Det passer ikke med et barn til. Tankar om anger.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt, og tenkt litt til. Det jeg har komet fram til er at det desverre ikke passer med forsøk på søsken enda. Kan utype, men konklusjonen er uansett at det ikke passer. Så at jeg har funnet ut det er ein slags seier i mitt forsøk på å lage plan for fremtiden vår. Jeg er veldig målbevisst, og fokusert på detaljer.

Det jeg da lurer på er om jeg kommer til å angre noe kollosalt når jeg er 45/50 + ? Kommer jeg til å sitte med et fantastisk enebarn og angre på barna/barnet jeg ikkje fikk? Hvordan kan jeg forsone meg med at det kanskje "bare" blir et barn? Jeg vet jo ikkje om barnet vårt kommer til å savne søsken, jeg har snakka med folk som er enebarn (venner) og alle seie forskjellige ting. Folk er jo forskjellige.

Han ønsker og flere barn, vi er 33 og 36 år.

Skulle ønske jeg ikke tenkte så masse. Kan man angre på noe man ikke gjorde?

Anonymkode: 9287b...d33

[AnonymBruker]

Er noe som heter at det er bedre å angre på noe en har gjort, enn noe en ikke har gjort. Nå skal ikke en slik setning bestemme for dere da. Men du er enda ung, hva med å legge søskentanken på is ett år, ta den frem igjen da, kjenn etter på nytt i forhold til hvor dere er i livet da. 

Anonymkode: 8ab76...199

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Er noe som heter at det er bedre å angre på noe en har gjort, enn noe en ikke har gjort. Nå skal ikke en slik setning bestemme for dere da. Men du er enda ung, hva med å legge søskentanken på is ett år, ta den frem igjen da, kjenn etter på nytt i forhold til hvor dere er i livet da. 

Anonymkode: 8ab76...199

Takk det var eit fint råd.

Anonymkode: 9287b...d33

[AnonymBruker]

Ja, du kommer til å angre.

Jeg foretrekker to barn, i tilfelle det skjer noe med ett av dem.  Så er jo det hyggelig med søsken, og den tryggheten rundt. 

Anonymkode: 2f167...454

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har da klart meg helt fint. Det har vært noen perioder i livet hvor jeg kunne tenkt meg et søsken å dele byrder med, men i barndommen tenkte jeg lite over at jeg var enebarn. Nå er foreldrene mine borte uansett. 

Mannen min har to søsken, og de er ikke bestevenner akkurat. Mye uenigheter og drama, lite hygge og storfamilie. Så det er ikke gitt at fordi man er søsken så er man tette venner og har glede av hverandre hele livet, noen ja, men ikke alle. 

Passer det best med ett barn, så gjør det det. Du vet jo ikke hva et eventuelt barn nr 2 medfører heller, hva hvis du får et barn som ikke er friskt? 

Anonymkode: 8e05e...27c

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, du kommer til å angre.

Jeg foretrekker to barn, i tilfelle det skjer noe med ett av dem.  Så er jo det hyggelig med søsken, og den tryggheten rundt. 

Anonymkode: 2f167...454

Jeg synest det er kjempevanskelig fordi uansett hva vi velger så påvirker det fremtiden vår. Det er på en måte så stort. Samtidig må jeg ikke bare la meg styre av følelser. Fornuft er noe og...

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er enebarn og har da klart meg helt fint. Det har vært noen perioder i livet hvor jeg kunne tenkt meg et søsken å dele byrder med, men i barndommen tenkte jeg lite over at jeg var enebarn. Nå er foreldrene mine borte uansett. 

Mannen min har to søsken, og de er ikke bestevenner akkurat. Mye uenigheter og drama, lite hygge og storfamilie. Så det er ikke gitt at fordi man er søsken så er man tette venner og har glede av hverandre hele livet, noen ja, men ikke alle. 

Passer det best med ett barn, så gjør det det. Du vet jo ikke hva et eventuelt barn nr 2 medfører heller, hva hvis du får et barn som ikke er friskt? 

Anonymkode: 8e05e...27c

Det hadde blitt mega hektisk og fryktelig styr om vi fekk et barn til nå. Det er ikke sikkert det blir for sent når vi har ordna det vi må ordne. Men man vet ikke, jeg personlig kunne ikke tenkt meg å væra alt for gammel. 

