Slank venninne vs meg..

[AnonymBruker]

Etter å ha tilbringt mye tid med ei slank venninne, innser jeg årsakene til at jeg ikke klarer å gå ned i vekt.

Jeg er på ingen måte tjukk, men jeg har vel hele livet ønsket å være slank. Har en bmi på 22,5. Venninnen min har sikkert en bmi på 19-20.

Når vi spiser, så spiser hun i mine øyne ganske små porsjoner. Hvis vi bestiller middag ute, så spiser hun kanskje 2/3 av det som er på plata, mens jeg kan bestille både forrett, middag og dessert. Og jeg storkoser meg! Mens hun klager på at hun er så mett når hun har spist bare halvparten.

Etter middagen og vi drar hjem, så spiser hun ingenting mer. Går og legger seg.

Mens jeg, må spise mer. Tar meg gjerne noen brødskiver eller rester fra gårsdagen samt noe frukt. 

Hun kan spise havregrøt eller knekkebrød med to skiver skinke til frokost. Jeg må ha en feit toast, brødskiver med peanøttsmør og syltetøy eller egg og bacon. 

Det virker nesten som om mat ikke tar så stor plass av fokuset hennes i hverdagen og i livet ellers, mens for meg er mat veldig viktig, og er en kilde til glede og nytelse.

Hva er galt med meg? Hvorfor greier jeg ikke å spise som venninna mi, og dermed bli tynn? 

 

 

Anonymkode: 78c40...4c8

[AnonymBruker]

Du er tynn, og det er ikke noe galt med deg. Sånn rent bortsett fra at du tror du er tjukk, da. Mat SKAL være en glede. 

Anonymkode: 398db...bdb

[AnonymBruker]

Mennesker er forskjellige. Det er tankene du må godta. Vi kan ikke være helt like. Så lenge du koser deg med maten og helsa er ok, så vær fornøyd med deg selv slik du er. Du kan forsøke et helt liv å bli et annet menneske, men du klarer det ikke. Du er deg. Sånn er det. 

Anonymkode: cf533...7ef

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at alle som er tynne er det fordi de spiser lite. Jeg har en bmi på 19, men jeg spiser mye mat - minst 3 (store) porsjoner middag, og 4-5 større måltider ila dagen + mellommåltider. Men jeg beveger meg masse og trener, så vekta holder seg stabil.

Anonymkode: aec78...075

[AnonymBruker]

Du er vel mer glad i mat i henne, da?

Og så lenge du ikke er direkte tjukk eller merker det på helsa, så er det lov å kose seg med god mat. Folk er forskjellige der, noen er sanselige og har mat som lidenskap, andre er likegyldige. Jeg for min del har matlaging som hobby, elsker å teste oppskrifter og diske opp med noe digg middag og vin i helgene. Som resultat ligger jeg litt over "idealvekt" - er heller ikke tjukk, men litt rund over rumpa, og det har jeg akseptert. Det er mye viktigere for min livskvalitet å få kose meg med hobbyen min enn å ha sixpack og sprettrumpe, for å sette det på spissen. 

Så er det noen små justeringer du kan ta, om du merker at vekta kryper for langt oppover. Å droppe de brødskivene etter restaurantmiddag + dessert for eksempel. Det burde være et lite offer. Noen ganger spiser man nærmest på automatikk, som en trøst eller som meningsløst fyll, og da er det lurt å ta noen grep. 

Anonymkode: 397df...3c6

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er tynn, og det er ikke noe galt med deg. Sånn rent bortsett fra at du tror du er tjukk, da. Mat SKAL være en glede. 

Anonymkode: 398db...bdb

TS er normalvektig, ikke tynn. Du har en sunn vekt, så ingen grunn til å kutte ned på maten🙂

 

Anonymkode: 80ec9...64d

[Gjest Albbas]

Det er jo ikke noe galt med deg? Du har bare fått en liten aha-opplevelse. Dere er forskjellige i hvordan dere forbilder dere til, og inntar mat. Du kan gjøre det samme som henne hvis det er veldig viktig for deg, men det krever hardt arbeid i hodet. Det kommer ikke av seg selv. Så må du vurdere om det er verdt det for deg, da? 

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noe du kan endre. Kjenner noen av de der småspiste folkene du nevner hvor mat ikke er noe særlig prioritering. Jeg vil aldri kunne bli som dem fordi jeg tenker på mat store deler av tiden, og har vendt meg til gjennom hele livet og spise større porsjoner. Kunne sikkert blitt tynn jeg også, men det hadde vært et for stort offer for meg. Og det er det åpenbart ikke for dem. 

 

Anonymkode: 00066...3d5

[Candiru]

Det er du som har det mest normale spisemønsteret av dere to, etter min mening. Du er glad i mat rett og slett, ikke noe galt med det. Kos deg med maten, hvorfor kan du ikke bare være deg selv og så kan venninnen din være seg

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som venninnen din. Jeg har en svært velfungerende appetittregulering, og det er nesten umulig for meg å spise mer når jeg har blitt mett. Det ville føltes nesten som tortur. Det er virkelig full stopp fra kroppen sin side når den har fått nok.

Det er allikevel ikke det samme som at jeg ikke kan kose meg med mat. Tvert imot, jeg er ekstremt interessert i matglede, nytelse og smaker og det å kose meg. Men når jeg er mett, er det ikke nytelse lenger, så jeg stopper. 

Anonymkode: 4591d...836

[Gjest Achelois]

Det er ikke noe galt med deg. Folk er forskjellig. Vi har ulike gener, forbrenning, muskelmasse etc.

Det er ikke noe galt i å like mat! 

