Hvor mange «walmart-anfall» er normalt?

[AnonymBruker]

Dere vet de bildene man har sett av barn som har sammenbrudd midt på walmart. De hvor man tenker: «ah, evner ikke foreldrene normal oppdragelse?».

Jeg har fått et sånt barn, og jeg lurer på hvor mye som er normalt, og når bør vi søke hjelp. Hva slags hjelp kan vi få?

Barnet mitt er ett år og ni måneder. Barnet har våknet for en halvtime siden etter en god natt søvn. Ila de fem første minuttene ble hun så sint og frustrert over at jeg satte henne ned på gulvet, så jeg løftet henne opp, og det var enda verre. Da lå hun i 2-3 minutter strak på ryggen og hylte av full hals.

Klarte å roe situasjonen og vi gikk inn på badet. Der skjedde samme greie fordi jeg sa «skal vi ta på ny bleie».

Så gikk vi ut på stua, og jeg laget en skive og spurte om barnet kunne sette seg på stolen sin. Fullstendig sammenbrudd igjen.

Sånn her går det hele dagen, og jeg gleder meg til barnehagen og leggetid. Det er så slitsomt. Er dette virkelig vanlig? Hva kan vi gjøre?

Jeg føler at vi møter barnet så godt det lar seg gjøre, prøver å anerkjenne følelser og forklare hvorfor vi skal eller ikke skal gjøre noe med korte setninger. Barnet har ikke noe språk selv enda, men forstår mye og utfører små beskjeder. 

Anonymkode: b490f...cf7

[AnonymBruker]

Min første tanke: hvorfor skal du ha hjelp? Den atferden du beskriver og den måten du responderer på, er helt adekvat. Terskelen for å søke hjelp har blitt alt alt for lav. Sosiale medier og Internett gjør vanlige foreldre usikre, og de løper til veiledning. Veldig dumt, fordi de færreste trenger det. Men også veldig dumt fordi køen blir lenger for de som virkelig trenger det.

Så nei, Ts, du trenger ingen hjelp. Dette er helt normalt hos de fleste barn og foreldre utenfor kg, og går over med alder. Temperament kan ikke «veiledes» vekk.

Anonymkode: 6ca79...dbe

[solmåneogstjerner]

Dette høres ganske vanlig ut. Før du vet ordet av det så er det over. Og så kommer det tilbake... 

Bare fortsett å være konsekvent, men kjærlig og vennlig. Så går det seg til. Men skjønner veldig godt hvor slitsomt det er altså. Har vært gjennom det selv, flere ganger. 

[AnonymBruker]

Hører helt normalt ut for alderen. Jeg mener man ikke burde gi ungen et valg, hvis de ikke har det. Ikke spør «skal vi ta på bleie?», men vær bestemt. Blir enklere for dere begge dersom du er konsekvent. 

Anonymkode: fbc4b...5c9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min første tanke: hvorfor skal du ha hjelp? Den atferden du beskriver og den måten du responderer på, er helt adekvat. Terskelen for å søke hjelp har blitt alt alt for lav. Sosiale medier og Internett gjør vanlige foreldre usikre, og de løper til veiledning. Veldig dumt, fordi de færreste trenger det. Men også veldig dumt fordi køen blir lenger for de som virkelig trenger det.

Så nei, Ts, du trenger ingen hjelp. Dette er helt normalt hos de fleste barn og foreldre utenfor kg, og går over med alder. Temperament kan ikke «veiledes» vekk.

Anonymkode: 6ca79...dbe

Jeg tror det stemmer at sosiale medier gjør meg usikker, for både på Instagram, Snapchat og Facebook florerer det av barn som oppfører seg eksemplarisk. Når vi snakker om temperament hos barn, så virker mitt barn alltid litt ekstremt. Men det kan jo være at folk rosemaler litt, og det er kanskje det svaret jeg håpte på. Jeg er ikke så opptatt av å veilede vekk hennes temperament, men er mer redd for om jeg gjør noe galt. 

Anonymkode: b490f...cf7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Dette høres ganske vanlig ut. Før du vet ordet av det så er det over. Og så kommer det tilbake... 

Bare fortsett å være konsekvent, men kjærlig og vennlig. Så går det seg til. Men skjønner veldig godt hvor slitsomt det er altså. Har vært gjennom det selv, flere ganger. 

Takk, det er veldig slitsomt, men det hjelper å høre at det også er normalt. 