Trur det er ganske tøft for alle som får et barn som ikke er friskt, uansett søsken og situasjon. Men ser kva du mener, det hadde blitt veldig tungt.

Kjenner jeg synest det er vanskelig å akseptera venting. Jeg må forsøke trivest med valget.

Anonymkode: 9287b...d33

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enebarn og har da klart meg helt fint. Det har vært noen perioder i livet hvor jeg kunne tenkt meg et søsken å dele byrder med, men i barndommen tenkte jeg lite over at jeg var enebarn. Nå er foreldrene mine borte uansett. 

Mannen min har to søsken, og de er ikke bestevenner akkurat. Mye uenigheter og drama, lite hygge og storfamilie. Så det er ikke gitt at fordi man er søsken så er man tette venner og har glede av hverandre hele livet, noen ja, men ikke alle. 

Passer det best med ett barn, så gjør det det. Du vet jo ikke hva et eventuelt barn nr 2 medfører heller, hva hvis du får et barn som ikke er friskt? 

Anonymkode: 8e05e...27c

Vi er to søstre, og jeg kjenner på at jeg savner storfamilien med henne når jeg ser så mange andre som er på ferie sammen, har koselig samvær osv.

Jeg har ikke mye kontakt med min søster, vi bor langt fra hverandre, og har hatt store uenigheter og drama i snart 15 år. Ikke fra min side da. Men jeg føler ikke at jeg kan ha henne tett på meg, for jeg stoler ikke på henne. Greit å ha henne som en avstandsbekjent, selv om jeg skulle ønske at vi kunne være nærere. Det har også ført til at jeg har lite kontakt med barna hennes, jeg kjenner de nesten ikke, og nå er den eldste 15 år. Vi møtes hos mine foreldre max en gang i året, og da går vi fint overens.

Jeg har to døtre selv, som er voksne nå, og de har også fått barn. De er veldig nær hverandre, og har mye kontakt. De og jeg har også mye kontakt, vi prater på tlf nesten hver dag, reiser på ferier sammen, treffes ganske ofte. Så sånn sett har jeg fått storfamilien min der. Har også kontakt med egne foreldre hver dag. 

Det å få et barn som ikke er friskt, eller som har ADHD eller andre diagnoser, kan medføre mye stress og problemer i en allerede velfungerende familie. Man vet hva man har, men ikke hva man får er vel et ordtak mange får høre der. Det virker som at annethvert barn har en eller annen diagnose nå for tiden, hvorfor vet jeg ikke. Men at det medfører mer stress og jobb for foreldre som egentlig bare ønsket et normalt barn, det er sant!

Anonymkode: 76456...5c5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synest det er kjempevanskelig fordi uansett hva vi velger så påvirker det fremtiden vår. Det er på en måte så stort. Samtidig må jeg ikke bare la meg styre av følelser. Fornuft er noe og...

Det hadde blitt mega hektisk og fryktelig styr om vi fekk et barn til nå. Det er ikke sikkert det blir for sent når vi har ordna det vi må ordne. Men man vet ikke, jeg personlig kunne ikke tenkt meg å væra alt for gammel. 

Trur det er ganske tøft for alle som får et barn som ikke er friskt, uansett søsken og situasjon. Men ser kva du mener, det hadde blitt veldig tungt.

Kjenner jeg synest det er vanskelig å akseptera venting. Jeg må forsøke trivest med valget.

Anonymkode: 9287b...d33

Ønsker du deg enda et barn da? 

Min venninne vokste opp som enebarn. Hun har også klart seg helt fint, og der har de en fin familie nå, med hennes to barn, og en mormor som var alenemor på 80-tallet, og som nå er blitt gammel, men som har vært en veldig god mor og mormor selv om hun hadde store lederjobber.

 

Anonymkode: 76456...5c5

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du kommer til å angre.

Jeg foretrekker to barn, i tilfelle det skjer noe med ett av dem.  Så er jo det hyggelig med søsken, og den tryggheten rundt. 

