Gravid og vettskremt

[AnonymBruker]

Først var jeg glad og opprømt over positiv test.

Kom litt blod rundt forventet periode, så trodde da jeg ikke var gravid. Men det gav seg.

Jeg ble opphengt i det lille blodet. Begynte lese. Og virker som at jeg nå må sitte og undre meg halvt i hjel på om jeg muligens har spontanabortert.

Har deretter lest masse om dette. Og blitt ekstremt deprimert. Virker nesten som at den gleden jeg trodde jeg skulle få over graviditeten er begravd i masse bekymringer over hva som potensielt sett nå kan skje.

Jeg trodde den store utfordringen var å faktisk bli gravid. Men nå virker det som at når du da er gravid er det en lang og fæl ventetid hvor du omtrent kan blø ut barnet hvert sekund.

Det har begynt å gå utover nattesøvnen. Føler plutselig på masse merkelige plager, vet ikke om jeg innbiller meg det. Har liksom fått det for meg at nå mister jeg det. Kjenner den angsten blir sterkere og sterkere.

Også lest om masse plager og potensielle utfordringer ei kvinne kan oppleve under graviditet. 

Høres egentlig ut som at å være gravid er et rent og skjært helvete fra begynnelse til slutt.

Er det sånn det er? Hadde dere det slik? Bare angst og redsel hele graviditeten? 

Synes at alt jeg leser er vinklet negativt 

 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei.. Slutt å eksponere deg for alt mulig. 

Hvis barnet er ment til å bli et barn så blir det et barn. Du får mer enn nok å bekymre deg for når barnet er ute. Graviditeten går sin gang. Pust med magen, og pust igjen. Dette går bra. Husk at det er så mange som går gravide og barna vokser opp og blir voksne. Noen mister, ja. Som regel fordi det barnet ikke er levedyktig. Noen blør rundt forventet mens, det er også helt vanlig. Med mindre du har intense smerter og store blødninger så går det bra! 

Pust med magen nå, pust igjen. Dette går bra. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: b07cc...4f6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, nei, nei.. Slutt å eksponere deg for alt mulig. 

Hvis barnet er ment til å bli et barn så blir det et barn. Du får mer enn nok å bekymre deg for når barnet er ute. Graviditeten går sin gang. Pust med magen, og pust igjen. Dette går bra. Husk at det er så mange som går gravide og barna vokser opp og blir voksne. Noen mister, ja. Som regel fordi det barnet ikke er levedyktig. Noen blør rundt forventet mens, det er også helt vanlig. Med mindre du har intense smerter og store blødninger så går det bra! 

Pust med magen nå, pust igjen. Dette går bra. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: b07cc...4f6

Og ja, noen har plager gjennom hele svangerskapet, andre har få, noen har store, noen kjenner knapt de er gravid. 

Bekkenproblemer og det å kjenne at man er sliten er vanlig, det vokser jo et barn inni der. 

Husk å glede deg litt. Rundt uke 18-22 (individuelt) kan du begynne å kjenne små spark (litt som en reke som spreller inni der til å begynne med). Mye å glede deg til ❤️

Anonymkode: b07cc...4f6

[Flamme]

Det blir bedre jo lenger ut i graviditeten du kommer. ❤

[AnonymBruker]

Visste du ikke at det er mange som spontanaborterer før uke 12? Trodde det var allmennkunnskap. Etter uke 12 synker risikoen for spontanabort drastisk, derfor er det mange som forteller om graviditeten etter de har passert den uka. Det fins ingen garantier for noe som helst i et svangerskap, så slapp av og ro deg ned med at du er gravid nå, du får ikke gjort noe fra eller til (utenom å leve som en gravid skal) 

Anonymkode: 5d53d...6cc

[AnonymBruker]

De fleste som spontanaborterer gjør det helt i begynnelsen av svangerskapet, for hver dag som går er sjansen større for at det går bra. Etter uke 12 går det bra for de aller fleste. Men man er mye tryggere i uke 9 enn i uke 5, og allerede fra positiv test er sannsynligheten størst for at man ender med et friskt barn.

