Samboerskap/bonusfamilie - utfordringer?

[AnonymBruker]

Dere som har flyttet sammen der ene eller begge har barn fra før:

Hvilke utfordringer har dere møtt på?
Ville du valgt å flytte sammen om du skulle velge på nytt?

Vi har begge barn. Skal ikke ha barn sammen.

Jeg er skeptisk, men han er veldig ivrig på å flytte sammen....

Anonymkode: 94c7e...29f

[AnonymBruker]

He he, ja selvsagt er han det. Du blir husholderske/barnevakt garantert. Snakker av erfaring.

Anonymkode: d0a78...c15

[AnonymBruker]

Skulle ønske dette ikke var "lov". Det er egentlig ingen som tjener på dette, bortsett fra at det er billigere. 

Anonymkode: 4d82e...8ad

[AnonymBruker]

Hvorfor er han så ivrig? Stordriftsfordeler, ved at dere er to voksne i husholdet som kan ordne med barn, all logistikk og planlegging, lage hyggelige helger og ferier, ordne med klær og presanger og daglige middager og matpakker, samt husvask og besøk til bestemor: Vil det komme deg til gode? Vil du få frigjort mer tid? Hva vil han avlaste deg med? Hvorfor skal dere bo sammen? Hvorfor er det bra for barna, og er det bra for alle barna? Hans barn får en stemor, dine får en stefar. Hvorfor er det bra for dine barn å bo med den andre familien? Hvilke fordeler ser du for deg?

Handler det om økonomi? Eller tid og ansvar? 

Anonymkode: bfe85...cbd

[AnonymBruker]

Du må ikke spørre om dette her inne.

Nye familier med mine og dine barn er rota til ALT ondt i følge KG. 

Anonymkode: 1cc35...dff

[AnonymBruker]

Rota til alt vondt er nok å ta i men, noen ganger blir det styr etter at "barna" er voksne også. Aldri fred å få. Du må tenke på hva du orker å stå i av ulike scenarioer. Rosenrødt er det vertfall ikke, har vært på randen av skilsmisse hos oss. 

Anonymkode: fe80b...050

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Rota til alt vondt er nok å ta i men, noen ganger blir det styr etter at "barna" er voksne også. Aldri fred å få. Du må tenke på hva du orker å stå i av ulike scenarioer. Rosenrødt er det vertfall ikke, har vært på randen av skilsmisse hos oss. 

Anonymkode: fe80b...050

Ble litt nysgjerrig her, hvilke scenarioer tenker du på? Jeg dater en mann med barn som er nettopp ute eller på vei ut av redet. Har aldri hatt lyst å bli "stemor" til unger annenhver uke, men tenkte det var så godt som null stress å bli sammen med en mann med barn når de var store og flyttet hjemmefra. Tar gjerne imot erfaringer her!

Anonymkode: edd4b...904

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ble litt nysgjerrig her, hvilke scenarioer tenker du på? Jeg dater en mann med barn som er nettopp ute eller på vei ut av redet. Har aldri hatt lyst å bli "stemor" til unger annenhver uke, men tenkte det var så godt som null stress å bli sammen med en mann med barn når de var store og flyttet hjemmefra. Tar gjerne imot erfaringer her!

Anonymkode: edd4b...904

Oi. Tror du skal få deg en overraskelse når det gjelder hvor lenge "barna" regner fars (og eventuelt ditt) hjem som "hjem". Studenter som er hjemme i alle ferier, kommer og går som det passer, låner bil, har med venner osv. osv. Min tante giftet seg med en mann som har barn som for lengst hadde flyttet hjemmefra. De kan likevel finne på å uten forvarsel ta med sine familier og bli i flere dager når min tante og hennes mann er borte. Bruker soverommet deres. Det liker hun dårlig, da papirer og private ting kan ligge fremme. Dessuten er det stadig krav om pass av barnebarn, osv. Han har fire voksne barn og noen barnebarn, så det er en evig strøm av bursdager og arrangementer. Med hennes egne barn også så blir det rett og slett for mye for en godt voksen dame. Tror hun angrer. Men for all del. Ønsker deg lykke til. Stebarn og - barnebarn blir dessverre aldri det samme som egne. Tror nesten det er lettere hvis man har kjent barna fra de er små. 

