Tap av forelder til demens og Alzheimers, og lignende

[AnonymBruker]

Moren min holder på å glemme oss, hun glemmer allerede alt som har skjedd i det siste, spør om de samme tingene flere ganger, husker ikke hva som har blitt gjort og sagt. Nå svinner også minnene fra tidligere og hun blander de med hverandre eller glemmer at ting har skjedd. Hun glemmer bryllupsdager og dåp, hvem som har hvor mange barn osv. Jeg er yngste barnet hennes og i 30årene, jeg takler dette ikke bra. Jeg har ingen å snakke med, mine søsken har mer eller mindre tatt litt avstand og takler det sånn. Jeg er hos min mor flere ganger i uken selv om det er et stykke å kjøre, hjemmesykepleien tar godt vare på henne så hun enda kan bo hjemme ved hjelp av en slektning, men jeg ser moren min svinne mer dag for dag til hun nesten ikke husker meg heller. 

Noen som har opplevd lignende og kan dele noen tanker og erfaringer? Jeg føler jeg slåss mot noe som spiser moren min litt dag for dag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det som skjer. 

Anonymkode: 623d5...9e0

[Gjest Blondie65]

Dette er helt grusomt. Stor klem til deg

Hva slags hjelp har du fått tilbud om selv? Søk opp demens +støtte så finner du støtteforening der du bor. Det er viktig å snakke med noen om dette.

Jeg har sett på nært hold personer med demens, og det er rett og slett ikke noe stas. Den personen man kjenner forsvinner gradvis og igjen står bare en karikatur. Det er viktig å forstå at det er en sorgprosess dette også. 

[AnonymBruker]

Jeg føler for å gråte når jeg leser dette! Jeg er selv sykepleier i eldreomsorgen, og er i 30-årene. Det er jo i hen ting å gjøre, det er en grusom sykdom, kanskje en av de aller verste... det er ingen kamp å sloss, for man er dømt til å tape den.

Mitt beste råd til deg er å akseptere situasjonen for det den er.. og å finne meningsfylte aktiviteter og situasjoner der og da.. for de vil bli glemt! Prøv å lev i øyeblikket, og husk at det som har vært har vært selv om din mor glemmer det.

Og ta vare på seg selv i prosessen! Du kommer til å bli helt fullstendig utslitt om du skal bære alt på fine skuldre.

Sjekk ut brukerundersøkelser på aktuelle sykehjem så du ser hvor det kan være godt å være, og når den tid kommer så vit at det også kan være fint og trygt å være sykehjemsbeboer.

Anonymkode: a62b6...5ae

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok tatt en alvorsprat med søsken mine dersom jeg var i din situasjon. De må forstå at de kan ikke velge om de ønsker å stå i dette, det er tross alt snakk om mor - det familiemedlemmet som står dere aller nærmest. Du må få praktisk og emosjonell avlastning av dem. 

Du nevner hjemmesykepleie og da er vel en lege/helsehjelp involvert? Kunne du ha snakket med de om at du har behov for støttespillere? Jeg har all forståelse for at du syns det er tøft å stå i dette, det hadde de fleste gjort. 

 

Anonymkode: 46e15...3ac

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen som har opplevd lignende og kan dele noen tanker og erfaringer? Jeg føler jeg slåss mot noe som spiser moren min litt dag for dag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det som skjer. 

Har personlig erfaring med det, og jeg har arbeidserfaring med det. På jobb var det helt uproblematisk å forholde seg til en person som hadde økende grad av demens til han til slutt ikke kunne spise uten hjelp, men å se min favorittperson i hele verden svinne hen på denne måten var sakte pinsel for min del. Det var langt bedre å miste et annet familiemedlem raskt, slik at det fikk en ordentlig avslutning. Personen med demens hadde jeg allerede mistet mentalt to år før hun gikk bort.

Anonymkode: ee2b4...d53

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå, og er der forsåvidt fremdeles. 

Mitt råd til deg er å leve i nåtiden, ikke frykte fremtiden. Du vil gå glipp av mange gode stunder hvis du hele tiden skal bekymre deg over hva som kanskje vil skje i morgen.