Man kan bli ganske skremt av å google. Det er som når man googler et eller annet symptom man har, det er nesten garantert at man finner et eller annet sted at det tyder på kreft. I tillegg er det mange som opplever spontanabort som søker støtte og forklaringer på nettforumer, så man finner mange historier om det der. Ja, det er vanlig. Men det går også oftest bra, og særlig når man har kommet et stykke ut i svangerskapet. 

Jeg hadde blødning da jeg ventet mensen i begge de to svangerskapene som endte med barn (jeg har hatt to veldig tidlige spontanaborter i uke 4-5 også, aldri senere). 

Masse lykke til med svangerskapet ❤️ 

Anonymkode: c72a7...ea0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste som spontanaborterer gjør det helt i begynnelsen av svangerskapet, for hver dag som går er sjansen større for at det går bra. Etter uke 12 går det bra for de aller fleste. Men man er mye tryggere i uke 9 enn i uke 5, og allerede fra positiv test er sannsynligheten størst for at man ender med et friskt barn.

Man kan bli ganske skremt av å google. Det er som når man googler et eller annet symptom man har, det er nesten garantert at man finner et eller annet sted at det tyder på kreft. I tillegg er det mange som opplever spontanabort som søker støtte og forklaringer på nettforumer, så man finner mange historier om det der. Ja, det er vanlig. Men det går også oftest bra, og særlig når man har kommet et stykke ut i svangerskapet. 

Jeg hadde blødning da jeg ventet mensen i begge de to svangerskapene som endte med barn (jeg har hatt to veldig tidlige spontanaborter i uke 4-5 også, aldri senere). 

Masse lykke til med svangerskapet ❤️ 

Anonymkode: c72a7...ea0

Og nei, jeg hadde fysiske plager men ikke så mye angst og redsel i svangerskapene. Jeg var veldig redd akkurat da jeg satt på venterommet før ultralyd, en privat i uke 12 og den ordinære i uke 19. Redd for å få beskjed om at noe var galt. Men ellers hadde jeg det bra. De fysiske plagene var slitsomme, men spenningen og undringen rundt det som skjedde med kroppen og livet som vokste fram overskygget det. 

Men noen kan bli mer plaget av angst og depresjon. Pga. hormonelle endringer og den store endringen som skjer i livet ifbm med å få barn. Det er ikke helt uvanlig. Hvis du ikke får det bedre, anbefaler jeg å bestille en time hos jordmor eller fastlege tidlig i svangerskapet og få pratet om det.  

Anonymkode: c72a7...ea0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De fleste som spontanaborterer gjør det helt i begynnelsen av svangerskapet, for hver dag som går er sjansen større for at det går bra. Etter uke 12 går det bra for de aller fleste. Men man er mye tryggere i uke 9 enn i uke 5, og allerede fra positiv test er sannsynligheten størst for at man ender med et friskt barn.

Man kan bli ganske skremt av å google. Det er som når man googler et eller annet symptom man har, det er nesten garantert at man finner et eller annet sted at det tyder på kreft. I tillegg er det mange som opplever spontanabort som søker støtte og forklaringer på nettforumer, så man finner mange historier om det der. Ja, det er vanlig. Men det går også oftest bra, og særlig når man har kommet et stykke ut i svangerskapet. 

Jeg hadde blødning da jeg ventet mensen i begge de to svangerskapene som endte med barn (jeg har hatt to veldig tidlige spontanaborter i uke 4-5 også, aldri senere). 

Masse lykke til med svangerskapet ❤️ 

Anonymkode: c72a7...ea0

Hvor lenge varte blødningen da? 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

Jeg har også mistet en gang i uke 9. Og jeg har fått et friskt barn. Og nå er jeg gravid igjen. Man kan ikke gjøre noe fra eller til når det gjelder å miste eller ikke. Jeg er også redd for det, men det gikk jo fint sist så da satser jeg på at det går bra nå. Du må prøve å bare ta det som det kommer. Det er ikke bare dritt å være gravid. Etterhvert kjenner man spark og det er veldig koselig😃 Jeg skal på tidlig ultralyd snart fordi det hjelper for meg å se at det ser bra ut. 

