Blir kvalm av tanken på mamma, greier ikke ha henne i livet mitt mer

[AnonymBruker]

Moren min liker ikke min samboer. Hun har i snart 5 år oversett han, ikke svart på ting han har spurt henne om, snudd seg vekk når han prøver å snakke med henne, rett og slett ignorert han. Han har prøvd å vise seg fra sin beste side. Hele tiden. Uten noen nytte. Klart han er sliten av dette her. 

Nå har hun i tillegg fått for seg at han ikke er bra for sønnen min. Jeg vet hva det handler om og jeg mener hun overreagerer kraftig. Hun Kom til vår hjemby (hun bor langt unna og overnatter derfor når hun er på besøk, men sover på hotell nå pga konflikten vår) og sa hun ikke drar herfra fordi det ikke er trygt for barnet å være her med stefar. Hun ringte (mot min vilje) inn barnets far som bor 2 timer unna med fly, hun har ringt min far slik at han er på tur hit nå. Min tante, min søster og bror har hun også ringt og informert. Farens foreldre har hun også ringt. Alt dette for å trosse meg. Jeg sa vi skulle fikse opp i de utfordringene vi har, på egen hånd. Alle hun har ringt er jo bekymret nå såklart. Fordi de vet hennes versjon og kun den. Hun har ringt alle disse mot min vilje og jeg sa spesifikt at dette er en sak mellom oss og ikke noe de skal blandes inn i. 
 
Tingen er at utfordringene våre er ordnet opp i, og det uten hennes hjelp. Det er ingenting som ikke kunne blitt fikset uten henne. Hun kunne roet dette ned hundre hakk uten innblandning av hele slekta på begge sider. Hun har altså trosset meg gått i mot meg så kraftig og laget et så stort styr av dette. Folk har fløyet hit i frykt for barnet, men så viser det seg at det et en bagatell/misforståelse som lett kunne blitt fikset uten hennes eller noen andres innblanding. De som kom med fly hit er litt matt, og ganske overrasket over henne og hvor mye styr hun lager ut av ingenting. De har droppet flere dager med jobb fordi de var redde og trodde gutten hadde det vondt, noe han ikke hadde. 

Jeg er i sjokk over hvilke egenskaper hun vist seg å ha og hva hun kan stelle i stand. Jeg visste at hun har overreagert når det gjelder unger og barn tidligere men trodde ikke hun kunne dra det så langt. Hun jobber med barn selv (ingen utdanning, hun har bare noen kurs i faget) og er blitt selvutnevnt ekspert på området har jeg inntrykk av. Flere av mine slektninger har sett ting og observert hvor «på» og masete hun er i forhold til barn, nært grensen til usunt. Men ingen har turt å si fra. Dette kan jo kanskje forklare oppførselen og fremgangsmåten hennes i denne konflikten vi har nå. 
 

Det er så mye hun kunne gjort annerledes i dette her. Hun kunne vist meg tillit. Vist OSS som omsorgspersoner tillit. Men isteden tar hun sjansen og velger å kjøre på som en bulldoser og gjøre ting tusen ganger verre enn hva realiteten er. 
Hun har ødelagt mitt forhold og syn på henne. Det samme gjelder min samboer. Hun har ødelagt mitt forhold til mitt barndomshjem, for jeg kommer ikke til å reise dit lenger. Jeg ønsker ikke å forholde meg til henne lenger. Jeg føler meg så sveket og overkjørt at jeg har ikke ord. Dette er 2 mnd siden, og jeg kjenner meg så sinna og lei meg fortsatt, at det koker innvendig. 
Jeg vet at hun ikke angrer, det har hun fortalt pappa. Hun står fortsatt på sitt og kommer aldri til å be om noen unnskyldning. Og så lenge jeg ikke får det så greier jeg ikke ha henne i livet mitt heller. Det hender hun prøver å ringe, da hun sikkert tror dette her «går over av seg selv». Men jeg tar aldri telefonen. Orker ikke høre stemmen hennes noe mer. 

