Når er det på tide å avslutte?

[AnonymBruker]

Min mann fortalte meg for omtrent 1 år siden at han er usikker på følelsene sine for meg.
Livet har siden den gang vært opp og ned. Vi finner ikke stabil lykke i hverdagen lenger.

Han har omsider blitt med på parterapi, og dit burde vi dratt for lenge siden... Timene har så langt vært nyttige, men problemet er at mannen min har blitt kaldere. Kaldere enn før Jeg føler meg utrolig alene og har omtrent ingenting å sloss med lenger. Jeg elsker han og vil ha han, men han er åpenbart ferdig med meg. Vel, han sier det går opp og ned, men jeg merker ikke noe særlig til dagene der han liksom elsker meg likevel.

Jeg er på bristepunktet og lurer på om jeg skal avslutte hele forholdet. Jeg har aldri hatt det så vanskelig før. Hele situasjonen er i limbo, og det føles ut som at livet mitt er på vent. Samtidig har vi barn sammen og jeg sliter med å gi opp. Hadde det ikke vært for dem så hadde jeg aldri latt han leve i sin egen usikkerhet over så lang tid...

Jeg føler det er dumt å avslutte nå som vi endelig er i parterapi, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom denne tiden. Det er 2,3 uker mellom hver time... det er så lang tid....

Anonymkode: 3a7e8...8f0

[AnonymBruker]

Har dere snakket skikkelig om konsekvensen da? Har dere snakket om et eventuelt brudd? Ønsker han det? Noen får en oppvekker når de faktisk ser at det er det som vil skje. Hva om du/dere begynner å se på det praktiske. Hva vil skje? Må dere selge huset? kan en av dere klare å beholde det? Vil han ha 50/50 om barna? Et alternativ, kan dere ha en prøveseperasjon? Feks om dere i en periode bytter på å "flytte ut" eller være bortreist i allefall i helgene, så får dere begge kjenne litt på hvordan det vil være? Og om det er livet han ønsker, eller om han faktisk vil jobbe skikkelig med å finne tilbake til følelsene for deg. For det er mulig, men det krever innsats og vilje. Og det virker ikke som viljen egentlig er der nå?

Ellers er rådet mitt å prøve det meste før man gir opp, men når magefølelsen sier deg at dette ikke blir bedre så er det riktig å gi slipp. Barna har det heller ikke best hos to ulykkelige foreldre.

Anonymkode: d26d1...621

[AnonymBruker]

Det ble slutt med eksen min to ganger og nesten 3. I forkant av de 3 gangene var det iskald mann i flere uker/måneder før jeg tok motet til meg og spurte hva som var galt. Da ville han slå opp (og den ene gangen, vurderte det, men det "gikk bra" likevel etter at jeg gikk på nåler noen måneder og smilte hele tiden og alltid var "klar for sex"). Disse to gangene hadde han vært utro. Første gangen kom han tilbake, trolig pga at hun ikke ville ha en type som viste seg å være utro mot dama si. Siste gang fant han kjærligheten. Like greit.

Vet ikke om han var utro flere ganger, men den isfronten var nok han som ville ut, og at han hadde noen på vent. Det er ikke tegn på noen som er usikker, tror jeg. Akseptabelt er det ikke ihvertfall, og jeg spyr over all dritten jeg fant meg i for å beholde drittsekken!

Anonymkode: 65311...9d6

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at du har prøvd veldig lenge, og at mannen din har vist (og viser) liten vilje til endring. Det er fint at han er med på parterapi, men hva hjelper vel det når situasjonen hjemme forblir dårlig? Skal man prøve så må begge parter prøve, og hvis du føler at han er iskald mot deg så er det på tide for deg å si i fra.

Jeg vet hvordan det er å leve i usikkerhet. Det er forferdelig og det blir bare verre med tiden. Det er veldig viktig at du tar vare på deg selv oppi det hele, og hvis han gjør deg ulykkelig så må du i det minste si noe.

Det er jo ikke sikkert at dere må gjøre det slutt i kveld. Kanskje det er fint å bare ta den samtalen? Vær ærlig om hvordan du har det?

Jeg fullførte terapi-timene med eksen. På den siste timen gjorde vi det slutt på mitt initiativ. Jeg merket ingen forskjell på han hjemme, og jeg var ulykkelig og sint på meg selv som fortsatt ville ha han. Å gi slipp var en lettelse. En befrielse! Det er helt utrolig å tenke på hva jeg var villig til å gå igjennom for å beholde eksen min som oppførte seg elendig mot meg på slutten. Jeg er veldig glad for at jeg fullførte terapien, men vi hadde fast én time i uken. Kanskje du burde høre om det er mulig å få time litt oftere? At det er ukesvis mellom timene er jo virkelig ikke bra!  

