Far som er utover det normale eller jeg som ikke har tålmodighet med en gammel mann?

[AnonymBruker]

Må bare få ut frustrasjonen her. Jeg har en far hvor jeg rett og slett tenker at det er noe mentalt galt med:

- I dag ble jeg utskjelt fordi jeg besvarte ikke telefonen når han ringte meg i dag tidlig. Årsaken var at batteriet var nesten tom og at jeg satte den hjemme til lading mens jeg tok ukens handlerunde. Når jeg kom tilbake hjem og så at han hadde ringt, ringte jeg ham med en gang . Sånn ca rett etter at jeg sier hei, begynner han å skjelle meg ut for at jeg ikke tar opp telefonen. Jeg prøver å forklare hva som er årsaken at jeg ikke besvarte telefonen i dag tidlig. Hans svar er at jeg må skjerpe meg - fordi hva hvis han lå for døden eller var på sykehuset?

Jeg blir frustrert og selv om jeg vet inni meg at jeg holder på å hele bensin på bålet så spør jeg ham om hva han EGENTLIG er sint over.

Hans svar er da å si at han prøver å snakke til meg som voksen og en lang tirade på han må alltid være forsiktig når han prater med meg fordi jeg er så vanskelig. Han skammer seg over at han ikke kan be sin datter om hjelp når han trenger hjelp. 🙄🤬

Jeg er fortsatt megafrustrert men ber ham forklare hva var det han trengte hjelp med. Nei det var noe datagreier, hvor han selvfølgelig ikke hører på noen av råd jeg gir ham men kommer med egne teorier... Jeg føler at han ringer meg for å involvere meg men at han egentlig mener at han har alle svarene.

Ovennevnte er bare et lite utdrag om det som egentlig er blitt standard kommunikasjonsform mellom meg og far de siste 20 år. Hver samtale vil på et eller annet tidspunkt bli dreiet inn på noe som er galt med meg (håret, hvor lite eller hvor mye jeg veier, parfyme, hvordan jeg snakker, hvorfor er jeg singel, hvordan jeg bør leve livet mitt, osv, osv). Når jeg er ikke tilstede så fører han krig mot kommunen, butikkansatte, naboer eller hva det nå en måtte være. Verden, ifølge min far, er full av idioter eller folk som skal lure ham. Han har ofte rett men samtidig føler jeg at han hele tiden ser etter noe å klage over. Han kan flere av lovens paragrafer mer eller mindre utenat og har papirutskrift over "de viktigste" i en egen perm som tas fram ved behov.

...

Jeg skal være ærlig på at jeg har en tilstand som kort fortalt innebærer at desto mer stresset, sint eller redd er jeg, desto mindre klarer jeg å lese andre menneskers følelser så det er også mulig at jeg misser noe sentralt i kommunikasjonen med ham. Jeg har aldri sagt dette til ham, siden jeg føler at jeg ville ikke blitt møtt med forståelse fra den kanten.

Han har rimelig godt forhold til storesøstera mi som dog har også tidvis klaget på ham. Han var en god far på det rent tekniske planet (primære behov) og jeg har mange gode minner fra da jeg var liten men samtidig er jeg  99% sikker på at han er ansvarlig for at jeg er blitt såpass konfliktsky og introvert som voksen. På grunn av ham så har jeg aldri delt noe med mine foreldre fra mitt liv. Men han har aldri vært så ille som nå.

Min far har alltid hatt ganske så liten vennekrets og ettersom tiden gikk så døde de få vennene hans en etter en. Og etter at moren døde ( som var den rake motsetning til ham) så er han blitt helt alene. Han er fortsatt meget sprek og klarer seg 100% på egenhånd.

Så det jeg spør folk her om -

• har faren min blitt gammel gretten gubbe som hater verden og dette er bare noe jeg må leve med?
• Det er noe mentalt galt med ham?
• Eller har vi såpass dårlig forhold at egentlig vi ikke lenger evner å kommunisere "normalt"?
• Kombinasjon av ensomhet som får ham til å ringe en som han egentlig ikke kommer overens med pluss ovennevnte punkt .

