Mor med sinneproblematikk

[AnonymBruker]

Mitt snart 4 år gamle barn og jeg snakket idag om sinne og vold. Den siste tiden har jeg hatt relativt kort lunte - det vil si jeg har lang lunte helt til den plutselig er borte. Jeg kjenner raseriet gå amok inni meg, og klarer ofte, men ikke alltid å kontrollere det. De gangene jeg ikke har klart det, kan det feks hende jeg har tatt barnet hardt oppi senga ved leggetid, dratt barnet etter meg på et annet rom, smelt en bok i bakken eller generelt vært brå i bevegelsene og sint i stemmen slik at barnet blir tydelig redd og sier at jeg er sint. Idag sier barnet at jeg har slått det, noe som ikke er sant, men det sier i tillegg at jeg har slått det mange ganger. Jeg smalt med et uhell bildøra i hodet på barnet i ettermiddag for å passe for en annen bil, så det er kanskje det barnet refererer til. 
Uansett, jeg er veldig redd for at barnet skal si noe slikt i barnehagen! Jeg er fullstendig klar over at det jeg gjør ikke er hensiktsmessig, men jeg kjenner meg samtidig veldig urolig for at noen skal melde til barnevernet eller lignende. Jeg har nå søkt hjelp for min problematikk, jobber selv med disse problemstillingene nemlig, og skammer meg veldig. Tør ikke si det til mannen min heller. Føler meg ekstremt alene med det, men går samtidig og liksom håper barnet skal glemme... og at ingen skal finne det ut.. 

Lurer egentlig litt på hvor mye og hva barn forteller om slikt i barnehage feks? Og hva gjør dere ansatte med informasjonen? 

Anonymkode: 518e8...232

[AnonymBruker]

Oi, dette må du ta tak i. Få deg terapi, eller noe.

Anonymkode: dafd8...27b

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke si noe til mannen din? Er dere glidd fra hverandre? Er det stress/overbelastning som gjør at du reagerer sånn? Kan du søke evt redusere arbeidsmengde? Bra at du har søkt hjelp i hvertfall.

Anonymkode: 0fce1...5be

[AnonymBruker]

En barnevern ansatt har sagt at dersom en forelder skremmer barnet på den måten så er det grunn til bekymring og da vil de kobles inn. 
 

positivt hvis du sier unnskyld etterpå og prøver forklare barnet at du er lei deg for det du gjorde. Ta deg en time out neste gang du kjenner at du blir sint, altså forlat situasjonen og kom tilbake når du er rolig.

Anonymkode: 7456e...839

[AnonymBruker]

Meld deg på COS kurs......... 

Anonymkode: dbe58...8cb

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan du ikke si noe til mannen din? Er dere glidd fra hverandre? Er det stress/overbelastning som gjør at du reagerer sånn? Kan du søke evt redusere arbeidsmengde? Bra at du har søkt hjelp i hvertfall.

Anonymkode: 0fce1...5be

Ja, vi har hatt mye stress og belastninger den siste tiden. Jobber noe redusert nå for å hente meg igjen, og håper det snart hjelper.. fortalte det forøvrig akkurat til han nå. Han tok det heldigvis fint, og beroliget meg med at vi ellers er ressurssterke, han kan ta barna mer mer om nettene dersom oppvåkninger osv. Barnehagen kjenner oss godt, men likevel, de vet jo ikke alt. Sitter med en vond klump i magen overfor barnet mitt.

Anonymkode: 518e8...232

[AnonymBruker]

Du må seriøst ta tak i det for før eller siden så mister du kontrollen og du ender med å slå til barnet.

Jeg har temperament men har lært meg å kontrollere det for om barnet gjør noe som gjør meg irritert og sint så snakker jeg veldig lavt og rolig til barnet, det er min måte å takle det på. Etterhvert ser man ikke så mye til sinne som man ellers hadde gjort.

Anonymkode: ad2aa...194

[AnonymBruker]

Helt umulig å svare direkte på hva du spør om.
Noen velger å dele lite, noen mye. Noen alt, noen ingenting.

Som et svært stille barn, kunne jeg finne på å si noe lignende på barneskolen. Dette var jo ikke sant da, for barn kan si mye tull. Det som skjedde var at moren min ble kalt inn til møte på skolen med flere ansatte. De tok ikke med dette videre til barnevernet da det kun var noe jeg sa

Si det rett ut som det er. De ansatte logger det vel ned regner jeg med? Dette i tilfelle det skjer ved en senere anledning f.eks. Ikke vær redd for at ansatte går rundt og snakker om det. Da bryter de taushetsplikten og da er automatisk retten på din side. Denne angår alle som jobber i barnehagen

Det beste er å være ærlig. Du har ikke akkurat så mange andre valg.