Dette er noe spesielt for min del. Jeg har aldri kuttet ut et så nært familiemedlem. Hvordan gjør man slike i praksis? Jeg kan jo aldri komme hjem til jul lenger. Jeg er gravid nå og skal føde i desember. Vil ikke ha henne på barselbesøk, vil ikke hun skal ringe meg og gratulere og late som ting er normalt. På en måte er det trist å ikke snakke med min egen mor. Men føler det nesten er mer skadelig for meg å ha kontakt med henne enn å ikke ha det. Er det normalt å ikke snakke med sin mor? Godtar de det? Kommer hun til å ringe og mase på meg resten av livet? Håper ikke det. 

Anonymkode: b0845...f6a

[AnonymBruker]

Du må nesten si resten av historien også da. 

Anonymkode: 331cb...2bb

[sommermor]

Her er det nok mye du ikke forteller. Din mor har nok handlet slik i frykt for barnet ditt.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må nesten si resten av historien også da. 

Anonymkode: 331cb...2bb

Hvorfor? Er det ikke nok når jeg sier at alle bortsett fra mamma innså at det ikke var et stort problem, etter de hadde funnet av saken?  Har ikke lyst til å utlevere alt. Kan jo bli gjenkjent. 

Anonymkode: b0845...f6a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, sommermor skrev:

Her er det nok mye du ikke forteller. Din mor har nok handlet slik i frykt for barnet ditt.

Mulig hun var det i starten. Men hun har overdramatisert kraftig. Gjort mye hun ikke hadde trengt å gjøre. For vi greide å ordne opp i misforståelsen på egen hånd. Uten henne eller noen andre. Problemet er den dominerende oppførselen hennes, at hun ikke evner å se at ting ikke alltid er slik hun selv tror. Hun har svartmalt min samboer i årevis, og nå fikk hun blod på tann. En mulighet til å slå til. Men hun nekter å innse at hun gjorde og reagerte feil. Da orker jeg ikke ha henne i livet mitt, greier bare ikke forholde meg til henne. Ts 

 

Anonymkode: b0845...f6a

[AnonymBruker]

Altså, noe må jo ha skjedd som fikk moren din til å reagere som hun gjorde. Mulig hun har overdrevet, men det kan også være at du underdriver det som skjedde med sønnen din. Det er alltid to sider av en sak, og moren din kan nok fortelle en annen variant 

Anonymkode: 20a69...67c

[AnonymBruker]

Umulig å gi svar på når vi ikke vet hva det gjelder. 

Anonymkode: 1dec4...1c3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, noe må jo ha skjedd som fikk moren din til å reagere som hun gjorde. Mulig hun har overdrevet, men det kan også være at du underdriver det som skjedde med sønnen din. Det er alltid to sider av en sak, og moren din kan nok fortelle en annen variant 

Anonymkode: 20a69...67c

Skjønner at du tenker hun er et normalt menneske som reagerer på en sunn måte når hun ser ting hun ikke liker. Men det er ikke tilfelle. Som sagt i innlegget så er hun alt for «på» når det gjelder barn. Hun overreagerer i andre tilfeller også, noe jeg har reagert på tidligere. Hun kan finne «tegn» hos andre barn som hun tolker som kjempealvorlig, noe det aldri har vært i de tilfellene jeg har hørt om. Små små detaljer som er ubetydelige, men hun greier å se det verste i det likevel. Sånn er hun. Ts 

Anonymkode: b0845...f6a

[powerpuffen]

Jeg skjønner at du ikke vil utlevere hele historien i frykt for å bli gjenkjent. Jeg skjønner det. Men der er svært vanskelig å komme med noen konkrete råd når man ikke vet hele historien og må lese mellom linjene. Jeg er enig i at hun absolutt ikke hadde trengt å blande inn hele slekta.

Men hvorfor blandet du din mor inn i deres konflikt fra første omgang av? 

Du burde absolutt finne ut av hvorfor hun er så nedgående mot din samboer

Endret 3. september 2020 av Sprinkle

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, noe må jo ha skjedd som fikk moren din til å reagere som hun gjorde. Mulig hun har overdrevet, men det kan også være at du underdriver det som skjedde med sønnen din. Det er alltid to sider av en sak, og moren din kan nok fortelle en annen variant 

Anonymkode: 20a69...67c

Har heller ikke undervurdert det med sønnen min. Ting er ordnet opp i. Uten hennes innblanding. Hun har ikke trengt å lage så mye drama, det har bare gjort ting mye mye verre. Ihvertfall for meg.
Ts 

Anonymkode: b0845...f6a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sprinkle skrev:

Jeg skjønner at du ikke vil utlevere hele historien i frykt for å bli gjenkjent. Jeg skjønner det. Men der er svært vanskelig å komme med noen konkrete råd når man ikke vet hele historien og må lese mellom linjene. Jeg er enig i at hun absolutt ikke hadde trengt å blande inn hele slekta. 