Anonymkode: b490f...cf7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hører helt normalt ut for alderen. Jeg mener man ikke burde gi ungen et valg, hvis de ikke har det. Ikke spør «skal vi ta på bleie?», men vær bestemt. Blir enklere for dere begge dersom du er konsekvent. 

Anonymkode: fbc4b...5c9

Jeg er nok litt for flink til å ty til spørsmål. Det er et forsøk på å samtale med barnet, tror jeg. Hun har som sagt ikke så mye språk enda, men har svarer ja eller nei på spørsmål. Men når jeg tenker etter, er det kanskje ikke lurt å gi alternativet «nei», når det ikke er et reelt alternativ. 

Anonymkode: b490f...cf7

[solmåneogstjerner]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det stemmer at sosiale medier gjør meg usikker, for både på Instagram, Snapchat og Facebook florerer det av barn som oppfører seg eksemplarisk. Når vi snakker om temperament hos barn, så virker mitt barn alltid litt ekstremt. Men det kan jo være at folk rosemaler litt, og det er kanskje det svaret jeg håpte på. Jeg er ikke så opptatt av å veilede vekk hennes temperament, men er mer redd for om jeg gjør noe galt. 

Anonymkode: b490f...cf7

Sannsynligvis gjør du ikke noe særlig galt. Enig med den over som skriver at du ikke skal 'gi et valg'når det ikke er noe valg. Bleier må skiftes, lue må på. Men kanskje gi valget av om vi skal ta rød eller blå lue? Da får barnet litt medbestemmelse, men lua skal på uansett. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok litt for flink til å ty til spørsmål. Det er et forsøk på å samtale med barnet, tror jeg. Hun har som sagt ikke så mye språk enda, men har svarer ja eller nei på spørsmål. Men når jeg tenker etter, er det kanskje ikke lurt å gi alternativet «nei», når det ikke er et reelt alternativ. 

Anonymkode: b490f...cf7

Da har du jo gitt barnet et valg, og må egentlig godta at hun sier nei. Bruk en annen formulering når det er ting dere MÅ gjøre😊 Veldig fort gjort å ty til spørsmål, har jobbet for å bli mer bevisst på det selv, både på jobb i barnehage og hjemme 😄

Anonymkode: cd011...495

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det stemmer at sosiale medier gjør meg usikker, for både på Instagram, Snapchat og Facebook florerer det av barn som oppfører seg eksemplarisk. Når vi snakker om temperament hos barn, så virker mitt barn alltid litt ekstremt. Men det kan jo være at folk rosemaler litt, og det er kanskje det svaret jeg håpte på. Jeg er ikke så opptatt av å veilede vekk hennes temperament, men er mer redd for om jeg gjør noe galt. 

Anonymkode: b490f...cf7

Jeg anbefaler boka Peaceful Parent Happy Kids! Den finnes også som lydbok. Eneste boka jeg har trengt for min temperamentsfulle 6-åring, og den har virkelig gjort meg trygg og stabil i møte med mitt barns store følelser. ❤

Her har det gått i perioder med mer eller mindre utbrudd, mer i utviklingssprang og mindre utenom, men vi begynner å se resultatet nå. Tilbakemeldingene fra skolen er gode, og jeg tror at måten vi har agert på har hjulpet hn til å takle følelsene sine bedre, så andre får minimalt av den stormende oppførselen.

Med ditt barn anbefaler jeg bæresele og amming, for å styrke tilknytningen hver dag. God tilknytning er avgjørende for din innflytelse på barnets oppførsel, og nærkontakt er alfa og omega for god tilknytning. ❤

Anonymkode: 4e8bb...d10

[AnonymBruker]

Dette er normalt, og skyldes ofte at barnet er frustrert og ikke opplever kontroll over situasjonen/forutsigbarhet. Det henger også som oftest sammen med at barnet ikke klarer å gjøre seg forstått. Du kan gjøre mye for å hjelpe ved å lære deg å kommunisere på en god måte med barnet ditt. Først av alt: Ikke gi barnet et valg dersom det ikke er reellt. Da må du i så fall også respektere den avgjørelsen barnet tar... Si heller til barnet ditt at "nå skal vi gå og bytte bleie", og sett evt. ord på reaksjonen dens.