Anonymkode: c275f...df2

[Maleficenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først var jeg glad og opprømt over positiv test.

Kom litt blod rundt forventet periode, så trodde da jeg ikke var gravid. Men det gav seg.

Jeg ble opphengt i det lille blodet. Begynte lese. Og virker som at jeg nå må sitte og undre meg halvt i hjel på om jeg muligens har spontanabortert.

Har deretter lest masse om dette. Og blitt ekstremt deprimert. Virker nesten som at den gleden jeg trodde jeg skulle få over graviditeten er begravd i masse bekymringer over hva som potensielt sett nå kan skje.

Jeg trodde den store utfordringen var å faktisk bli gravid. Men nå virker det som at når du da er gravid er det en lang og fæl ventetid hvor du omtrent kan blø ut barnet hvert sekund.

Det har begynt å gå utover nattesøvnen. Føler plutselig på masse merkelige plager, vet ikke om jeg innbiller meg det. Har liksom fått det for meg at nå mister jeg det. Kjenner den angsten blir sterkere og sterkere.

Også lest om masse plager og potensielle utfordringer ei kvinne kan oppleve under graviditet. 

Høres egentlig ut som at å være gravid er et rent og skjært helvete fra begynnelse til slutt.

Er det sånn det er? Hadde dere det slik? Bare angst og redsel hele graviditeten? 

Synes at alt jeg leser er vinklet negativt 

 

Anonymkode: db52c...d2f

Var en del engstelig selv må jeg innrømme ja. Iallefall i starten. 

[AnonymBruker]

Alle er forskjellige, og det beste du kan gjøre er å slutte å lese om alt mulig. 

Jeg selv har hatt noen plager gjennom graviditeten men langt i fra noe jeg vil kalle ille plager. Uansett så glemmer man mye av det. Slik er det jo under og etter fødsel også, noen er spreke etter fødsel og drar hjem så raskt som mulig og er på trilletur kun dager etter fødsel. Andre bruker tid på å komme seg, ligger noen ekstra døgn på sykehuset og bruker kanskje uker på å komme seg ut døra. 

Jeg hadde også en blødning rundt uke 7, bestilte UL som viste bankende hjerte. Har hatt periodevis med blødning gjennom svangerskapet, uten at det er noe unormalt. Nå når jeg kun har uker/dager igjen så må jeg ærlig innrømme at kvalmen, hodepinen osv fra de første mnd så og si er glemt. 

Anonymkode: cc932...35f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge varte blødningen da? 

Anonymkode: db52c...d2f

Første gang varte det i 6-7 dager. Da var det en del som kom også, men ikke så mye som min vanlige mens. Jeg hadde vært sikker på at det var mensen hvis jeg ikke hadde tatt test, og sikker på at jeg mistet hvis jeg ikke hadde tatt ny test. Andre gang var det kortere og mindre, 2-3 dager. 

Anonymkode: c72a7...ea0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Første gang varte det i 6-7 dager. Da var det en del som kom også, men ikke så mye som min vanlige mens. Jeg hadde vært sikker på at det var mensen hvis jeg ikke hadde tatt test, og sikker på at jeg mistet hvis jeg ikke hadde tatt ny test. Andre gang var det kortere og mindre, 2-3 dager. 

Anonymkode: c72a7...ea0

Det var akkurat sånn det var for meg. Jeg var sikker på det var perioden, og ble egentlig lettet og slo fra meg at jeg var gravid. 

Dro på jobb den morgenen og slo umiddelbart fra meg at jeg var gravid. Men så merket jeg at blodet var bare bittelitt og ikke som vanlig.

Tok en test på kvelden og plutselig så jeg gravid på testen. Fikk fullstendige panikk, hjertebank og nesten pustevansker.

