Min kamp

[AnonymBruker]

Min kamp var ikke mot kiloene.
Min kamp var ikke mot min egen kropp, eller mot maten, eller mitt behov for nytelse.
Min kamp var mot dem som sa at den var det.

Lat? Jeg har løpt og syklet og svømt. Telt hver kalori. Laget hundrevis av måltider med kalorifattig mat.
Utålmodig? Jeg har slanket meg i 20 år.
Ikke motivert nok? Hver dag jeg ikke var på slankern, ba jeg til Gud om at jeg skulle klare å gå ned i vekt. Hver dag jeg var på slankern, var jeg helt i hundre - denne gangen vil jeg lykkes!

Jeg måtte begynne å trene. Trene på å stole på meg selv. 
Jeg måtte ha trua. På at det ikke var noe galt med meg.
Jeg måtte være sterk. Og stå imot alle som sa jeg ikke var bra nok.

Jeg måtte rett og slett gi opp. Gi opp håpet om at en dag ville “de nye gode vanene” bare være innarbeidet og at mitt sug etter god smak bare være borte.

Min kamp var mot slankementaliteten. Ikke bare slankeindustrien. Mot media, sosialt press, matvareindustrien, til og med helsemyndighetene. Ikke bare blir vi fortalt hvordan vi skal se ut, vi blir ikke engang tiltrodd den banale oppgaven å bestemme hva, når og hvor mye vi skal spise.

Et par råd med på veien fra en som nå har holdt vekta, uanstrengt, i seks år:
Man kan ikke gjøre en feil ting riktig.
Før du gir deg selv en psykiatrisk diagnose, sjekk om du ikke bare er omgitt av drittsekker.

Anonymkode: 58943...1f4

[AnonymBruker]

Jeg forstår faktisk ikke hva du vil fram til. 

Mener du at alle bør spise det de vil og trene så lite som føles behagelig. Hvor sunn blir kroppen etterhvert da? Klart myndighetene legger anbefalinger og de er faglig begrunnet. Du har sikkert holdt vekten, men hvor sunn er du på innsiden (ikke bare nå men i framtiden). At overvektige reduserer risikoen for en rekke sykdommer om de reduserer vekten er et ubestridelig faktum. At du har slanket deg i 20 år betyr ikke at det ikke virker for andre. Å slanke seg uten resultat i en årrekke er ikke helt normalt. 

Anonymkode: 66955...1b9