Men hvorfor blandet du din mor inn i deres konflikt fra første omgang av? 

Jeg gjorde ikke det. Hun blandet inn seg selv. TS 

Anonymkode: b0845...f6a

[spinnwild]

Hvordan gjør man slike i praksis? - du sier i fra og blokkerer. Greit å informere resten av slekta også, så hun ikke kan bruke deres telefoner for å ringe fx. 

Er det normalt å ikke snakke med sin mor? - nei.

Godtar de det? - hvem er de?

Kommer hun til å ringe og mase på meg resten av livet? Ja, det er fullt mulig. 

 

Har resten av slekta tilgitt henne? 

[Gjest Lama_Drama]

Men hvorfor ble hun involvert i første omgang?

[Sheik]

Det er litt vanskelig å komme med tilbakemelding når vi ikke vet hva konflikten består av og hvorfor hun mener faren til barnet (barna når du føder). Det må ligge mye til grunn som vi ikke vet.

Jeg har selv kuttet kontakt med mamma. Vi bor 5 minutters spasertur unna hverandre, men jeg orket ikke lenger narsissismen og de psykopatiske trekkene hennes. Hun skrev et brev til meg like etter den siste konflikten vi hadde (hun sendte i posten) hvor hun skrev at hun ikke ville ha mer med meg å gjøre. Jeg svarte ikke fordi hun er ute etter å få det siste ordet og ville ha drama. Hun fortalte meg også at hun ville gjøre meg arveløs i det brevet. Når jeg ikke svarer på dramaet hennes, sender hun stygge meldinger. Det har ført til at jeg har vært nødt til å blokkere henne.

Det funker i praksis å kutte kontakten med nær familie, men du kan nok også forvente at moren din vil fortelle negative ting og løgner om deg til familie, vennene hennes osv. Jeg anbefaler deg å bare gjøre det dersom du føler at nok er nok. 

[luianna]

Jeg er enig med de over, at det er mye du ikke skriver, som kunne gitt mer forståelse. 

Men det du egentlig spør om, er hvordan man i praksis kutter ut et så nært familiemedlem. Jeg kuttet ut mine foreldre da mitt yngste barn ble født, for fem år siden. Vi har mye dårlig historie bak oss, helt fra jeg var et lite barn og det kan virke som om min samboer har hatt det litt på samme måte som din samboer, med at de aldri har likt ham og de har kalt ham stygge ting som er usanne. Vi har fått bittelitt kontakt det siste halvåret (like før pandemien brøt ut, så det hele ble satt på vent). Min samboer har godtatt dette, og skal også gi dem en sjanse. Jeg ga mine foreldre et tupp i ræva: de skal si dypt og inderlig unnskyld til ham, og faktisk mene det. De har ikke gjort det enda, men så er det denne pandemien da.
I praksis var det umulig å aldri se mine foreldre. Det er bursdager, konfirmasjoner, brylluper, begravelser. 

Det jeg (og samboer) gjorde, var å overse. Sa et uinteressert hei om de hilste, men så bare snudd meg bort. Prøvde de å snakke til meg, kunne jeg gi dem et enkelt nikk som i "jeg hører du snakker til meg" og så snudd meg bort/gått bort/snakket med noen andre. Jeg unngikk alle samtaler hvor mine foreldre deltok. Min samboer gjorde det samme, men de unngikk ham også, så for ham var det enklere.

Barna derimot. Nå var mine såpass små da vi brøt kontakten, eldste var to og yngste helt fersk. De har ingen forhold til dem som besteforeldre, men mine foreldre prøvde støtt og stadig å gripe muligheten til en samtale med dem under særlig bursdager (jeg har tre søsken, hvor alle har barn, så det blir en del feiringer). De fortalte at de var bestemor og bestefar. Jeg har derfor måtte forholde meg mer til mine foreldre det siste året eller så, nå som barna begynner å forstå at disse menneskene faktisk er familie. Jeg har snakket med barna om det, fortalt at de er besteforeldrene, men at vi ikke har kontakt med dem. Først skyldte jeg på at de bodde langt unna (bare times tid, men de synes jo det er lenge å kjøre bil, da de ikke er vant til det), men eldste har begynt å kreve mer svar, så da valgte jeg faktisk å kontakte mine foreldre for samtale. Vi møttes, laget en slags avtale på hvordan ting skulle være fremover. De skulle si unnskyld til samboer, blant annet, som jeg skrev over. Jeg gjorde det for mine barns skyld. Min samboer har ikke lenger foreldre, så mine foreldre er de eneste besteforeldrene de vil kunne ha i livet.