Anonymkode: 67e28...f5e

[AnonymBruker]

Jeg gråt masse av å lese svarene deres, dette er faktisk første gang at noen har vært så forståelsesfulle og trøstende overfor meg. Det er vanskelig, jeg var ikke involvert i dette i starten helt, mine søsken var, jeg hoppet inn i det litt i ettertid pga jeg bodde en annen plass da. Så jeg gikk glipp av infomøter og støtte og sånn, ingen har spurt meg hva jeg tenker, føler, eller snakket med meg.

Alle bare "ja det har vært sånn en stund, sånt skjer når man blir gammel, det går den veien med alle".  Osv. Skal ringe den demensforeningen i morgen og snakke med de, jeg føler meg helt alene.

Jeg og moren min deler ting der og da, morsomheter på tv eller i avisen, vi ser programmer sammen og så hender det at hun kommer på ting fra ungdommen sin, feks hun husker ikke om hun har juice i kjøleskapet, men hun husker at i 1949 så gikk hun og broren hennes på stølen og melket kuene. Jeg får henne til å fortelle og dele. Det gjør så vondt, jeg gråter når jeg kjører derfra, men vi har sånne øyeblikk for dere har rett, hun glemmer, men de har skjedd for det, og vi lo og delte sammen. Jeg viser ikke sorg for henne, overfor henne er jeg "heeei mamma! Jammen ble det sol i dag og, har du vært ute, skal vi sette oss ut litt oh se? Har du lest i avisen at han Xxxx har gjort ditten og datten, er han ikke festlig?" Osv. Vi har det bare bra, så går jeg hjem og gråter. 

Jeg skammer meg når jeg tenker at det hadde vært bedre å miste henne brått, slik ting er nå så er det over 1 år siden at jeg startet å miste henne, som det ene innlegget over her, det er en lang sorgprosess og det er utrolig tungt å stå i. Takk for alle fine ord og støtte ❤

Anonymkode: 623d5...9e0

[AnonymBruker]

Hei, du kan oxo sjekk med kommunen du bor i, om de har noe som heter demensteam. Der får du snakke med fagfolk, min har sykepleiere som har utdanning innen demens og de tilbyr undervisning/skole.

Anonymkode: 400d5...9ad

[AnonymBruker]

Jeg føler så utrolig med deg. Jeg har mistet mormoren min på den måten. Vi hadde en nær relasjon, og nå er det lenge siden hun har husket hvem jeg er. En periode trodde hun ofte at jeg var moren min, men nå husker hun ikke at hun har barn heller, tror jeg. Flere av de eldre søsknene hennes fikk demens, og hun var veldig redd for det selv. Det var helt forferdelig den første tiden da hun og vi begynte å innse hva som var i ferd med å skje. 

Jeg er livredd for at mamma skal få det. Å miste sin egen mor på den måten må være helt grusomt. 

❤️ 

Anonymkode: 4ebc2...734

[AnonymBruker]

Jeg jobber på demensavdeling på sykehjem, og ser på nært hold både hvordan det påvirker pasienten og de pårørende. Jeg har ikke opplevd det personlig, men jeg føler virkelig med deg. De som er pårørende til demenspasienter mister sine kjære flere ganger etterhvert som sykdommen utvikler seg, og det er knalltøft for pårørende å oppleve at deres nære og kjære mister mer og mer av seg selv, og husker stadig mindre. På mange måter er det enklere for dem som mister et familiemedlem fort. 
 

Ofte husker pasienter med demens mye bedre gamle dager, og det er veldig verdifullt å mimre over gamle minner, musikk er et nyttig og gledelig verktøy for mange - musikken sitter lenge etter at mye annet har forsvunnet. Samt ting som bare «sitter» i kroppen, feks bake sammen om hun har pleid å like det, hagearbeid, kunst, strikking eller hva det nå er hun husker helt ut i fingerspissene selv om hun kanskje ikke kan sette ord på det. 
 