Anonymkode: 90cf7...cb6

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har dere snakket skikkelig om konsekvensen da? Har dere snakket om et eventuelt brudd? Ønsker han det? Noen får en oppvekker når de faktisk ser at det er det som vil skje. Hva om du/dere begynner å se på det praktiske. Hva vil skje? Må dere selge huset? kan en av dere klare å beholde det? Vil han ha 50/50 om barna? Et alternativ, kan dere ha en prøveseperasjon? Feks om dere i en periode bytter på å "flytte ut" eller være bortreist i allefall i helgene, så får dere begge kjenne litt på hvordan det vil være? Og om det er livet han ønsker, eller om han faktisk vil jobbe skikkelig med å finne tilbake til følelsene for deg. For det er mulig, men det krever innsats og vilje. Og det virker ikke som viljen egentlig er der nå?

Ellers er rådet mitt å prøve det meste før man gir opp, men når magefølelsen sier deg at dette ikke blir bedre så er det riktig å gi slipp. Barna har det heller ikke best hos to ulykkelige foreldre.

Anonymkode: d26d1...621

Vi har snakket mange ganger om det praktiske. Han forholder seg til alt på en distansert og kald måte. Det gjør han til vanlig uansett. Å krangle med han er et mareritt. Han er så kald og likegyldig etterpå at jeg knapt vet hvor jeg skal gjøre av meg. 

Han er ikke så flink til å se mine behov. Han mener ikke å virke slem eller kald, men i vanskelige stunder sånn som nå så er det hans behov som gjelder. Han kan ikke gi noe når han ikke vil, som han sier. Jeg forstår det godt, men skulle derfor ønske at han heller avsluttet relasjonen istedenfor å gå rundt i uvisshet. Han sier at han prøver, men som flere sier her så finnes det ikke vilje i praksis. Heller ikke endring selvom parterapi til nå har gått fint. 

Det er tøft... 

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fullførte terapi-timene med eksen. På den siste timen gjorde vi det slutt på mitt initiativ. Jeg merket ingen forskjell på han hjemme, og jeg var ulykkelig og sint på meg selv som fortsatt ville ha han. Å gi slipp var en lettelse. En befrielse! Det er helt utrolig å tenke på hva jeg var villig til å gå igjennom for å beholde eksen min som oppførte seg elendig mot meg på slutten. Jeg er veldig glad for at jeg fullførte terapien, men vi hadde fast én time i uken. Kanskje du burde høre om det er mulig å få time litt oftere? At det er ukesvis mellom timene er jo virkelig ikke bra!  

Jeg tenkte faktisk å ringe imorgen for å høre om timen kan flyttes. 

Jeg er også sint på meg selv som tåler alt for mye. Vanligvis hadde jeg aldri akseptert å bli behandlet slik, men ut av frykt for å miste han så tør jeg ikke å utfordre eller si hva jeg mener. 

Målet er helt klart å gjennomføre terapitimene, men med så mye tid mellom hver gang så blir det for tøft. Jeg håper at en telefon dit imorgen kan hjelpe. 

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

[AnonymBruker]

Det er vondt å gi slipp på håpet om en lykkelig familie. Men innse; Du er sammen med en iskald mann som viser at han ikke elsker deg. Det er DET du mister! Og da får du det bedre som singel, men du må igjennom kjærlighetssorgen først. Men etterpå blir det bedre enn det er nå.

Anonymkode: 65311...9d6

[AnonymBruker]

Fortsettelse fra over.

Jeg ble dumpet av min iskalde eks. Det var kjempevondt. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over det. Men etter å ha bodd alene en stund, merket jeg fort hvor godt jeg hadde det uten han som dro meg ned!

Anonymkode: 65311...9d6

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også sint på meg selv som tåler alt for mye. Vanligvis hadde jeg aldri akseptert å bli behandlet slik, men ut av frykt for å miste han så tør jeg ikke å utfordre eller si hva jeg mener. 

Jeg tror det er det det ligger. Det er vanskelig å finne igjen følelser for noen som ikke har selvrespekt. Reager heller slik du ville ha gjort om du ikke brydde deg om hvordan ting gikk. 

