Ting gikk ikke som planlagt og føler savn

[Bellais]

I år var planen og flytte med sambo og begynne med hver våre bachelorer. siden han hadde sommerkurs, flyttet vi tidlig før noen av oss visste om vi kom inn, men jeg antok at begge skulle klare å komme inn siden jeg ville få en del poeng og være over snittet og han har generelt gode karakterer. allikevel kom jeg ikke inn da det selvfølgelig var mange som søkte i år og mange uten eksamen og snittet ble dratt opp en del, og jeg kom ikke inn. samboeren min kom derimot inn så vi fikk beholde leiligheten. jeg tar nå nettstudier for å ha noe å gjøre og få mer poeng. men helt siden dagen jeg fikk vite jeg ble satt på venteliste, har jeg vært deppa. det føltes ut som planen gikk rett i vasken og jeg føler meg helt forferdelig. her bor jeg sammen med sambo og nabo med andre som var heldige og går på universitetet, mens jeg kom ikke inn og bare sitter i hybelen hver dag. jeg føler meg rett og slett misunnelig på de andre og forbanna og lei meg for at jeg ikke kom inn. Jeg fant jo noe å studere som jeg har en del interesse for, men klarer ikke slippe tanken på hva jeg egentlig kunne ha drevet med nå. nå må jeg også vente et år på å gjøre det jeg virkelig ville og jeg og sambo vil være ferdig på ulikt tidspunkt. hadde planlagt så mye sammen for å komme oss til dette året og alt gikk bare galt. selvfølgelig er ikke noe av dette verdens undergang og vil forhåpentligvis få startet neste år, men føltes som alt gikk i grus tidligere i sommer. Siden jeg allerde fra før har mine psykiske problemer, tok jeg dette veldig tungt og har ikke hatt det så veldig lett de siste månedene. dermed savner jeg hjemme veldig mye og noen ganger vil jeg bare tilbake, og jeg vet at dette ikke hadde skjedd hvis jeg bare hadde kommet inn. men føler ikke jeg kan dra tilbake med tanke på sambo, selvom mine foreldre sa jeg kunne gjøre det om jeg ville så hadde ikke vært noe problem der. har det fint i byen jeg bor nå annet enn at jeg føler meg ekstremt ensom selv med en samboer, men han er jo som regel på skolen eller har nettundervisning og vi sitter i stillhet på hvert vårt rom og jobber. Har hatt et nært forhold til min mamma og siden jeg ligger langt nede nå er derfor jeg savner hjemme så veldig for hun har alltid vært der for meg før gjennom min litt vanskelige oppvekst og ungdomstid. jeg tenker at hvis jeg bare hadde et studentmiljø så hadde jeg hatt det så mye bedre og vært mindre ensom. jeg sliter fra før av å bli kjent med folk og skole er det beste stedet for meg å bli kjent med andre og holde meg sosial, annet enn å chatte med mine nærmeste venner men man trenger jo mer enn bare chatting.  og ja vet at dette bare er sytete og synes bare synd på meg selv, men føler meg rett og slett helt dritt. vet ikke helt hva jeg vil ha som svar på denne, kanskje oppmuntrende ord eller tips? mest for å lufte tankene mine. 

[AnonymBruker]

Kan du prøve å skrive inn teksten på nytt, med avsnitt, please?

Anonymkode: abd75...8d6

[AnonymBruker]

Da er det bare å komme seg ut og finne en jobb som du har i mellomtiden til neste års inntak ? 
Livet består også av det å lære seg å takle utfordringer og uventede situasjoner . 
Er du ung og har tiden for deg så tar du dette som en sjanse til å får en annerledes erfaring 

Anonymkode: f7345...fd2