Anonymkode: 15215...415

[AnonymBruker]

Vi er mange med dette problemet ts. Men folk flest tør ikke innrømme det, knapt for seg selv. Det som hjalp meg var å ta vare på meg selv. Altså få mer søvn, jobbe redusert, minske stress osv. Det å ha en åpen dialog med mannen din kan være lurt, så han kan steppe inn og overta når du er overbelastet og lunta blir kort. Kanskje han kommer til å dømme deg, men du trenger han med på laget. Du må lære å kjenne deg selv og triggerne dine. Som deg har jeg lang lunte og kan tåle mye "mas", helt til jeg plutselig kan eksplodere. Har lært meg å si ifra og grensesette på en skikkelig måte, enn å la ungene herje vilt før man "klikker" hvis du skjønner . Hvis ulykken først er ute, fjerner jeg meg fra situasjonen til det roer seg. Prøver å tenke på hvilken mor jeg ønsker å være selv om rasjonelle tanker kan prelle av som vann på gåsa i den tilstanden. Så er det viktig å ta praten etterpå med barnet. Nøkkelen for min del ligger å forebygge. "Utbruddene" blir etterhvert færre og jeg klarer hente meg kjappere inn. Har vel ikke skjedd på noen år nå. Du kan ta kontakt med helsestasjonen for veiledning, så lenge du viser du er åpen for forandring og ikke grise banker ungen din burde det gå fint. Men skjønner du er skeptisk. Mitt inntrykk er av det er mange som sliter med samme problematikk, men ingen tør å prate åpent om det. 

Anonymkode: c8b0a...449

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er mange med dette problemet ts. Men folk flest tør ikke innrømme det, knapt for seg selv. Det som hjalp meg var å ta vare på meg selv. Altså få mer søvn, jobbe redusert, minske stress osv. Det å ha en åpen dialog med mannen din kan være lurt, så han kan steppe inn og overta når du er overbelastet og lunta blir kort. Kanskje han kommer til å dømme deg, men du trenger han med på laget. Du må lære å kjenne deg selv og triggerne dine. Som deg har jeg lang lunte og kan tåle mye "mas", helt til jeg plutselig kan eksplodere. Har lært meg å si ifra og grensesette på en skikkelig måte, enn å la ungene herje vilt før man "klikker" hvis du skjønner . Hvis ulykken først er ute, fjerner jeg meg fra situasjonen til det roer seg. Prøver å tenke på hvilken mor jeg ønsker å være selv om rasjonelle tanker kan prelle av som vann på gåsa i den tilstanden. Så er det viktig å ta praten etterpå med barnet. Nøkkelen for min del ligger å forebygge. "Utbruddene" blir etterhvert færre og jeg klarer hente meg kjappere inn. Har vel ikke skjedd på noen år nå. Du kan ta kontakt med helsestasjonen for veiledning, så lenge du viser du er åpen for forandring og ikke grise banker ungen din burde det gå fint. Men skjønner du er skeptisk. Mitt inntrykk er av det er mange som sliter med samme problematikk, men ingen tør å prate åpent om det. 

Anonymkode: c8b0a...449

Ja, jeg synes det er helt forferdelig å innrømme det overfor meg selv. Tror også at mange har det slik, men få sier noe om det. Det er spesielt ved leggesituasjon det kan bli trøblete her, selv om vi på forhånd er enige om at vi skal lese den boka og så synge sang. Deretter blir det mas om vann, mer lesing osv til jeg bare... 😤😤😤😤 Igår måtte jeg gå en tur ut i stua og telle til 20 inni meg. Har gjort det tidligere også, men kanskje litt for sent, når skaden allerede er skjedd. 

Sitter likevel med en gnagende og vond følelse om at barnet skal formidle det videre, men.. ja får bare ta det som kom evnt kommer. Per nå orker jeg ikke å si noe om det selv i barnehagen.

Anonymkode: 518e8...232

[AnonymBruker]

Meld deg på COS-kurs. Det gjorde underverker for meg, jeg har også kort lunte, men det skyldes nok også en noe ustabil oppvekst med foreldre som brølte og klikket for «ingenting». Har lært mange dårlige vaner hjemmefra... Jeg gikk i tillegg i terapi og er en helt annen i dag. Kan selvfølgelig bli sint og sur, men ikke på samme viset som før. Søk hjelp!

Anonymkode: 6983e...a2a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meld deg på COS-kurs. Det gjorde underverker for meg, jeg har også kort lunte, men det skyldes nok også en noe ustabil oppvekst med foreldre som brølte og klikket for «ingenting». Har lært mange dårlige vaner hjemmefra... Jeg gikk i tillegg i terapi og er en helt annen i dag. Kan selvfølgelig bli sint og sur, men ikke på samme viset som før. Søk hjelp!