Anonymkode: 15017...a97

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er det det ligger. Det er vanskelig å finne igjen følelser for noen som ikke har selvrespekt. Reager heller slik du ville ha gjort om du ikke brydde deg om hvordan ting gikk. 

Anonymkode: 15017...a97

Det er ikke alltid enkelt å være kald. Det er dager der jeg er rasende og dager der jeg er likegyldig, men for barna så tar jeg meg sammen. Jeg virker blid og fornøyd og omsorgsfull ovenfor pappaen deres på samme måte som jeg alltid har gjort. 

Mannen min er så iskald at han egentlig ikke bryr seg lenger. Han har alltid vært likegyldig og kald i konflikter, men han har alltid strukket ut en hånd etter en stund. Nå strekker han ikke ut en hånd lenger, og hverdagen er uutholdelig.

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid enkelt å være kald. Det er dager der jeg er rasende og dager der jeg er likegyldig, men for barna så tar jeg meg sammen. Jeg virker blid og fornøyd og omsorgsfull ovenfor pappaen deres på samme måte som jeg alltid har gjort. 

Mannen min er så iskald at han egentlig ikke bryr seg lenger. Han har alltid vært likegyldig og kald i konflikter, men han har alltid strukket ut en hånd etter en stund. Nå strekker han ikke ut en hånd lenger, og hverdagen er uutholdelig.

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

Hvordan hadde du løst situasjonen hvis du var mannen din? Hadde du strukket det ut i tid som han har gjort?

Jeg har vært i et seriøst forhold der jeg etterhvert begynte å miste følelsene. Så har jeg vært i et forhold der eksen begynte å miste følelsene sine for meg. Å være den som ikke ble elsket var helt klart verst, og måten han valgte å "løse" situasjonen på var forferdelig. 

Han var for det første ærlig med det samme følelsene hans fikk seg en knekk. Jeg derimot valgte å holde det for meg selv til jeg var sikker nok på at jeg måtte si i fra. 

Eksen ville prøve, men viste ingen vilje til å endre seg. Det var bare jeg som måtte endre meg. Da jeg ville prøve med eksen etter at problemet med følelsene mine var lagt på bordet, så gikk jeg inn for mange endringer for å se om det kunne hjelpe meg og følelsene mine. Det var helt klart jeg, den følelsesløse, som prøvde mest. Eksen som mistet følelsene sine prøvde ingenting.

Eksen min prøvde alt for lenge uten å være mann nok til å ta et valg. Da jeg var den usikre prøvde jeg i et par måneder og avsluttet forholdet da jeg allerede da kunne se at eksen min hadde det vondt. Eksen min som mistet følelsene visste at jeg hadde det forferdelig vondt, men gjorde likevel ingenting med det. Til slutt var det jo jeg som måtte gjøre det slutt. Han klarte ikke å gjøre dét en gang.

Jeg trenger at min partner har empati. En partner uten empati kan gjøre det samme som eksen min gjorde mot meg, og som mannen din gjør mot deg. Det er jo på ingen måte greit! En person med empati lar ikke personen man liksom er sammen med lide seg igjennom månedsvis med usikkerhet. 

Til ettertanke.

Anonymkode: 90cf7...cb6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan hadde du løst situasjonen hvis du var mannen din? Hadde du strukket det ut i tid som han har gjort?

Jeg har vært i et seriøst forhold der jeg etterhvert begynte å miste følelsene. Så har jeg vært i et forhold der eksen begynte å miste følelsene sine for meg. Å være den som ikke ble elsket var helt klart verst, og måten han valgte å "løse" situasjonen på var forferdelig. 

Han var for det første ærlig med det samme følelsene hans fikk seg en knekk. Jeg derimot valgte å holde det for meg selv til jeg var sikker nok på at jeg måtte si i fra. 

Eksen ville prøve, men viste ingen vilje til å endre seg. Det var bare jeg som måtte endre meg. Da jeg ville prøve med eksen etter at problemet med følelsene mine var lagt på bordet, så gikk jeg inn for mange endringer for å se om det kunne hjelpe meg og følelsene mine. Det var helt klart jeg, den følelsesløse, som prøvde mest. Eksen som mistet følelsene sine prøvde ingenting.

