Student som sliter med livet

[AnonymBruker]

Jeg er begynt på tredjeåret nå og skal skrive bachelor til våren. Jeg er så nært til å klare å fullføre en grad, men jeg har fått fullstendig knekken nå. Jeg har masse angst, jeg føler ikke jeg har noen gode venner på studiet mitt, jeg er redd for at jeg ikke skal få gode nok karakterer til høsten, jeg er redd for jobbmulighetene mine ved endt studie (tenker på master, så det er om 3 år) pga koronakrisen, og deltidsjobben min henger i en tynn tråd, da denne er i reiselivsbransjen. Jeg bor langt fra hjembyen min, og jeg har hjemlengsel. 

Rett før alt stengte ned som følge av korona så følte jeg at ting gikk bra. Jeg begynte å komme inn i noe sosialt, og jeg hadde stålkontroll på lesningen. Fikk toppkarakterer på alle eksamener i vår (så stolt for det!). Men så stengte alt, og da mistet jeg alt... Likevel greide jeg meg bra på egen hånd. Jeg var hjemme i sommer, og det var overraskende fint. Det har vært mye trøbbel i familien de siste årene. Selvmordsforsøk, krangler, etc. Jeg har ikke noen stabil ramme på privaten, og må klare meg mye selv. Nå er jeg tilbake i studiebyen min, og jeg har gått fullstendig på veggen. Jeg har hatt masse angst og anfall de siste dagene. Jeg sitter alene i de forelesningene som er, jeg har ingen å lese med, og angsten og alt det andre jeg bekymrer meg for hjelper ikke akkurat på det å være åpen for nye bekjentskaper. Jeg har måtte håndtere masse i livet, noe som gjør at jeg ofte føler et gap mellom meg og andre. Jeg kjenner meg sjelden igjen i andre sine "trivielle" problemer, og jeg klager sjeldent på ting andre klager på. Dette gjør at jeg finner det vanskelig å knytte en ordentlig kontakt med noen. For å være ærlig syns jeg den jevne student er ganske bortskjemt, og de aner virkelig ikke hvor heldige de faktisk er. 

Jeg er 27 år og ca 4-5 år eldre enn de fleste på studiet mitt. I utgangspunktet er ikke 4-5 år veldig mye tenker jeg, men jeg føler meg som et romvesen når jeg er på forelesninger. Til tross for mine følelser har jeg presset meg til å henge med på sosiale aktiviteter i to år, men jeg føler ikke at det har vært med hell. Jeg opplever tilværelsen like ensom nå som da jeg startet, om ikke mer ensomt nå. Nå er jeg så utslitt at jeg ikke har ork og giv til å være med på heftige fyllefester. 

I tillegg savner jeg venner fra hjemstedet og vgs. Jeg føler meg litt glemt og utvisket nå som jeg ikke omgås med folk som har kjent meg en stund. Det er akkurat som at jeg mangler en fortid. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, og heller ikke hva jeg skal bli. Hva ville jeg egentlig med dette studiet, og kommer jeg til å få det livet jeg ønsker og trenger? Jeg aner ikke og jeg er så redd for at svaret skal være nei. Jeg er også flink til å sammenlikne meg med andre på min alder når det gjelder å være ferdigutdannet, få samboer, kjøpe bolig og få barn. Jeg har veldig lyst til alle de tingene, men jeg føler meg så uendelig langt unna det. Både fordi at jeg bor på studiestedet mitt og at jeg ikke vil bosette meg her permanent, men også for at tanken på å ha ansvar for andre enn meg selv er skremmende når jeg får angst bare av å gå på en forelesning. Jeg skal liksom være voksen, men jeg håndterer ikke noe som helst føler jeg.

Anonymkode: 46917...6b8

[AnonymBruker]

Du overtenker noe voldsomt, og det gir angst. Du må fokusere på det som er viktig dette året, og det er å fullføre. Ellers vil du seriøst få total panic. Tenk på hvordan du vil føle deg om du IKKE fullfører! Da er du tilbake på scratch! Enda mer ned i gjørma. Flaut å gi seg nå! 
Du må rett og slett drite i alt utenom å lese, skrive og trene/være fysisk aktiv. Ikke bry deg om alt annet rundt. Om et år er de folkene over alle hauger og du ser dem mest sannsynlig aldri igjen.

Du må rett og slett være disiplinert og fokusert. Disiplin drar deg fremover når motivasjonen svikter. Det er derfor vi har disiplin. 
Stå foran speilet og si høyt 10 ganger: Ingenting skal stoppe meg! Jeg skal klare det! Ingenting skal stoppe meg!

Gjør dette hver morgen og kveld. Si det høyt og tydelig så du tror på det! Stå med bena spredt og knytt nevene som om du skal bokse! Så

slår du hardt fremover! Mens du sier de setningene! Du må omprogrammere hjernen din nå. Bli fysisk! Bli sint! Det er en sterk kraft!! 

