Hvordan bli mer spennende? Lei av å være kjedelig..

[AnonymBruker]

Vet det ikke finnes en oppskrift, men jeg gjør åpenbart noe galt. Ble mobbet fra 1. Klasse til videregående, av forskjellige. Fordi jeg var slik stille og sjenert. Var ikke noen med selvtillit eller snev av psykopatiske trekk, men slik kjedelig person som bare havner hos psykolog i stedet. Årene gikk og jeg kom meg ut i jobb og trodde endelig meningen med livet kom da jeg var 26. Endelig lengtet jeg ikke noe sted. Våknet motivert for dagen, nytt sted, ny forelskelse og nye folk! Folk jeg ikke hadde noen felles kjent med. Men så blir jeg forfulgt av noen gamle energier. Det er som om jeg må tilabke til det jeg var, at jeg hører til en annen energigruppe enn de jeg nylig havnet sammen med. At jeg på en måte hører til i samme energigruppe som de jeg gikk på skole med, var fra samme sted som, for det er faktisk disse som følger mest med meg på insta. Og jeg synes det er jævla kjedelig. Rakk ikke å bli VENN med de alle de nye folka, men de har mange flere venner enn meg, 1000-5000 følgere på insta, jeg har litt under 300 😕 

den tiden jeg trodde jeg dannet vennskap og fant nye folk, er bortkastet. De har glemt meg, igjen sitter jeg mest med de som er fra fortiden. Ikke fordi de er venner, men det er disse som ser mest på storyen min de få gangene jeg legger ut noe. Sier ikke at sosiale media er det eneste som teller, men jeg ser bare at de andre er ute på ting oftere, har flere venner og har mer å fylle dagene sine med. Jeg går bare rundt og er deprimert og vet ikke hva jeg skal med livet. Det jeg ønsker er å sette i gang igjen med det jeg holdt på med, men hvis jeg deler energi med de som er mer fra her, så er det ganske urealistisk. Men jeg klarer bare ikke innse det! Jeg fatter og begriper ikke hva det er som holder meg igjen. Det er mer bare som om jeg ikke får lov på en måte. Ikke for en person, men for avtalen med livet. Jeg blir mer og mer oberbevist at vi har avtaler med livet, for det virker som enkelte ting bare blir helt stengt. som om jeg må tilbake å være mer som dem jeg delte oppveksten med. For jeg ser jeg har mer likhetstrekk med dem enn med de nye... på noen områder. Interessemessig med de nye jeg traff, men i væremåte osv så er jeg mest lik de som er fra der jeg er. Nå er jeg i kontakt med nav for at de skal senhva jeg skal videre i livet, men problemet mitt er at jeg ikke lenger hsr motivasjon for noe.  Føler det er et selvfølge at slike som meg må innom nav. Men jeg er så misfornøyd med at jeg er den jeg er!! Klarer ikke få til det jeg vil en gang. Sljlnner ikke hvorfor jeg ikke bare kan få kreft og dø! For jeg vil jo ikke ha noe lenger når jeg bare må ta det jeg får, og aldri klarer noe jeg vil. Hvordan kutter man helt energi med den man er? Klarer liksom bare ikke gå videre. Dette føltes som det eneste riktige for livet mitt. Men så må jeg tilbake jeg også, "til den virkelige verden". Og leve like kjedelig som de andre kjedelige norske. Følte jeg kunne få vekk den jeg var i utlandet... måtte snakke andre språk, omgås andre folk. Kunne endelig glemme identiteten min. Men så må jeg tilbake  og være den jeg er likevel. Bortkasta liv altså...

Anonymkode: f795c...cc8

[Gjest Achelois]

Du skriver at du har kommet deg ut av "bobla" før; at du likte jobben, fikk nye venner, nytt bosted. Det er veldig bra at du har følt det slik. For da vet du at det er mulig å forandre sin egen situasjon.

Du vet selv best hvordan du skal håndtere tanker og følelser rundt mobbing. Det blir en del av deg, men du behøver ikke å ta frem den delen og bli oppslukt av den, gang på gang.