Eksen min prøvde alt for lenge uten å være mann nok til å ta et valg. Da jeg var den usikre prøvde jeg i et par måneder og avsluttet forholdet da jeg allerede da kunne se at eksen min hadde det vondt. Eksen min som mistet følelsene visste at jeg hadde det forferdelig vondt, men gjorde likevel ingenting med det. Til slutt var det jo jeg som måtte gjøre det slutt. Han klarte ikke å gjøre dét en gang.

Jeg trenger at min partner har empati. En partner uten empati kan gjøre det samme som eksen min gjorde mot meg, og som mannen din gjør mot deg. Det er jo på ingen måte greit! En person med empati lar ikke personen man liksom er sammen med lide seg igjennom månedsvis med usikkerhet. 

Til ettertanke.

Anonymkode: 90cf7...cb6

Takk for ettertanken. Du drar frem mange viktige poenger, og jeg er i tillegg veldig klar over at jeg aldri hadde håndtert denne situasjonen på samme måte som han.

Det som virkelig forvirrer meg er hvorfor han ikke klarer å avslutte selv. Det må da være mye enklere å avslutte enn å la familien sin lide i lange tider. Selv barna lurer på hvorfor pappaen deres er så mutt og rar for tiden. I starten klarte vi å skjule problemene våre, og vi klarer fortsatt å snakke sammen uten dem tilstede. Nå har det derimot gått så langt at humøret hans er kompromissløst dårlig, og han endrer seg ikke ovenfor dem en gang.

På terapitimene våre virker han så positiv og fremtidsrettet. Han syns at terapeuten kommer med gode forslag til endringer og han ønsker selv å gjøre oppgavene vi får hjemme. Det er akkurat som om motet hans stiger i timene, men blir borte på hjemmebane. Det gir meg litt håp, men ja... hvor lenge skal man egentlig håpe

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det samme som deg TS, og det var helt grusomt. Etter en krevende barseltid med minstemann der pappaen bidro veldig lite og prioriterte jobb foran alt annet, begynte jeg å uttrykke at jeg var misfornøyd med ekteskapet og ønsket endring. Hans motsvar var da at han hadde mistet følelsene. 

Det ble starten på et svært vanskelig år. Vi gikk i parterapi, og mannen var vekselvis varm og kald mot både meg og barna. Etter som året gikk, ble han stadig fjernere og kulden vokste. Fokuset ble mer og mer på jobb og mindre på oss som familie. Til slutt krevde jeg at han flyttet ut. Dette var i vår. Vi hadde først en pause på seks uker, men det endte med separasjon i sommer.

Nå har jeg hovedomsorgen for barna og har det bedre enn noensinne. I de barnefrie helgene koser jeg meg med venninner og nyter oppmerksomheten fra menn på byen. Ellers er hverdagen travel med jobb, barn og hus. Men du verden hvor godt jeg har det! Å bli møtt med kulde fra den som skal være nærmest er helt tortur. Du må gå TS; dette blir nok dessverre ikke bedre!   
 

 

Anonymkode: f06a2...c45

[AnonymBruker]

På 2.9.2020 den 15.53, AnonymBruker skrev:

Takk for ettertanken. Du drar frem mange viktige poenger, og jeg er i tillegg veldig klar over at jeg aldri hadde håndtert denne situasjonen på samme måte som han.

Det som virkelig forvirrer meg er hvorfor han ikke klarer å avslutte selv. Det må da være mye enklere å avslutte enn å la familien sin lide i lange tider. Selv barna lurer på hvorfor pappaen deres er så mutt og rar for tiden. I starten klarte vi å skjule problemene våre, og vi klarer fortsatt å snakke sammen uten dem tilstede. Nå har det derimot gått så langt at humøret hans er kompromissløst dårlig, og han endrer seg ikke ovenfor dem en gang.

På terapitimene våre virker han så positiv og fremtidsrettet. Han syns at terapeuten kommer med gode forslag til endringer og han ønsker selv å gjøre oppgavene vi får hjemme. Det er akkurat som om motet hans stiger i timene, men blir borte på hjemmebane. Det gir meg litt håp, men ja... hvor lenge skal man egentlig håpe

TS

Anonymkode: 3a7e8...8f0

Du klamrer deg til halmstrå. Selv om han vet han ikke elsker deg lenger kan det være vanskelig å gå. Hvis han deltar i parterapien og går etter det, kan det lette hans samvittighet for å bryte opp familien. At han liksom har gjort alt "rett" og gjorde sitt beste. Han virker helt ferdig. Vurder å kast han ut, så du har litt egenverdi igjen. Han er virkelig stygg med deg. 

Anonymkode: 8a35d...4a8