Har blødd bittelitt mer over tre dager nå, bare litt, så lite at det kan ikke kalles blod. Så godt å høre at det ikke trenger være farlig. Har jo ingen smerter, ikke noe som føles galt, utenom at det føles som jeg skal få nervesammenbrudd.

 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle er forskjellige, og det beste du kan gjøre er å slutte å lese om alt mulig. 

Jeg selv har hatt noen plager gjennom graviditeten men langt i fra noe jeg vil kalle ille plager. Uansett så glemmer man mye av det. Slik er det jo under og etter fødsel også, noen er spreke etter fødsel og drar hjem så raskt som mulig og er på trilletur kun dager etter fødsel. Andre bruker tid på å komme seg, ligger noen ekstra døgn på sykehuset og bruker kanskje uker på å komme seg ut døra. 

Jeg hadde også en blødning rundt uke 7, bestilte UL som viste bankende hjerte. Har hatt periodevis med blødning gjennom svangerskapet, uten at det er noe unormalt. Nå når jeg kun har uker/dager igjen så må jeg ærlig innrømme at kvalmen, hodepinen osv fra de første mnd så og si er glemt. 

Anonymkode: cc932...35f

Jeg må slutte å lese ja. Det eneste jeg har fått ut av det er at alt er galt. Ifølge Google virker det umulig å bli mor, og alle er egentlig syke. Merkelig at verden er overbefolket når det er så vanskelig å få barn! 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også mistet en gang i uke 9. Og jeg har fått et friskt barn. Og nå er jeg gravid igjen. Man kan ikke gjøre noe fra eller til når det gjelder å miste eller ikke. Jeg er også redd for det, men det gikk jo fint sist så da satser jeg på at det går bra nå. Du må prøve å bare ta det som det kommer. Det er ikke bare dritt å være gravid. Etterhvert kjenner man spark og det er veldig koselig😃 Jeg skal på tidlig ultralyd snart fordi det hjelper for meg å se at det ser bra ut. 

Anonymkode: c275f...df2

Huff håper du har rett. Jeg er per nå et nervevrak. Og skal midt oppi dette fungere i tung jobb og ellers. Vil bare legge meg ned noen dager, hadde trengt det. Hadde trengt en drink også, men det kan jeg jo ikke.. sukk 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og nei, jeg hadde fysiske plager men ikke så mye angst og redsel i svangerskapene. Jeg var veldig redd akkurat da jeg satt på venterommet før ultralyd, en privat i uke 12 og den ordinære i uke 19. Redd for å få beskjed om at noe var galt. Men ellers hadde jeg det bra. De fysiske plagene var slitsomme, men spenningen og undringen rundt det som skjedde med kroppen og livet som vokste fram overskygget det. 

Men noen kan bli mer plaget av angst og depresjon. Pga. hormonelle endringer og den store endringen som skjer i livet ifbm med å få barn. Det er ikke helt uvanlig. Hvis du ikke får det bedre, anbefaler jeg å bestille en time hos jordmor eller fastlege tidlig i svangerskapet og få pratet om det.  

Anonymkode: c72a7...ea0

Akkurat nå i starten føles det så jævlig fjernt. Ligger det et begynnende menneske der, eller er det allerede bestemt at det ikke er levedyktig og jeg må gjennom spontanabort.

Jeg tror først når magen begynner vokse og jeg kan se livet, klarer jeg ta dette innover meg. Nå føles det bare helt absurd og veldig veldig skummelt. 

Anonymkode: db52c...d2f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først var jeg glad og opprømt over positiv test.

Kom litt blod rundt forventet periode, så trodde da jeg ikke var gravid. Men det gav seg.

Jeg ble opphengt i det lille blodet. Begynte lese. Og virker som at jeg nå må sitte og undre meg halvt i hjel på om jeg muligens har spontanabortert.

Har deretter lest masse om dette. Og blitt ekstremt deprimert. Virker nesten som at den gleden jeg trodde jeg skulle få over graviditeten er begravd i masse bekymringer over hva som potensielt sett nå kan skje.

Jeg trodde den store utfordringen var å faktisk bli gravid. Men nå virker det som at når du da er gravid er det en lang og fæl ventetid hvor du omtrent kan blø ut barnet hvert sekund.