Du skriver at du har/har hatt kontakt med psykolog. Jeg tenker det er verdt et besøk igjen, dersom du ikke går i aktiv behandling. Da får du i alle fall støtte til å sortere tanker og følelser.

Vær snill mot deg selv! 

[AnonymBruker]

It's all in your head.

Her står det litt om del-personligheter...se om du gjenkjenner "hvem" som kommer fram når det er vanskelig hos deg. 

La oss ta et eksempel:
Et lite barn er lei seg, har slått seg eller blitt ertet eller lignende.
Behovet til barnet er f eks trøst og omsorg.
Men hvis barnet får høre at «det er ikke noe å bry seg om, opp igjen, ikke gråte» eller lignende, blir ikke behovet møtt og barnet utvikler en strategi. (en delpersonlighet)
Det finnes flere mulige strategier, en av dem kan være at barnet blir den tøffe og sterke, den som «ikke trenger» trøst og omsorg. Det utvikler seg etter hvert til et mønster, «jeg klarer meg selv», og som voksen finnes dette mønsteret i oss som f eks delpersonligheten «den sterke» eller «den usårbare».
Behov som ikke blir møtt når vi er små, kan skape en følelse av at det er noe galt med meg, en skamfølelse som igjen kan utvikle mange ulike strategier for å unngå å kjenne på denne skammen. «Kritikeren» «Kynikeren» «Dommeren» «Presterer’n» «Besserwisseren» er typiske eksempler på delpersonligheter som har kommet ut fra en følelse av å være feil.
I hver og en av oss finnes det et mangfold av disse delvis selvstyrte delpersonlighetene som higer etter å komme til uttrykk.

https://www.humanova.no/wp-content/uploads/2016/12/HumaNovas-ebok-om-delpersonligheter-.pdf

 

Anonymkode: 35053...5ce

[AnonymBruker]

Det jeg synes er en trist gjenganger i tråder som dette her er at det urovekkende ofte blir nevnt populæritet på sosiale medier. 

"Venninna mi får 1000 likes på bildet, jeg får 10 likes på mitt" 

"Jeg har bare 800 venner på Facebook" 

Jeg kan relatere til det du skriver om. Jeg har også slitt med å få meg venner. Men jeg gar heldigvis alltid holdt meg unna sosiale medier, og jeg føler absolutt ikke jeg har gått glipp av noe. 

En god start for deg vil være å kutte ut SOME. Jaaaada, alle har det jo og da føler du også ar du må ha osvosvosv. Men jeg tror at hvis du begynner der og starter å gå dine egne veier istedenfor å gjøre hva alle andre gjør, vil hjelpe deg til å bli en langt mer interessant person i andres øyne. Og ikke minst i gutta øyne. 

"Bare 300 følgere på Insta" skriver du, I mean come on....... 🤦‍♀️

Legg fra deg telefonen et øyeblikk og begynn å LEV! 

Anonymkode: 8fa95...d06

[AnonymBruker]

Og... Hvem søren bryr seg om hvor mange venner du har på Insta? Hadde du kommet å klaget til meg om at du bare hadde 300 venner på Insta så hadde jeg sagt "ja, og så?" Hvis du vil bli en interessant person så må du ha noe å fortelle. Har du noe interessant å fortelle annet enn at du liker å henge på Insta? Gjør noe som (for deg) kjennes helt hinsides vilt. Si hei til en kjekk gutt, feir julaften med hjemløse, dra på en helgetur til utlandet ALENE,  hva som helst!!! Bare gjør noe som etterpå får deg til å tenke "kult, tenk at jeg gjorde det der!! “ . Det er sånn du blir interessant, det er sånn du får folk til å høre på hva du har å si, får de til å lytte til deg, får de til å tenke at sånn som hun der vil jeg også bli, og hun der må jeg bli kjent med

Anonymkode: 8fa95...d06

[Gjest Anonymus Notarius]

Et hett tips: Slutt å bry deg om sosiale medier. Da blir du garantert mindre kjedelig.