Og du, selv om hun ikke husker hva dere har snakket om, eller i det hele tatt om du har vært der; følelsene sitter ofte igjen likevel. Jeg ser det godt på jobb, at pasienten kan spørre etter familien sin og tro at ingen vet hvor de er, fem minutter etter at familien har vært der, men likevel være merkbart gladere og roligere etter besøk med gode samtaler. På samme måte er vi veldig forsiktig med dårlige nyheter, feks minne pasienten på at mannen er død eller liknende. For selv om samtalen er glemt etter få minutter, kan pasienten være trist uten å skjønne hvorfor lenge etterpå. For selv om mannen døde for lenge siden, for pasienten er dette store og vonde nyheter som oppleves nytt. 
 

Jeg ville sett om kommunen din tilbyr kursing av pårørende, mange har nytte og støtte i dette. Du gjør en kjempeviktig innsats for din mor, og jeg er helt sikker på at hun setter stor pris på det. Men du skal huske å ta vare på deg selv oppi det hele, det du går gjennom er stort og vondt, og du må ikke nøle med å be om hjelp, enten det er i form av støttegruppe til deg, eller økt hjemmesykepleie/ sykehjem til henne. 
 

På jobben snakker vi ofte om å ta til seg de små gode tingene, leve i nuet og skape gode øyeblikk her og nå. Vi kan ikke forvente at det huskes - men hvis man kan glede pasientene her og nå, gi dem fine øyeblikk og gode følelser - da er man godt på vei. Det høres ut som klisjeer, men det er faktisk veldig sant når det kommer til mennesker med demens. 
 

Dette ble langt, og litt rotete ser jeg, men jeg håper du skjønner hva jeg prøver å si. Ønsker deg og din mor alt godt fremover, og sender en styrkeklem din vei❤️

Anonymkode: 5d3ed...781

[Gjest Blondie65]

Jeg føler med deg - men ikke skam deg over det som er en naturlig konsekvens av å se noen lide - det er helt naturlig at en ønsker å slippe å se lidelsen. Det kan jeg si med ettertrykk - har selv sett syke slekninger ha det vondt. Man ønsker jo ikke det for sine kjære? Jeg håper du finner hjelp!

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skammer meg når jeg tenker at det hadde vært bedre å miste henne brått, slik ting er nå så er det over 1 år siden at jeg startet å miste henne, som det ene innlegget over her, det er en lang sorgprosess og det er utrolig tungt å stå i. Takk for alle fine ord og støtte ❤

Anonymkode: 623d5...9e0

Ikke skam deg!  Det er naturlige, og vonde, tanker du har.  Dette er en del av sorgprosessen.

Selv tenker vi at at det hadde vært bedre om "rullegardinen" snart går ned for godt hos vår demente, selv om det betyr at hun også glemmer oss,  fordi det er så vondt å se henne i de klare øyeblikkene,  og hvor redd hun blir når hun ikke forstår hva som skjer med henne.
Og selv når hun har glemt hva hun har glemt sitter følelsen av redsel i.
Den dagen hun fikk demensdiagnosen sin hadde hun glemt diagnosen før hun gikk ut døren hos legen, men hun var urolig og trist i flere uker etterpå fordi hun på det ubevisste plan visste at noe var galt.

Hun husker oss aller nærmeste fremdeles, og hun husker andre mennesker som betyr mye for henne, eller som hun omgås i det daglige, men ellers er hun "blank".  Men hun er veldig flink til å late som om hun vet hvem de er.