Anonymkode: d0a78...c15

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rota til alt vondt er nok å ta i men, noen ganger blir det styr etter at "barna" er voksne også. Aldri fred å få. Du må tenke på hva du orker å stå i av ulike scenarioer. Rosenrødt er det vertfall ikke, har vært på randen av skilsmisse hos oss. 

Anonymkode: fe80b...050

Samme her! Er til tider drittlei bonusbarn og eks som hele tiden krever eller forventer noe. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg ventet i mange år før vi flyttet sammen. Tenk deg godt om!

Anonymkode: 13101...996

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble litt nysgjerrig her, hvilke scenarioer tenker du på? Jeg dater en mann med barn som er nettopp ute eller på vei ut av redet. Har aldri hatt lyst å bli "stemor" til unger annenhver uke, men tenkte det var så godt som null stress å bli sammen med en mann med barn når de var store og flyttet hjemmefra. Tar gjerne imot erfaringer her!

Anonymkode: edd4b...904

At barna får barn med uegnet partner, førte så til at dei er under barnevernet. Noe som igjen påfører alle nære ekstra stress  desverre. Så når du trur livet endelig kan slappes av så får du uante ting som en klamp om foten. Kan jo skje med egne barn også, men like ille hadde det vært.  

Anonymkode: fe80b...050

[AnonymBruker]

Hvis dere begge har 50/50 så kan dere vel få det til å fungere. Men i situasjoner der den ene har mer enn det, blir det etter min oppfatning fryktelig slitsomt. 

Jeg tenker det er greit dersom barna er store nok til at de er blitt litt mer selvstendige, kan ordne ting selv og har fritidsaktiviteter. Da har også behovet for foreldrene blitt litt mindre, og venner overtatt. 

Å bo med andres barn under 10 år er nok veldig slitsomt, og også for barna selv som fortsatt har behov for mor eller far "for seg selv" iblant.

Anonymkode: 0760d...82a

[AnonymBruker]

Hvorfor er han så ivrig, TS? Etter å ha lest en del tråder her er det fryktelig fort gjort å mistenke han for å være av den gammeldagse typen som ikke fikser ansvaret for barn selv. Hvor lenge har han vært alene på deltid med barna og har han klart seg fint alene med dem? Setter han pris på å være sammen med barna sine, er det en selvfølge for han å ordne med det praktiske?

Anonymkode: 3e330...53e

[AnonymBruker]

Du trenger bare å ta en kikk på tråder. Typiske utfordringer:

- den andre foreldren (alt fra mas til taushet)

- samvær (både til hverdags og ferier)

- oppdragelse, hvem kan si hva til hvem o.l

        - Hva kan man forvente av den andres barn, skal alle eller bare noen ta del i husarbeidet

- husarbeid

- økonomi

       - skjevdeling (den enes barn får mer enn de andre, enten av besteforeldre, foreldre, venner osv osv)

- arbeidstider (+overtid) som gjør at den ene får mer penger mens andre fikser hus og hjem og tilrettelegger for at den andre får mer inntekt uten at man får noe del i det.

 

 

Dette er da bare en forkortet liste over hva jeg kom på akkurat nå

 

Anonymkode: 1e9c4...612

[AnonymBruker]

Min erfaring er negativ. 
Alt var greit i starten, men ble omgjort til en husholderske ganske fort.
Ikke fungerte det mellom hans barn og jeg heller. Deres oppførsel var som ville bortskjemte dyr, og etter ene hadde angrepet en av mine og truet med å skjære opp ungen min med en kniv etter leggetid.. vel.... kjærligheten dabbet kan du si!!
Alt hans var perfekt og hvis jeg tok opp noe ang barna hans bare speilet han alt over på mine.

så jeg er lykkelig single igjen! 

Anonymkode: 9d28b...3e1

[AnonymBruker]

Fungerer alt i alt bra for meg. Jeg har ingen barn, han har fem i alderen 11-25 (3-16 da vi ble sammen). Utfordringene har vært økonomi og eks-kone. 
Økonomien løste vi innen ett år (jeg eier mer av huset og har en sparekonto som kun er min). Eksen er det fortsatt trøbbel med, men jeg lar det være hans problem.