Det har begynt å gå utover nattesøvnen. Føler plutselig på masse merkelige plager, vet ikke om jeg innbiller meg det. Har liksom fått det for meg at nå mister jeg det. Kjenner den angsten blir sterkere og sterkere.

Også lest om masse plager og potensielle utfordringer ei kvinne kan oppleve under graviditet. 

Høres egentlig ut som at å være gravid er et rent og skjært helvete fra begynnelse til slutt.

Er det sånn det er? Hadde dere det slik? Bare angst og redsel hele graviditeten? 

Synes at alt jeg leser er vinklet negativt 

 

Anonymkode: db52c...d2f

Nei, var aldri redd, selv om jeg hadde blødning i 2. svangerskap. Virker som du har kommet inn i en negativ spiral med grubling. Nytter det å snakke med jordmor om det? Slutt for all del å google.

Anonymkode: 0ec8f...893

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat nå i starten føles det så jævlig fjernt. Ligger det et begynnende menneske der, eller er det allerede bestemt at det ikke er levedyktig og jeg må gjennom spontanabort.

Jeg tror først når magen begynner vokse og jeg kan se livet, klarer jeg ta dette innover meg. Nå føles det bare helt absurd og veldig veldig skummelt. 

Anonymkode: db52c...d2f

Har vært gjennom sånne måneder selv. Jeg blødde meg gjennom hele første trimester, og klarte vel bare å glede meg over graviditeten ca 7 dager totalt, og det var kun dagen etter vi hadde vært på ultralyd. Så blødde jeg igjen, og angsten var på topp igjen. Har ofte sovet med mannens bokser og 2 bind fordi jeg har vært helt sikker på at jeg kommer til å spontanabortere ila natten. Veldig slitsomt og vondt å ha det sånn. Det ble lettere jo nærmere jeg kom 12 uker. Nå er jeg 14 uker, har vært på 5 ultralyder, og fremdeles litt frynsete, men mye roligere enn før  håper det gir seg når jeg befinner å kjenne bevegelser. 
Så skjønner hvordan du har det💖 Stort sett går det heldigvis bra, du får prøve fokusere på det. Gratulerer med graviditeten forresten  

 

Anonymkode: 3f4d4...546

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var akkurat sånn det var for meg. Jeg var sikker på det var perioden, og ble egentlig lettet og slo fra meg at jeg var gravid. 

Dro på jobb den morgenen og slo umiddelbart fra meg at jeg var gravid. Men så merket jeg at blodet var bare bittelitt og ikke som vanlig.

Tok en test på kvelden og plutselig så jeg gravid på testen. Fikk fullstendige panikk, hjertebank og nesten pustevansker.

Har blødd bittelitt mer over tre dager nå, bare litt, så lite at det kan ikke kalles blod. Så godt å høre at det ikke trenger være farlig. Har jo ingen smerter, ikke noe som føles galt, utenom at det føles som jeg skal få nervesammenbrudd.

 

Anonymkode: db52c...d2f

Det kan være ganske frustrerende. Jeg visste ikke at det ikke er helt uvanlig å blø slik første gang. Mannen og jeg var ute og spiste og gledet oss over positiv test, og så måtte jeg på do før maten kom og ble fryktelig skuffet da jeg oppdaget blod.

Andre gang hadde jeg jo opplevd det tidligere, og visste at blødning ikke alltid betyr at noe er galt. Men jeg hadde også opplevd at det gikk galt (da kom det plutselig og mye blod for min del), så jeg hadde en mer avventende holdning til det hele. 

Akkurat slik blødning som du beskriver har altså vært et godt tegn for meg. Lykke til! 

Anonymkode: c72a7...ea0

[AnonymBruker]

Eg blødde heile første trimester (masse). Blant anna store koagler, eg skjønte INGENTING. Viste seg at eg hadde delvis forliggande morkake (som flytta seg). Det endte til slutt i eit barn ❤️

Anonymkode: d8b6f...f16