Deretter: Forberedelser. Både visuelt og verbalt. Noen barn har mer behov for støtte i en periode for å forstå hva som skjer. I barehage brukes det ofte piktogrammer for å vise barna hva som skal skje, og noen bruker også tegn-til-tale. Begge deler vil også kunne brukes hjemme, sannsynligvis med stor effekt. Når barnet opplever at det blir tatt på alvor vil det være lettere for det å samarbeide.

Og ja, det er slitsomt, og ja, det er noen barn som har mer temperament enn andre. Nøkkelen er likevel nesten alltid å få til god kommunikasjon.

Lykke til!

 

Anonymkode: e43f5...2d6

[AnonymBruker]

Høres ut som en periode vi også var gjennom, alt ble veldig mye bedre da han ble rundt 2,5 år. Han hadde dog ikke like mange utbrudd som du beskriver her, men det var en del av hverdagen

Anonymkode: 69cbf...f3f

[AnonymBruker]

Helt normalt for barn i den alderen. Opplevde at det ble bedre når når språket kom på plass. 

Anonymkode: 6efca...636

[-venter-]

Vår var også slik. Varte fra 10mnd til ca tre år. Fortsatt raseri-og misfornøyde anfall som nesten femåring, men lettere å snakke med ham nå. Er nok hørt normalt, men man blir sliten av å tilrettelegge hele tiden. Verdt det på andre siden💛

[MollyJones]

Prøv å forklar hva du skal "Nå skal vi skifte bleie", også kom med et spørsmål som du vet/tror/håper du får ja på etterpå "vil du ha med deg Kanineline inn på badet", eller "skal vi synge om edderkoppen?". Da kan du kanskje luke bort noen (ikke alle) av disse anfallene med at barnet er positivt innstilt. 

[AnonymBruker]

Rundt to-årsalderen så var min datter så aktiv på alle måter at jeg vurderte om hun hadde ADHD. Jeg er barnesykepleier selv, så jeg tar ikke lett på diagnoser. Mange ganger gledet jeg meg til kvelden for da fikk jeg litt ro, når hun hadde lagt seg. Sånne tantrum var mer enn vanlig. Jeg ble sliten. Men jeg landet selv på at jeg bare hadde en overaktiv to-åring. Ingen helsesøster og legesjekk. Sånt er helt vanlig To-åringer er aktive, og enkelte overaktive. Din på halvannet år nærmer seg den tiden. 

Anonymkode: e69fd...3e5

[Siri_H]

Min eldste datter hadde kjempetemperament i den alderen. Sønnen min derimot var aldri noe problem og hadde aldri sånne trassanfall. Begge deler er heeeelt normalt! 

[Sheik]

Jeg tenker automatisk trass. Slik var mitt barn også i denne alderen. Her hjalp det med gode rutiner og alltid forklare i forveien hva vi skal gjøre. Ikke for mange beskjeder om gangen. Det trenger ikke være en diagnose. Du kan alltids ta en telefon til helsestasjon for veiledning dersom det sliter mye på dere. 

[Christie]

1 time siden, solmåneogstjerner skrev:

Sannsynligvis gjør du ikke noe særlig galt. Enig med den over som skriver at du ikke skal 'gi et valg'når det ikke er noe valg. Bleier må skiftes, lue må på. Men kanskje gi valget av om vi skal ta rød eller blå lue? Da får barnet litt medbestemmelse, men lua skal på uansett. 

Dette er veldig lurt, ikke at det alltid hjelper, men det er alltid fint å gi barnet en følelse av medbestemmelsesrett. Hvis du vet at barnet hadde slått seg vrang hvis du vil at det skal ha på seg bukse, så spør heller om h*n vil ha den eller den buksa på seg. Vil du sitte på stolen eller på gulvet å spise? Sånn for å sette det på spissen. Men barn har perioder de tester ut "sitt eget individ" for å si det sånn, og det er helt normalt. Høres ut som du takler det helt fint. 

[Gjest Albbas]

Barn er forskjellige. Min første hadde sjelden (sammenlignet med lillesøster...) sånne anfall, og har aldri hatt et anfall på butikken for eksempel. Aksepterer et nei med litt sutring, ikke skriking. 

Lillesøster derimot... 16 måneder og kaster seg dramatisk på gulvet og slår og hyler i sinne hver gang hun får nei eller noe tas fra henne (og det er jo ofte). Hun har hatt et stort temperament siden hun var nyfødt, og hun kommer til å bli et herk å ha med på butikken. 🤯Barnehagen har også påpekt at hun er mer hissig enn broren. 🤭

Støtter rådene du har fått, og at dette høres helt normalt ut!