Foreldre som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Jeg er nå voksen (27 år) og har foreldre som aldri har brydd seg om meg eller hjulpet meg med noe. Ingen av dem hjalp meg da jeg ble mobbet på skolen selvom lærerne fortalte det eller om jeg hadde vansker på andre områder. Jeg hadde en selvdestruktiv fase som tenåring hvor jeg gikk fort opp i vekt og isteden for å foreslå hjelp kommenterte de utseendet mitt på en nedlatende måte. Ingen hjalp meg som student og brydde seg ikke om at jeg bodde i ulovlige kjellere mesteparten av studiene. Når jeg fortalte om problemer fikk jeg bare beskjed om at man skal klare seg selv og «ikke vårt ansvar». Jeg fikk aldri lov til å låne noen av bilene og måtte vente til jeg kunne kjøpe min egen. 

Det skal nevnes at de var opptatt av å kontrollere og overvåke meg, ved at de installerte programmer som gjorde at de kunne lese alt jeg skrev med venner som barn og tenåring. Fikk ikke noe privatliv. Hvis de bestemte seg for å straffe meg kunne de nekte meg den eneste gleden jeg hadde som var en fritidsaktivitet og da dukket de opp etter jobb for å hindre at jeg gikk dit. Det har i tillegg vært diverse fysisk vold som avstraffing.

Så de har bare brydd seg om meg og lagt ned tid når jeg skulle straffes eller de skulle ødelegge noe for meg. Når det kommer til hjelp og omsorg er det ingenting.

Synes det er vondt å erkjenne at jeg fikk slike foreldre og at de ikke bryr seg om jeg har det vanskelig. Det er lettere når vi ikke har kontakt, jeg har sagt at jeg ikke ønsker kontakt men de henger på og fortsetter å kontakte meg. Dette synes jeg er vanskelig fordi de bare vil ha kontakt for å kunne vite hva jeg gjør og ikke for å ha en god relasjon.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har vært gjennom lignende? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 04110...5bf

[AnonymBruker]

Du må leve livet ditt, og ikke tenke hele tiden på hvordan barndommen din var og hvordan foreldrene dine behandlet deg. Nå er du jo voksen, og har vært det i nesten ti år (!) og ikke avhengig av dem lenger. 

Jeg har hatt det litt liknende som deg. Jeg holder kontakt med moren min ved å ringe hverandre av og til, men that's it. Hvis hun begynner å bli irriterende så slutter jeg samtalen. Så enkelt er det faktisk. Hvis kontakten med foreldrene dine er kun negativ så ville jeg bare kuttet det. 

Anonymkode: f4329...773

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må leve livet ditt, og ikke tenke hele tiden på hvordan barndommen din var og hvordan foreldrene dine behandlet deg. Nå er du jo voksen, og har vært det i nesten ti år (!) og ikke avhengig av dem lenger. 

Jeg har hatt det litt liknende som deg. Jeg holder kontakt med moren min ved å ringe hverandre av og til, men that's it. Hvis hun begynner å bli irriterende så slutter jeg samtalen. Så enkelt er det faktisk. Hvis kontakten med foreldrene dine er kun negativ så ville jeg bare kuttet det. 

Anonymkode: f4329...773

Lettere sagt enn gjort da  

Hvilke ting opplevde du? Og hvorfor bestemte du deg for fortsatt kontakt?

Anonymkode: 04110...5bf

[Munti]

On 9/2/2020 at 8:52 PM, AnonymBruker said:

Lettere sagt enn gjort da  

Hvilke ting opplevde du? Og hvorfor bestemte du deg for fortsatt kontakt?

Anonymkode: 04110...5bf

Neeei det er akkurat like lett gjort som det er sagt. Har gjort det selv etter livslang vanskelig relasjon til min mor og har aldri angret et sekund

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2020 den 15.32):

Du må leve livet ditt, og ikke tenke hele tiden på hvordan barndommen din var og hvordan foreldrene dine behandlet deg. Nå er du jo voksen, og har vært det i nesten ti år (!) og ikke avhengig av dem lenger. 

Jeg har hatt det litt liknende som deg. Jeg holder kontakt med moren min ved å ringe hverandre av og til, men that's it. Hvis hun begynner å bli irriterende så slutter jeg samtalen. Så enkelt er det faktisk. Hvis kontakten med foreldrene dine er kun negativ så ville jeg bare kuttet det. 

Anonymkode: f4329...773

Vel, jo, man er voksen i antall år, men det betyr ikke at man har fått alt man trengte som barn og nødvendigvis føler seg som en voksen. Må si meg uenig med deg her. Hvis man opplever vanskelige forhold i barndommen får man ikke den støttet og tryggheten man behøver for å utvikle seg til en "emosjonelt sunn" voksen. Å ikke være emosjonelt sunn innebærer at man absolutt kan fungere godt og klare "voksenoppgaver", men at man kan ha emosjonelle sår og vonde følelser. At TS nå sliter med sorg og savn etter sine foreldres oppmerksomhet, kjærlighet og støtte er helt naturlig. Det er heller ikke bare å ta seg sammen. Gratulerer til deg hvis du klarte det, men så enkelt er det faktisk ikke for alle. 