Anonymkode: 6983e...a2a

Har lignende oppvekst som deg, og ønsker for all del ikke at der skal overføres barna mine. Har faktisk cos kurs, men det er lenge siden jeg tok det. Må finne frem trygghetssirkelen kjenner jeg..

Anonymkode: 518e8...232

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har lignende oppvekst som deg, og ønsker for all del ikke at der skal overføres barna mine. Har faktisk cos kurs, men det er lenge siden jeg tok det. Må finne frem trygghetssirkelen kjenner jeg..

Anonymkode: 518e8...232

Snakk med helsestasjonen og få et nytt kurs. Ungene forandrer seg jo når de vokser til. Og gi en god klem til småen i dag når du henter ❤️

Anonymkode: 6983e...a2a

[AnonymBruker]

Vel, jeg tror ikke svaret på sinneproblematikk for alle er cos-kurs. Det blir en for enkel løsning på et komplekst problem. 

Snarere heller tror jeg dette kan funke: reduser stresset i livet ditt, og gå til kognitiv terapi. Det er kommet ny forskning på dette, et studie fra Yale viser at mor må få behandling i slike tilfeller- og det funker. 
søk også opp sinneproblematikk/foreldre på nett. Der er det et foreldreprogram som det går an å benytte. 

Men sinne er et symptom. Cos-kurs hjelper ikke på sinne som forårsakes av stressfaktorer: feks krangling mellom partnere, dårlig økonomi eller dårlig tid.

Sett deg ned og skriv opp hva som stresser deg. Så må du lage en plan for hvordan du skal redusere stresset. Er du i en dårlig jobb? Sykemeld deg i en periode, eller bytt jobb. Har du dårlig tid, sjekk om du kan få tak i vaskehjelp og barnevakt. Er det krangel i hjemmet? Ta kontakt med familiekontor, eller avslutt forholdet. Er økonomien en byrde? Få hjelp av noen til å lage et budsjett, og sjekk om du kan få bostøtte etc. Er du utslitt? Skaff deg avlastning, osv. 
 

Det viktigste er at du gjør noe. Å kun ha fokus på samspillet, vil bare hjelpe midlertidig, og vil gi tilbakefall. Du må, alene eller ved hjelp av noen, finne ut hvilken grep du kan ta for å redusere stresset. Da vil overskudd og godt samspill komme av seg selv. 
Hør på oss som har gått veien før deg. 

Anonymkode: 26e37...5e3

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er mange med dette problemet ts. Men folk flest tør ikke innrømme det, knapt for seg selv. Det som hjalp meg var å ta vare på meg selv. Altså få mer søvn, jobbe redusert, minske stress osv. Det å ha en åpen dialog med mannen din kan være lurt, så han kan steppe inn og overta når du er overbelastet og lunta blir kort. Kanskje han kommer til å dømme deg, men du trenger han med på laget. Du må lære å kjenne deg selv og triggerne dine. Som deg har jeg lang lunte og kan tåle mye "mas", helt til jeg plutselig kan eksplodere. Har lært meg å si ifra og grensesette på en skikkelig måte, enn å la ungene herje vilt før man "klikker" hvis du skjønner . Hvis ulykken først er ute, fjerner jeg meg fra situasjonen til det roer seg. Prøver å tenke på hvilken mor jeg ønsker å være selv om rasjonelle tanker kan prelle av som vann på gåsa i den tilstanden. Så er det viktig å ta praten etterpå med barnet. Nøkkelen for min del ligger å forebygge. "Utbruddene" blir etterhvert færre og jeg klarer hente meg kjappere inn. Har vel ikke skjedd på noen år nå. Du kan ta kontakt med helsestasjonen for veiledning, så lenge du viser du er åpen for forandring og ikke grise banker ungen din burde det gå fint. Men skjønner du er skeptisk. Mitt inntrykk er av det er mange som sliter med samme problematikk, men ingen tør å prate åpent om det. 

Anonymkode: c8b0a...449

Det er så fint at noen tørr å innrømme at foreldrerollen ikke nødvendigvis alltid er perfekt. Følelsen av at man er den eneste som ikke mestrer, er knusende for foreldreselvfølelsen, og skaper bare mer sinne og uro. Synes du er tøff som står fram med ditt eksempel, og viser at det er håp om man har gjort feil. Jeg er sikker på at det vil hjelpe mange.

Anonymkode: 26e37...5e3

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har hatt mye stress og belastninger den siste tiden. Jobber noe redusert nå for å hente meg igjen, og håper det snart hjelper.. fortalte det forøvrig akkurat til han nå. Han tok det heldigvis fint, og beroliget meg med at vi ellers er ressurssterke, han kan ta barna mer mer om nettene dersom oppvåkninger osv. Barnehagen kjenner oss godt, men likevel, de vet jo ikke alt. Sitter med en vond klump i magen overfor barnet mitt.