Anonymkode: 1bc9b...9fa

[AnonymBruker]

Takk for svar, og for at du pusher meg. 

Du har helt rett. Jeg må bare bite tennene sammen og fokusere på trening, lesing og skriving. Og jeg er godt i gang med den biten. 

Men daglig blir jeg revet ut av flyten min med påminnelser om at jeg ikke har venner her. Det kan være arrangementer på Facebook som ser spennende ut, men som jeg ikke har noen å gå sammen med, det kan være at bekjente og eks-venner skal på noe som jeg da ikke er inkludert med på, det kan være påminnelser om viktigheten av å lese sammen med noen fordi det helt essensielt for god karakter på eksamen, og at det er farlig å være ensom osv. 

Jeg tenker også mye på hva en fremtidig arbeidsgiver vil tenke om meg når jeg ikke har studievenner. At jeg er tilbakestående, en byrde og ingen ressurs? Jeg ser bare så godt for meg scenario der jeg får spm "hva ville studiekameratene beskrevet deg som? ". Da må jeg innrømme at jeg ikke fikk noen gode venner. Og vips, så får jeg ikke jobben... 

Vet ikke om det er veldig realistiske tanker, og at jeg overtenker atter en gang. Men det er det som er så fælt med angsten og ensomheten, det er så ubehagelig at man får angst for at det skal være slik resten av livet. Tror det er det aller verste for meg akkurat nå. Jeg føler meg bare dømt til å være mislykket og utenfor resten av livet. 

Anonymkode: 46917...6b8

[AnonymBruker]

du overtenker☺️jeg er arbeidsgiver, og har en ansatt som er introvert, sjenert, lite sosial mm. noen vil kanskje si sosialt klønete(stygg formulering). beste arbeidatakeren jeg noensinne har hatt; ønsker denne blir værende! totalt likegyldig om han har 0 eller 1000 venner. ikke det som teller; men ferdigheter som pålitelighet, samvittighet, effektivitet mm. 

Anonymkode: f11a1...d25

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

du overtenker☺️jeg er arbeidsgiver, og har en ansatt som er introvert, sjenert, lite sosial mm. noen vil kanskje si sosialt klønete(stygg formulering). beste arbeidatakeren jeg noensinne har hatt; ønsker denne blir værende! totalt likegyldig om han har 0 eller 1000 venner. ikke det som teller; men ferdigheter som pålitelighet, samvittighet, effektivitet mm. 

Anonymkode: f11a1...d25

Åh så godt å høre! 

Anonymkode: 46917...6b8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

du overtenker☺️jeg er arbeidsgiver, og har en ansatt som er introvert, sjenert, lite sosial mm. noen vil kanskje si sosialt klønete(stygg formulering). beste arbeidatakeren jeg noensinne har hatt; ønsker denne blir værende! totalt likegyldig om han har 0 eller 1000 venner. ikke det som teller; men ferdigheter som pålitelighet, samvittighet, effektivitet mm. 

Anonymkode: f11a1...d25

Skulle ønske det var flere ledere med slik tankegang.

Jeg har et fagbrev, og er ringevikar, men opplever at ufaglærte får mer jobb enn meg, til tross for at jeg har en utdannelse og i tillegg har vært på arbeidsplassen lengst. Tror det har mye med at jeg er en mindre sosial person.

Når man har kjipe tanker om livet, er det siste man trenger å bli avvist i arbeidslivet.

Anonymkode: 132c6...03b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske det var flere ledere med slik tankegang.

Jeg har et fagbrev, og er ringevikar, men opplever at ufaglærte får mer jobb enn meg, til tross for at jeg har en utdannelse og i tillegg har vært på arbeidsplassen lengst. Tror det har mye med at jeg er en mindre sosial person.

Når man har kjipe tanker om livet, er det siste man trenger å bli avvist i arbeidslivet.

Anonymkode: 132c6...03b

jeg vet det😓det var jeg som skrev over(som arbeidsgiver). har selv sluttet i en jobb, fordi jeg var sosialt malplassert. ble depressiv av å ha det sånn, og startet for meg selv. vet så altfor godt hvordan det er å slite sosialt; være seg i arbeidslivet eller privat. ville aldri valgt vekk noen pga deres sosiale ferdigheter. (eller det som blir ansett som mangel på det). hater sånne jobbannonser der de søker»en ekstrovert, framoverlent, sulten relasjonsbygger»🤮🤮🤮

jaja ikke viktig å være ærlig og pålitelig, så lenge du kan rope høyt🙄

Anonymkode: f11a1...d25

[AnonymBruker]

Du overtenker nok, ingen på forelesningene bryr seg om at du er eldre. Jeg har ikke engang snakket med en eneste person på studiet mitt, men hvem bryr seg? Jeg er der for å studere.

Anonymkode: 026e4...a6b