Saken er at det er utrolig vanskelig å kutte ut et så nært familiemedlem. Det er krevende, utmattende og hele tiden går man med en klump i magen av både irritasjon, sinne og fortvilelse når de er i samme hus som en. For det er jo mine foreldre, det er vondt å ikke ha kontakt, men jeg ser også at det var nødvendig der og da. Saken mellom oss, historien bak oss, den er såpass vond at jeg ikke klarer å tilgi, men det går utover mine barn og det føles mer ugreit enn greit. Det skal lite til for at jeg bryter kontakten igjen, toleransen er lav, men de får en sjanse. 

Håper jeg kunne hjelpe litt med å gi perspektiv. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut min mor. Går helt fint. Nærer absolutt ingen varme følelser for ho likevel. Noen skulle absolutt ikke hatt barn! Karma!

Anonymkode: 04e3d...20a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kuttet ut min mor. Går helt fint. Nærer absolutt ingen varme følelser for ho likevel. Noen skulle absolutt ikke hatt barn! Karma!

Anonymkode: 04e3d...20a

Men hvordan greier du leve med det? Barna dine får aldri treffe sin bestemor. Akkurat det gjør vondt kjenner jeg, selv om jeg vet at overdrevent samvær med henne er usunt. 
Sånt rent praktisk også...vi skal ho ha en dåp i vår en gang pga baby som kommer til jul. Skal vi droppe å invitere henne? Eller invitere for syns skyld, men overse hennes tilstedeværelse? Føler det blir litt smålig uansett hva vi velger. Ts 

Anonymkode: b0845...f6a

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Tingen er at utfordringene våre er ordnet opp i, og det uten hennes hjelp. Det er ingenting som ikke kunne blitt fikset uten henne. Hun kunne roet dette ned hundre hakk uten innblandning av hele slekta på begge sider. Hun har altså trosset meg gått i mot meg så kraftig og laget et så stort styr av dette. Folk har fløyet hit i frykt for barnet, men så viser det seg at det et en bagatell/misforståelse som lett kunne blitt fikset uten hennes eller noen andres innblanding. De som kom med fly hit er litt matt, og ganske overrasket over henne og hvor mye styr hun lager ut av ingenting. De har droppet flere dager med jobb fordi de var redde og trodde gutten hadde det vondt, noe han ikke hadde. 

 

Anonymkode: b0845...f6a

Unnskyld, men... Din mor ringte "slo alarm" og ringte hele slekten, og så kastet sytten onkler, tanter og besteforeldre (?) alt de hadde i hendene, ilte til lufthavnen, og sprang på første fly til der du bor for å redde barnet, som om det var i livsfare? De droppet 'flere dager med jobb' uten at en eneste av dem på noe tidspunkt kontaktet deg? (Eller nødetatene!?). Og ingen av dem kontaktet hverandre for å høre om det var nødvendig at alle troppet opp? 

Det høres fullstendig implausibelt ut. 

 

Anonymkode: 5f1ca...b81

[GammelKaktus]

Man er heldigvis ikke forpliktet til å ha noe kontakt med sine "foreldre", man står helt fritt til å kutte de ut hvis man ikke føler relasjonen fører med seg noe positivt. Sier meg enig med en anonym over her, det finnes en del som virkelig aldri skulle ha fått barn.

[AnonymBruker]

Her tror jeg det er mye du ikke forteller. Dersom noe skjedde som fikk øvrige familie til å kaste seg på er fly for å komme må det ha skjedd noe ugreit, samme hvor mye moren din overdrev. For meg høres det altså ut som om forholdet mellom din mann og din sønn er ugreit, og at du lukker øynene for det og «håndterer» det bak lukkede dører, uten å sette din sønns behov først. 

Anonymkode: 13134...4ac