TS, du kan gi til deg selv det du ikke fikk i barndommen. Hvis du bruker mye tid og krefter på sorg og savn så vil jeg anbefale deg å tatt kontakt med en terapeut som kan hjelpe deg til å bearbeide opplevelsene dine, og hjelpe deg slik at du lærer deg å gi deg selv den støtten og kjærligheten du fortjener, men som du ikke fikk som barn. Da vil du få en bedre hverdag og bli rustet til å leve det livet du selv måtte ønske uten at vonde følelser tar styringen. Dette er en tidkrevende og tung prosess, men det er fult mulig, og du vil få det så utrolig mye bedre når du kommer litt ovenpå  
Vil også poengtere at det er viktig å sette grenser. Ut fra det du beskriver har foreldrene dine behandlet deg dårlig. Hvis du som voksen ikke ønsker kontakt med dem SKAL de respektere det. Det er viktig for ditt velvære at du omgås med personer som vil deg vel. Hvis foreldrene dine stadig vekk trør på grensene dine kan du vurdere å få hjelp av politimyndighet eller lignende for at de skal forstå alvoret. Sett deg selv og dine behov først, alltid! Lykke til. 

Anonymkode: b8c70...676

[AnonymBruker]

Jeg flyttet faktisk hjemmefra det året jeg skulle begynne på videregående. Jeg søkte meg til en helt annen skole (langt nok unna til at jeg fikk støtte som "borteboer") selv om de aller fleste jevnaldrende søkte seg til nærmeste videregående skole der vi allerede bodde fra før, sånn at dem kunne bo hjemme hos foreldrene deres gjennom hele videregående også. 

jeg kom faktisk hjem en tur første sommerferie (mellom første og andre året på videregående) men jeg fikk fremdeles temmelig mye dritt om hvor "ubrukelig" jeg var, og så videre. Så jeg valgte å ikke komme hjem i det hele tatt, og reiste deretter til militæret for verneplikten. Men når jeg kom hjem på besøk etterpå, så begynte mamma nærmest umiddelbart å klage over hvorfor jeg kom dit igjen ettersom jeg var myndig. Dermed burde jeg flytte for meg selv, i steden for å bare "snylte" på henne. Samtidig som min eldre søster fremdeles bodde hjemme (uten å arbeide eller studere noe som helst!) og selv om hun var nærmere tretti år gammel på dette tidspunktet.    

Jeg var bare hjemme knapt en uke på det tidspunktet, før jeg  flyttet videre for å studere videre. Så har jeg faktisk aldri vært på besøk en eneste gang etter dette. Moren min har heller aldri tatt seg bryet med å besøke meg, eller plukke opp telefonen (eller sende en e-post) for å spørre hvordan det går med meg. Dermed gidder ikke jeg å ta noe mer kontakt med dem heller. 

Anonymkode: 77f90...bcb

[AnonymBruker]

Jeg får så vondt av å lese dette, er så lei de som sier at foreldre vil barnas beste. Mange tilfeller er det ikke sant, mange som må kutte it foreldrene for å få et godt liv. Skaff deg et støttespiller/ ere som kan støtte deg i å kutte dem, det kan være terapeuter, venner, bekjente, fastlege....med flere i ryggen er du sterkere. 

Når de kontakter deg, så må du ignorerer, ignorerer , ignorerer.

Lag din egen familie av venner, nettverk, bygg deg opp og bli sterk sammen med folk som vil deg godt. Klem

Anonymkode: e84fd...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg flyttet faktisk hjemmefra det året jeg skulle begynne på videregående. Jeg søkte meg til en helt annen skole (langt nok unna til at jeg fikk støtte som "borteboer") selv om de aller fleste jevnaldrende søkte seg til nærmeste videregående skole der vi allerede bodde fra før, sånn at dem kunne bo hjemme hos foreldrene deres gjennom hele videregående også. 

jeg kom faktisk hjem en tur første sommerferie (mellom første og andre året på videregående) men jeg fikk fremdeles temmelig mye dritt om hvor "ubrukelig" jeg var, og så videre. Så jeg valgte å ikke komme hjem i det hele tatt, og reiste deretter til militæret for verneplikten. Men når jeg kom hjem på besøk etterpå, så begynte mamma nærmest umiddelbart å klage over hvorfor jeg kom dit igjen ettersom jeg var myndig. Dermed burde jeg flytte for meg selv, i steden for å bare "snylte" på henne. Samtidig som min eldre søster fremdeles bodde hjemme (uten å arbeide eller studere noe som helst!) og selv om hun var nærmere tretti år gammel på dette tidspunktet.    

Jeg var bare hjemme knapt en uke på det tidspunktet, før jeg  flyttet videre for å studere videre. Så har jeg faktisk aldri vært på besøk en eneste gang etter dette. Moren min har heller aldri tatt seg bryet med å besøke meg, eller plukke opp telefonen (eller sende en e-post) for å spørre hvordan det går med meg. Dermed gidder ikke jeg å ta noe mer kontakt med dem heller. 

Anonymkode: 77f90...bcb

Det er ufattelig! Du virker utrolig sterk, du må ha en superkraft. Jeg mener det virkelig. 

Anonymkode: e84fd...737