Anonymkode: 2f167...454

Tenker heller at tenk om det skjer noe med foreldrene i ung alder... Da har barnet likevel familie. Og ved voksen alder, noen å planlegge foreldrenes begravelse med... 

Anonymkode: fe7cb...ed1

[Nerine_]

Du har jo enda noen år igjen, du må vel ikke bestemme deg for å ikke få flere barn i det hele tatt akkurat nå? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker kanskje at nå som du har tenkt så grundig igjennom det, og har funnet ut at det er best å stoppe med ett barn, så må du også bestemme deg for at det var et godt valg. Det blir litt opp til fremtids-deg. Det kan dukke opp nye erfaringer, tanker og følelser som gjør at du angrer. Og da må du huske på alt du tenkte igjennom nå, og på at du faktisk har gjort en grundig jobb med å tenke igjennom det. 

Jeg aner jo ikke noe om omstendighetene rundt. Jeg kan også være litt fristet til å si dette med at man angrer mer på det man aldri gjorde enn det man har gjort. Men det kommer jo an på så mye. Som du sier, så har folk så ulike erfaringer. Jeg hadde angret hvis vi lot være å få en til fordi det ikke passet enda (hadde dårlig tid, så vi kunne ikke vente). Men vi ønsket oss helst en til begge to. 

Anonymkode: 9487d...c94

[AnonymBruker]

Det er noen ting i livet mitt jeg ser jeg kunne gjort annerledes. Men angrer? Nei, ting ble gjort som det ble den gangen og jeg lever helt fint i dag. Dessuten er ikke livet over enda, jeg er 47.

Jeg har to barn, med 5 års mellomrom og er alene med de. Vi hadde lyst på et barn til, hadde fått større bolig og alt var på plass. Dessuten var det argumentet om å få søsken.

Men livet blir ikke alltid som planlagt så nå er jeg alene. Det går greit, men jeg ser jo at livet også på mange måter kunne vært enklere med et barn. Nå må det sies at jeg ikke angrer på de to jeg har fått. Dersom det hadde endt med kun ett så hadde jeg nok kanskje kunne kjent på et slags savn om barn nr 2 jeg aldri fikk. Men det er kanskje noe med å bestemme seg for at livet er fint allikevel.

Nå er dere forholdsvis unge enda, så jeg hadde tenkt at flere barn nå ønsker vi ikke. Vi gjør en ny vurdering om noen år. Jeg fikk barn nr 2 når jeg var 38.

Lykke til.

Anonymkode: eddc1...d0e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt, og tenkt litt til. Det jeg har komet fram til er at det desverre ikke passer med forsøk på søsken enda. Kan utype, men konklusjonen er uansett at det ikke passer. Så at jeg har funnet ut det er ein slags seier i mitt forsøk på å lage plan for fremtiden vår. Jeg er veldig målbevisst, og fokusert på detaljer.

Det jeg da lurer på er om jeg kommer til å angre noe kollosalt når jeg er 45/50 + ? Kommer jeg til å sitte med et fantastisk enebarn og angre på barna/barnet jeg ikkje fikk? Hvordan kan jeg forsone meg med at det kanskje "bare" blir et barn? Jeg vet jo ikkje om barnet vårt kommer til å savne søsken, jeg har snakka med folk som er enebarn (venner) og alle seie forskjellige ting. Folk er jo forskjellige.

Han ønsker og flere barn, vi er 33 og 36 år.

Skulle ønske jeg ikke tenkte så masse. Kan man angre på noe man ikke gjorde?

Anonymkode: 9287b...d33

Nei, du vil sikkert ikke angre. Derimot kan du bruke de neste 20 årene av livet ditt på å angre på at du fikk et nytt barn. Det blir hverken bra for deg eller barnet. Nyt det barnet du har, og pris deg lykkelig for at det er friskt. Neste barn kan bli sykt, få diagnose eller tippe en fantastisk familiedynamikk. Ikke gjør det om du ikke vil. Det er en livsvarig beslutning uten angrerett.

Anonymkode: c34cf...6fe

[luianna]

Dere har da ikke hastverk til å bestemme dere for ja eller nei annet enn for akkurat nå. Kanskje det med tid og stunder føles riktig å si ja eller stå ved nei.