[Lønnesirup01]

Hvis du har en BMI på 22 så er du jo normalvektig. Det å gå fra normalvektig til tynn er jo noe annet enn å gå fra overvektig til normalvektig. Hvis man har vært normalvektig hele livet, så har man funnet et ok forhold mellom bevegelse og matinntak. Ofte må man presse seg en del om man skal lenger ned. 

Jeg har en BMI på 19 og jeg er bevisst på å holde vekten der, fordi jeg liker å være litt tynnere enn det som ligger naturlig for meg. Da må jeg bevege meg mer enn jeg egentlig vil (presse meg på trening) og spise mindre enn jeg har lyst på. Jeg må rett og slett telle kalorier, og kompensere for middager ute og utskeielser med noen fastedager. 

Det finnes de som er tynne uten å tenke over det, og det kan være at de alltid har spist lite, at de ikke er veldig glad i mat, at de beveger seg mye uten å tenke over det. 

[AnonymBruker]

Det er som regel en sammenheng mellom inntak og vekt, nå har du sett det i praksis.

Jeg er forholdsvis slank....men det er jo fordi jeg ikke spiser alt jeg muligens kunne ha lyst på, da hadde jeg vært overvektig garantert.

Anonymkode: f1d54...377

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha tilbringt mye tid med ei slank venninne, innser jeg årsakene til at jeg ikke klarer å gå ned i vekt.

Jeg er på ingen måte tjukk, men jeg har vel hele livet ønsket å være slank. Har en bmi på 22,5. Venninnen min har sikkert en bmi på 19-20.

Når vi spiser, så spiser hun i mine øyne ganske små porsjoner. Hvis vi bestiller middag ute, så spiser hun kanskje 2/3 av det som er på plata, mens jeg kan bestille både forrett, middag og dessert. Og jeg storkoser meg! Mens hun klager på at hun er så mett når hun har spist bare halvparten.

Etter middagen og vi drar hjem, så spiser hun ingenting mer. Går og legger seg.

Mens jeg, må spise mer. Tar meg gjerne noen brødskiver eller rester fra gårsdagen samt noe frukt. 

Hun kan spise havregrøt eller knekkebrød med to skiver skinke til frokost. Jeg må ha en feit toast, brødskiver med peanøttsmør og syltetøy eller egg og bacon. 

Det virker nesten som om mat ikke tar så stor plass av fokuset hennes i hverdagen og i livet ellers, mens for meg er mat veldig viktig, og er en kilde til glede og nytelse.

Hva er galt med meg? Hvorfor greier jeg ikke å spise som venninna mi, og dermed bli tynn? 

 

 

Anonymkode: 78c40...4c8

Matvaner er noe vi lærer hjemme. Noen foreldre lærer barna sine at kvalitet er viktigere enn kvantitet. De lærer fra seg at kropp er funksjon, og mat helse, og at mengden og typen mat forskjellen på helse og uhelse. De lærer barna sine at kos er å lese sammen, en klem, et kosedyr eller en tur på fjellet og at belønning er å gjøre noe man har veldig lyst til, som å se film i et telt i hagen en sommerkveld.

Andre foreldre lærer barna sine at godteri og fett er belønning og kos, og at kropp er utseende, ikke funksjon. De lærer fra seg at mat er best i store kvantiteten og at kvalitet ikke er så viktig. At man spiser seg mett, og at man da har spist et måltid, selv om man bare har spist næringsfattig høykalorijunk. De lærer barna sine at inaktivitet og fedme er noe som «skjer» ikke noe man velger seg.

Er man barn av den siste typen foreldre så må man, som voksen, lære seg selv at det i første avsnitt er fasiten. Og avlære alt en har lært om mat som barn. Din venninne har nok bare blitt lært sunne ting om mat hjemme, Ts, mens du nok ikke har blitt det. Men det er ikke for sent. Du kan velge å nyte mat av kvalitet, ikke i kvantitiet. For du skal se at hun nyter maten vesentlig mer enn deg, for kvalitet er alltid mer verdt enn kvantitet.  

Anonymkode: 0a3b4...f8e

[mellomtomater67]

det er ikke noe galt med deg eller venninna di. folk er jo forskjellige, det må du respektere. det er sånn det er. du er deg og hun er hun.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Matvaner er noe vi lærer hjemme. Noen foreldre lærer barna sine at kvalitet er viktigere enn kvantitet. De lærer fra seg at kropp er funksjon, og mat helse, og at mengden og typen mat forskjellen på helse og uhelse. De lærer barna sine at kos er å lese sammen, en klem, et kosedyr eller en tur på fjellet og at belønning er å gjøre noe man har veldig lyst til, som å se film i et telt i hagen en sommerkveld.

Andre foreldre lærer barna sine at godteri og fett er belønning og kos, og at kropp er utseende, ikke funksjon. De lærer fra seg at mat er best i store kvantiteten og at kvalitet ikke er så viktig. At man spiser seg mett, og at man da har spist et måltid, selv om man bare har spist næringsfattig høykalorijunk. De lærer barna sine at inaktivitet og fedme er noe som «skjer» ikke noe man velger seg.

Er man barn av den siste typen foreldre så må man, som voksen, lære seg selv at det i første avsnitt er fasiten. Og avlære alt en har lært om mat som barn. Din venninne har nok bare blitt lært sunne ting om mat hjemme, Ts, mens du nok ikke har blitt det. Men det er ikke for sent. Du kan velge å nyte mat av kvalitet, ikke i kvantitiet. For du skal se at hun nyter maten vesentlig mer enn deg, for kvalitet er alltid mer verdt enn kvantitet.  

Anonymkode: 0a3b4...f8e

Dette!!!

Anonymkode: 4591d...836