Anonymkode: 67e28...f5e

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det du står i nå. Bare råder deg til å ta vare på de gode minnene, og huske at det mennesket du kan komme til å se framover nå ikke er den egentlige moren din. Mange forandrer seg mye også i negativ retning i sykdommen, kan bli aggresive feks. Nyt de gode økeblikkene når de er der. Det er tøft å se sine kjære forsvinne gradvis på den måten. Jeg må innrømme at jeg følte på like mye lettelse som sorg når min mor gikk bort. Det var 6 tøffe år på slutten, fra vi oppdaget store hull i hukommelsen hennes og til hun på slutten ikke kjente oss igjen i det heletatt. Dere er heldige som har kommet så langt som at hun får mye hjelp allerede. Vi kjempet i 2 år med å få moren vår til å innse at hun var for dårlig til å klare seg alene. Hun nektet å ta i mot hjelp, nektet for at hun var dårlig. Ville ikke høre på det at hun var demens, selv om det ikke var tvil etter testing hos legen. Og det er lite man kan gjøre når de motsetter seg alt, da det meste her i landet er basert på at man må samtykke. Vi hadde hell i uhell ved at hun falt og brakk lårhalsen på en av sine vandringer (gikk gjerne til stedet der hun vokste opp) og da kom på sykehjem midlertidig. Da de oppdaget der hvor dement hun faktisk var så fikk vi endelig omgått regelen om "frivillighet" og hun kom rett inn på demensavdelingen. Og vi slapp endelig den evindelige bekymringer for hva hun kunne komme til å gjøre. Det var som å ha et ekstra barn. Men et barn du ikke kunne styre og påvirke.

Det er en stor sorg å oppleve sine foreldre sånn. Ikke døm dine søsken om de takler det på en annen måte enn deg. Vi trenger alle å håndtere sånt på vår måte. Husk også å verne om deg selv oppe i dette. Det kommer ikke noe godt ut av at du sliter deg ut.

Anonymkode: 26417...3d5

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren min holder på å glemme oss, hun glemmer allerede alt som har skjedd i det siste, spør om de samme tingene flere ganger, husker ikke hva som har blitt gjort og sagt. Nå svinner også minnene fra tidligere og hun blander de med hverandre eller glemmer at ting har skjedd. Hun glemmer bryllupsdager og dåp, hvem som har hvor mange barn osv. Jeg er yngste barnet hennes og i 30årene, jeg takler dette ikke bra. Jeg har ingen å snakke med, mine søsken har mer eller mindre tatt litt avstand og takler det sånn. Jeg er hos min mor flere ganger i uken selv om det er et stykke å kjøre, hjemmesykepleien tar godt vare på henne så hun enda kan bo hjemme ved hjelp av en slektning, men jeg ser moren min svinne mer dag for dag til hun nesten ikke husker meg heller. 

Noen som har opplevd lignende og kan dele noen tanker og erfaringer? Jeg føler jeg slåss mot noe som spiser moren min litt dag for dag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det som skjer. 

Anonymkode: 623d5...9e0

Hei,

Jeg er sykepleier, og jobber selv i demensomsorgen. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med hjemmesykepleien. Det finnes ulike tilbud for pårørende til mennesker med demens. Forhåpentligvis har de informasjon om hva slags tilbud som er i din kommune.

God klem til deg ❤️

Anonymkode: af5b2...ebd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er kjempetøft og sender deg en stor klem ❤️

Selv har jeg mistet begge svigerforeldre etter lang tid med demens. Min far fikk også demens som ble forverret av kreft før han døde.

Det er kjempeslitsomt psykisk å være på besøk, men jeg trøstet meg med at de hadde det fint så lenge jeg var der. Vi snakket om ting som opptok den demente, spiste kake og drakk kaffe, lo litt og prøvde å gjøre det til en fin stund.

Du må få med deg dine søsken også så du slipper å stå oppi dette alene, for det ER tøft.

Og det er som å miste noen to ganger. Først til demens og så har man en lang sorgprosess før man mister de for godt.

Anbefaler deg virkelig å komme i kontakt med støttegrupper for pårørende med demens. Der kan du snakke med andre som har det like tøft som deg, og også helsepersonell som kan hjelpe deg å takle hverdagen.

Anonymkode: 5fa91...d35

[baldrian]

Jeg har vært der, men søsteren min og jeg klarte å samarbeide slik at ingen av oss ble utslitt.

Du har fått mange gode råd om instanser du kan kontakte. Jeg anbefaler å sjekke ut hva som finnes i lokalmiljøet. 

Les også Nasjonalforeningens sider, de er informative: http://nasjonalforeningen.no/demens/  Der får man også klare råd som pårørende. 

Her er noen andre lenker - det er sikkert noe som ikke er så aktuelt, men også noe du kan bruke:

http://tara.no/helse/slik-takler-du-demens-som-parorende
https://nhi.no/sykdommer/eldre/demens/demens-praktiske-rad/