Kutte kontakten med en narkoman forelder

[AnonymBruker]

Er det andre som har kuttet kontakten med en forelder her?

Jeg kuttet helt kontakten med min far for ett år siden. Han får ikke lov å ringe meg eller sende melding på tlf lenger. Han får lov å sende meg meldinger på FB, men det gjør han svært sjelden.

Han har vært narkoman siden jeg var i tenårene. I tillegg er han bipolar, noe som fører til at han i perioder er enten svært langt nede (depressiv) eller svært høyt oppe (manisk). I de periodene han er depressiv, noe som kan vare i flere mnd og opptil et år, er han svært passiv og tar ikke kontakt i det hele tatt. Han ringer ikke på bursdager, til jul eller lignende og han kommer aldri på besøk. Den verste perioden varte i sju år tilsammen, hvor vi kun hadde svært sjelden sporadisk kontakt per telefon. Ikke besøk (han bodde langt unna).

Så etter sju år, "våknet" han plutselig opp, gikk inn i en svært manisk og aktiv fase hvor han fikk seg ny dame som bor ikke så langt fra meg, og i tillegg begynte han å ta masse kontakt med meg og mine søsken. Han kunne plutselig ringe opptil 10 ganger om dagen og spørre om alt mulig. Ofte hadde han tydeligvis glemt at han allerede hadde ringt og ringte igjen for å spørre om samme ting. Han ønsket min støtte og hjelp til ting som jeg ikke kan gjøre, da han bor langt unna (den nye dama bor 2,5 time unna i kjøring hver vei- så ikke akkurat bare å stikke innom). I tillegg ringer han og snakker om konfliktfylte temaer som jeg har gitt tydelig beskjed om at jeg ikke orker å snakke om. Feks hans skilsmisse fra min mor som nå er over 20 år siden.

Hva gjelder rusen, så har han alltid ruset seg så vidt jeg vet. Han snakker mye om rus, selv om jeg har gitt tydelig uttrykk for at jeg ikke ønsker å snakke om rus. Han stjeler tabletter fra sin nye samboer som hun får på resept. I tillegg kan han godt ringe meg og spørre om å låne penger til diverse rare ting, som jeg mistenker er til rus. Jeg har aldri lånt han penger, altså, men det er stressende for meg å måtte forholde meg til disse pussige historiene om hvorfor han trenger penger. I tillegg vet jeg at han ved et tidspunkt har stjålet penger fra meg. Dette vil han ikke innrømme.

Etter denne perioden hvor han var manisk sist (vet ikke hvor ruset han var, jeg klarer ikke lenger å bedømme dette selv), kuttet jeg han tvert av, og nå har jeg ikke snakket med han på over et år. Han er selvsagt lei seg, men han klarer ikke å forstå hva han skal gjøre annerledes og mest sannsynlig klarer han aldri å endre seg heller.

Noen andre som har erfaringer?

Anonymkode: 48851...427

[AnonymBruker]

Klarer han ikke fatte at det ikke er ok for deg å gi han penger når han ruser seg? Og at han f.eks ikke kan stjele fra familien?

Har du andre rundt deg?

 

Anonymkode: 21f46...c24

[Liljerød]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Klarer han ikke fatte at det ikke er ok for deg å gi han penger når han ruser seg? Og at han f.eks ikke kan stjele fra familien?

Har du andre rundt deg?

 

Anonymkode: 21f46...c24

Han innrømmer ikke at han ruser seg, det er noe jeg skjønner selv. Han sier dessuten heller ikke at han skal bruke penger på rus, han finner på alt mulig annet han skal ha pengene til. Hund feks (han har ikke kjøpt seg hund, men spurt om å låne penger til å kjøpe en hund). Han sier også at han ikke har stjålet penger fra meg, selv om jeg vet veldig godt at han har gjort  det. Så da er vi like langt.

Ja, jeg har en stor familie ellers, så det er ikke noe problem sånn sett. Jeg "trenger" han ikke, men jeg savner jo så klart å ha en far som stiller opp for å hjelp meg med ting slik jeg ser andres fedre gjør. Han har feks aldri hjulpet meg å flytte i løpet av studietiden eller ungdomstiden. Aldri kjørt meg noe sted eller hentet meg noe sted (da snakker jeg fra ungdomstiden og til voksen alder, altså før jeg fylte 18). Han har aldri stilt opp for meg på noen som helst måte.

[Gjest Iowa]

16 timer siden, Liljerød skrev:

Han innrømmer ikke at han ruser seg, det er noe jeg skjønner selv. Han sier dessuten heller ikke at han skal bruke penger på rus, han finner på alt mulig annet han skal ha pengene til. Hund feks (han har ikke kjøpt seg hund, men spurt om å låne penger til å kjøpe en hund). Han sier også at han ikke har stjålet penger fra meg, selv om jeg vet veldig godt at han har gjort  det. Så da er vi like langt.

Ja, jeg har en stor familie ellers, så det er ikke noe problem sånn sett. Jeg "trenger" han ikke, men jeg savner jo så klart å ha en far som stiller opp for å hjelp meg med ting slik jeg ser andres fedre gjør. Han har feks aldri hjulpet meg å flytte i løpet av studietiden eller ungdomstiden. Aldri kjørt meg noe sted eller hentet meg noe sted (da snakker jeg fra ungdomstiden og til voksen alder, altså før jeg fylte 18). Han har aldri stilt opp for meg på noen som helst måte.