Anonymkode: 59489...6a4

[AnonymBruker]

Med jenta til min samboer som er typ et monster skulle jeg ønske jeg hadde venta leeenge.. og tenkt meg mye mer om.. men nå er hun ganske ekstrem da, og sambo er alt for dullete med henne.. (hun er 10 år og aldri hatt et krav i sitt liv)

Anonymkode: 59062...9ca

[AnonymBruker]

TS her.

Vi har grei økonomi begge to, og jeg tror virkelig ikke at han er på jakt etter hushjelp  

Vi har det veldig fint sammen. Jeg tror han ser for seg familieidyll og «one big happy family». Han ser kun positive ting med å flytte sammen. 
Jeg er dessverre ikke like positivt anlagt som person 🙈 Så jeg ser vel alt som kan slå feil. I tillegg til at jeg synes vi har det så bra akkurat som vi har det nå.

Ungene har hatt nok forandringer i livet sitt. De går fint overens med «bonus-gjengen», men hvorfor tvinge de til å bo i samme hus? Vi har våre rutiner og «greier», som funker for oss. Det samme har de. Hvorfor skal vi på død og liv «spleise» dette sammen? Jeg liker å gjøre ting på min måte og setter stor pris på litt ro og egentid. Kanskje egoistisk, men tror det er det som gjør meg til et harmonisk menneske. 
Jeg synes hvertfall det er STOR forskjell fra to uker til syden sammen, til å bo sammen. Kjæresten min er heftig på å argumentere med hvor bra det gikk de 2 ukene på ferie. 

Flere erfaringer?

Anonymkode: 94c7e...29f

[AnonymBruker]

Jeg var samboer da barna var små. Vi hadde begge små barn under 10 år. Grei økonomi og greit hus. Vi hadde snakket mye om problemstillinger som kunne oppstå og tenkt på forskjellige secrenario. Likevel fungerte det svært dårlig. Han og barna var ekstremt ryddige. Vi mer «normale». Til slutt ble det så galt at mine barn ikke ville være hos meg. Da flytter vi. 
Nå er jeg samboer med en mann med voksne barn , mine er også voksne. Han har 3 barnebarn. Dette samboerforholdet fungerer helt perfekt. Ingen av de ovennevnte problemstillingene er kjent hos oss. Selv med 3 barnebarn er det ikke mas om barnepass. Kanskje 3-4 overnattinger i året. Vi er dog mye sammen på middager /hytta osv. Selvsagt ingen som bruker huset når vi ikke er hjemme- det virker helt fjernt. De ringer på når de kommer selv om det er samboers hus og de har nøkkel. 
Dette var mine erfaringer. 

Anonymkode: 27b60...526

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Vi har grei økonomi begge to, og jeg tror virkelig ikke at han er på jakt etter hushjelp  

Vi har det veldig fint sammen. Jeg tror han ser for seg familieidyll og «one big happy family». Han ser kun positive ting med å flytte sammen. 
Jeg er dessverre ikke like positivt anlagt som person 🙈 Så jeg ser vel alt som kan slå feil. I tillegg til at jeg synes vi har det så bra akkurat som vi har det nå.

Ungene har hatt nok forandringer i livet sitt. De går fint overens med «bonus-gjengen», men hvorfor tvinge de til å bo i samme hus? Vi har våre rutiner og «greier», som funker for oss. Det samme har de. Hvorfor skal vi på død og liv «spleise» dette sammen? Jeg liker å gjøre ting på min måte og setter stor pris på litt ro og egentid. Kanskje egoistisk, men tror det er det som gjør meg til et harmonisk menneske. 
Jeg synes hvertfall det er STOR forskjell fra to uker til syden sammen, til å bo sammen. Kjæresten min er heftig på å argumentere med hvor bra det gikk de 2 ukene på ferie. 

Flere erfaringer?

Anonymkode: 94c7e...29f

Men hva er det han ser for seg blir så bra og bedre enn i dag? Hva er de konkrete fordelene? 

Det at han ikke ser noen potensielle fallgruver eller problemer, er et dårlig tegn...

At ikke du ser noen fordeler (du har ikke nevnt noen her), er grunn kok til å ikke gjøre det. 

Anonymkode: bfe85...cbd