 

 

Anonymkode: d9cbd...9a4

[Olaug Olsen]

Dette er kanske komplekse fenomener du tar opp. Det er vanskelig å skulle fikse slike eldre mennesker. Jeg tenker det ville vært greit om du og søsteren din, kunne gå sammen på besøk til din far, for å bygge en slags relasjon sammen. Det er lettere å være sammen, når man kan dele litt på ansvaret, og kanskje gjøre en avtale om en felles avreise på et bestemt tidspunkt. 

Hvis du er redd for at han er altfor isolert, tenker jeg på at det er viktig for eldre å komme seg ut, dersom de skal bevare helsen. Hva med å introdusere din gamle far til noen fritidsaktiviteter som dere kan gjøre sammen. Det kan være helsebringende å innføre noen nye tradisjoner, som for eksempel turer, på sykkel eller til fots? Kanskje sette seg noen treningsmål?

Det går an å komme seg ut gjennom å gå i opera eller teater også. Dersom man får nye impulser, kan det kanskje lette på stemningen. Man får noe som man kan snakke om, slik at man slipper disse temaene rundt kroppsvekt, du er for umoden, du er singel osv. Man innfører et kulturelement, slik at man har noe som man kan diskutere. En felles kultur, og et referansepunkt som kan gi ny mening til fellesskapet i familien? I teateret treffer man kanskje eldre damer, og dette kan være forfriskende.

Endret 5. september 2020 av Olaug Olsen

[KatteLatte]

Denne diagnosen du har, kan det være at han har noe av det samme?

[AnonymBruker]

10 hours ago, KatteLatte said:

Denne diagnosen du har, kan det være at han har noe av det samme?

TS her:

Nei, ganske sikker på at han ikke har det. Han kan ha selvfølgelig en meget mild variant og det kan bidra til å forsterke problemene men det utløser dem ikke. Folk med min diagnose er vanligvis rolige hvis sett fra utsiden og folk klarer ikke oppfatte at vi er annerledes. Nå forenkler jeg meget (det finnes ikke et  ja/nei område her) men ganske sikkert på det ikke kan være utløsende faktor hos min far.

12 hours ago, Olaug Olsen said:

Dette er kanske komplekse fenomener du tar opp. Det er vanskelig å skulle fikse slike eldre mennesker. Jeg tenker det ville vært greit om du og søsteren din, kunne gå sammen på besøk til din far, for å bygge en slags relasjon sammen. Det er lettere å være sammen, når man kan dele litt på ansvaret, og kanskje gjøre en avtale om en felles avreise på et bestemt tidspunkt.

Vi to har allerede en slags lignende avtale i to år nå. Jeg må innrømme at det ikke har fungert i noe særskilt grad. Han og søstra mi klarer å ha en slags dialog. Med meg blir det monolog for det meste. Hvis jeg prøver å snakke vil han typisk avbryte meg og fortsette på monologen. Når søstra mi ser at jeg blir for irritert så avleder hun faren med et annet tema.

 

12 hours ago, Olaug Olsen said:

Hvis du er redd for at han er altfor isolert, tenker jeg på at det er viktig for eldre å komme seg ut, dersom de skal bevare helsen. Hva med å introdusere din gamle far til noen fritidsaktiviteter som dere kan gjøre sammen. Det kan være helsebringende å innføre noen nye tradisjoner, som for eksempel turer, på sykkel eller til fots? Kanskje sette seg noen treningsmål?

Det går an å komme seg ut gjennom å gå i opera eller teater også. Dersom man får nye impulser, kan det kanskje lette på stemningen. Man får noe som man kan snakke om, slik at man slipper disse temaene rundt kroppsvekt, du er for umoden, du er singel osv. Man innfører et kulturelement, slik at man har noe som man kan diskutere. En felles kultur, og et referansepunkt som kan gi ny mening til fellesskapet i familien? I teateret treffer man kanskje eldre damer, og dette kan være forfriskende.

Allerede mens moren levde så prøvde hun å få ham i opera og teater men faren ble aldri med og alltid kom med en aller annen unnskylding. Han er veldig IMOT nye erfaringer. Og så er det med Covid og det hele - faren min er definitivt i risikogruppen.

Men det med turer kan være verdt å prøve ja.

Anonymkode: d9cbd...9a4