Jeg har ikke personlig erfaring med dette selv, men har en god venninne som har vært/er i samme situasjon. For henne ble det en åpenbaring da hun innså at forelderen hennes aldri hadde vært eller ville bli, det hun trengte og ønsket, nemlig en forelder. Dette hadde alltid bare vært en person hun følte og det ble forventet, at hun hadde et slikt forhold til, men i realiteten hadde vedkommende kun hatt nok med seg og sitt (rus, mentale utfordringer). Når hun først slo seg til ro med dette og ga slipp på forventningene om hvilket forhold hun skulle ha til denne forelderen (som i realiteten oppførte seg som en umoden 18-åring) så ble det også enklere å kutte vedkommende ut av livet sitt- uten dårlig samvittighet.

som en generell regel må man velge sin egen lykke og omgås med folk som tilfører livet ditt noe positivt. Det høres ikke ut som faren din noen gang har vært en farsfigur for deg, men heller en byrde du bare må forholde deg til. Jeg syns ikke du skal ha noe dårlig samvittighet for å sette egne grenser—- klem til deg

[AnonymBruker]

Jeg har ingen daglig kontakt med min narkomane far. Han er en av de virkelig eldre typene man ser i Oslo på verste vis. 

 

Han har ikke mitt nr, og har vet ikke hvor jeg bor. Eneste "kontakten" vi har er at jeg har påtatt meg ansvaret for å være nærmeste pårørende, så det er i bølgedaler mye med sykehus, politi etc. Jeg tok dette ansvaret fordi jeg er eldste søsken. 

Det har vært en lang prossess, og jeg har blitt en hardere person, men sånn er det nå engang. Han er syk, og har valgt rusen framfor oss, og det er ikke så mye vi kan gjøre med det. 

 

Personlig så ble livet mitt mye bedre når jeg valgte å kutte helt ut. Det er noe annet når man får lov til å bare fokusere på seg selv, å slippe negativitet og den massive usikkerheten som oppstår. fordelene er mange, man kan være mye mer "fri" som person. 

Det negative er at jeg har blitt en mye hardere person, og terskelen min for å bare kutte folk ut om de ikke tilfører noe positivt i hverdagen min (lav terskel for toxic people med andre ord) 

 

Som en sånn siste ting vil jeg skryte av helsevesenet i Norge. Samt politi. Alle som ringer meg når det skjer noe/evnt spørsmål med min far er uendelige respektfulle og har så stor forståelse for at jeg ikke har daglig kontakt. Jeg får ofte spørsmål som: hvor mye vil du vite, og hvor lav skal vår terskel være for at vi tar kontakt? Det synes jeg er helt fantastisk, Ikke en eneste gang har jeg fått innrykk av at noen dømmer meg fordi jeg har den faren jeg har, eller at vi ikke har kontakt. All ære til dem. 

Anonymkode: 791d5...2e0

[Gjest Achelois]

Har ingen erfaring å dele. Ønsker likevel å minne deg på at det er ditt liv og det er du i siste rekke som har ansvaret for å leve godt. 

Det å ikke ha foreldre som stiller opp i barndommen og som ung voksen kan jeg forestille meg er tøft. Du sier du har kontakt med andre deler av familien. Prøv å fokusere på de gode relasjonene med dem.

Å kutte kontakten er bare noe du kan bestemme. Og noe du skal leve med. Snakk med likemenn-grupper for rus, fastlege, psykolog og de du stoler på. Få innspill og bruk din egen vurderingsevne så godt du kan. Ta den tiden du trenger og husk at dette valget berører mange rundt deg, men det er du som skal leve med det og ha et godt liv.

[Liljerød]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Personlig så ble livet mitt mye bedre når jeg valgte å kutte helt ut. Det er noe annet når man får lov til å bare fokusere på seg selv, å slippe negativitet og den massive usikkerheten som oppstår. fordelene er mange, man kan være mye mer "fri" som person. 

Det negative er at jeg har blitt en mye hardere person, og terskelen min for å bare kutte folk ut om de ikke tilfører noe positivt i hverdagen min (lav terskel for toxic people med andre ord)

Dette kjenner jeg meg igjen i. Livet mitt ble mye bedre og mer avslappende på en måte da jeg kuttet han ut. Tidligere kunne jeg ligge våken og bekymre meg over diverse ting han hadde tatt opp i tlf tidligere. Eller jeg kunne lage meg selv forventninger om at nå endelig skulle han bli en "normal" far og stille opp på normale arrangementer eller gjøre ting som andre fedre gjør for døtrene sine.

I tillegg må jeg beskytte barna mine mot han. Han er ikke sperret fra å ringe eller kontakt dem, men i praksis gjør han det aldri uansett. Forholdet de har til han, i den grad du kan kalle det et forhold, er at de har møtt han en håndfull ganger i løpet av sine år (de er tenåringer eller snart tenåringer), og han husker hverken deres navn eller deres bursdager eller noe sånt. Men de kan ikke ha en morfar som plutselig dukker opp ruset/nylig banket opp/fullstendig pengelens eller på andre måter preget av et type liv som barn ikke trenger/bør å ha innsikt i.

De mentale problemene hans er litt viklet inn i rusproblematikken slik at det er vanskelig å vite hvor det ene slutter og det andre begynner. Han kan være under jorda i flere år, for så å dukke opp en dag på døra i sokkelesten i 20 minusgrader og ikke ha sko eller et sted å sove.

Kjenner meg igjen i å ha blitt en hardere person, og en person som kanskje ikke har så høye forventninger til andre. Hvis man har lav terskel for hva man forventer av andre, blir man heller ikke så ofte skuffet.

TS her