Anonymkode: 518e8...232

Ikke vær bekymret. This too will pas❤️

Anonymkode: 26e37...5e3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg tror ikke svaret på sinneproblematikk for alle er cos-kurs. Det blir en for enkel løsning på et komplekst problem. 

Snarere heller tror jeg dette kan funke: reduser stresset i livet ditt, og gå til kognitiv terapi. Det er kommet ny forskning på dette, et studie fra Yale viser at mor må få behandling i slike tilfeller- og det funker. 
søk også opp sinneproblematikk/foreldre på nett. Der er det et foreldreprogram som det går an å benytte. 

Men sinne er et symptom. Cos-kurs hjelper ikke på sinne som forårsakes av stressfaktorer: feks krangling mellom partnere, dårlig økonomi eller dårlig tid.

Sett deg ned og skriv opp hva som stresser deg. Så må du lage en plan for hvordan du skal redusere stresset. Er du i en dårlig jobb? Sykemeld deg i en periode, eller bytt jobb. Har du dårlig tid, sjekk om du kan få tak i vaskehjelp og barnevakt. Er det krangel i hjemmet? Ta kontakt med familiekontor, eller avslutt forholdet. Er økonomien en byrde? Få hjelp av noen til å lage et budsjett, og sjekk om du kan få bostøtte etc. Er du utslitt? Skaff deg avlastning, osv. 
 

Det viktigste er at du gjør noe. Å kun ha fokus på samspillet, vil bare hjelpe midlertidig, og vil gi tilbakefall. Du må, alene eller ved hjelp av noen, finne ut hvilken grep du kan ta for å redusere stresset. Da vil overskudd og godt samspill komme av seg selv. 
Hør på oss som har gått veien før deg. 

Anonymkode: 26e37...5e3

Man kan få COS kurs alene med partneren. Da går man mye mer i dybden og tar tak i langt mer enn når det er gruppe. 

Jeg har hatt de samme problemene som Ts. Har gått på COS kurs i ca et år - og tro meg, vi gikk virkelig i dybden på ting. Ting er helt anerledes for meg og oss nå. Det du sier med sinne og cos kurs har jeg en helt annen erfaring med. 

Dog, er jeg helt enig at det kan hende det må mer til enn cos kurs. 

Anonymkode: dbe58...8cb

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, det setter jeg stor pris på. Har som sagt nå søkt hjelp, og jeg vet at ting snarlig blir bedre hjemme også pga tiltak vi har satt i gang selv. Sitter likevel med den der ‘hva hvis’ følelsen om at barnet skal fortelle, at Barnevernet plutselig står på døra osv. Katastrofetanker som ikke vil gi slipp 😥 Samtidig håper og tror jeg barnehagen vil snakke med oss voksne først i tilfelle, for det er jo altså ikke slik at barnet har blåmerker eller kvelningsmerker, hevelser eller lignende. Men det plager meg selvsagt ekstremt mye at jeg har vært sint og gjort barnet redd. 

Anonymkode: 518e8...232

[AnonymBruker]

hvis du bor i Bergensområdet anbefaler jeg gruppeterapi hos Psykologkontoret i Sentrum. Du må få henvisning fra fastlegen.   http://psykologkontor.no/ 

De reddet hverdagen min. Hadde ikke vært i jobb i dag hadde jeg ikke kommet dit. 

Anonymkode: 96e39...31c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar, det setter jeg stor pris på. Har som sagt nå søkt hjelp, og jeg vet at ting snarlig blir bedre hjemme også pga tiltak vi har satt i gang selv. Sitter likevel med den der ‘hva hvis’ følelsen om at barnet skal fortelle, at Barnevernet plutselig står på døra osv. Katastrofetanker som ikke vil gi slipp 😥 Samtidig håper og tror jeg barnehagen vil snakke med oss voksne først i tilfelle, for det er jo altså ikke slik at barnet har blåmerker eller kvelningsmerker, hevelser eller lignende. Men det plager meg selvsagt ekstremt mye at jeg har vært sint og gjort barnet redd. 

Anonymkode: 518e8...232

Jeg ville vært ærlig med barnehagen om problematikken, og det faktum at du får hjelp, og har satt i gang tiltak. Da er det lettere for barnehagen å forstå barnet, og bhg vil ikke gå med en følelse av at noe er galt og at dere skjuler noe. Åpenhet er så viktig. Det blir lettere for deg også hvis du er åpen og ærlig om det. 

Anonymkode: 3c7b0...dc4