slutte med masinga. Hvis de ønsker å gjøre ting på sin måte så får de adoptere et barn eller skaffe seg en bikkje. Du må få gjøre ting på din måte. Ellers må du bare overse det. 

Anonymkode: f67fe...b55

[Sunnys]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Takk for innspill! Jeg ser du skriver at de har et poeng, hva mener du med det? Rådene de gir meg er stort sett stikk motsatt av hva som er anbefalt idag, som feks at man idag ikke skal bruke gåstol, man skal vente med fast føde til 4 mnd, baby skal ikke ligge og gråte alene. Dette var annerledes da de hadde baby for 30 år siden. 

Anonymkode: 1519e...614

Nettopp! Poenget er at de vil prøve å komme med velmente råd.. de rådene de kommer med var det som var normalt når de hadde babyer i hus.