Er det så givende å bli mor?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker svar fra de som har noe annet å si enn at det bare er fantastisk. Jeg tror ikke noe på dere som sier det.

Saken er at jeg og samboer har tenkt å få barn. Begynte prøve for en måned siden, og jeg har kjent på dyp usikkerhet.

Idag ble det klart at jeg ikke ble gravid denne gang, perioden kom, og jeg forventet det da vi ikke målte og vurderte når eggløsningen var og sikkert ikke hadde oss på riktig tidspunkt.

Men perioden var sen, og jeg merket at jeg ikke hadde lyst til å være gravid. Jeg kjente de siste dagene på overtid at jeg ble deprimert..

Jeg tenkte på hvordan livet ville bli fremover. Hvor kjedelig det ble .

Masse kjipe symptomer i kroppen. Må spise mer og legge på meg xtra kg. Må droppe hardtrening jeg driver med, jogger flere ganger i uka. Ikke mer vin på fredag eller lørdag kveld. Potensielle gravidplager. Masse bekymring.

I 9 måneder.

Så tenkte jeg på at ungen ble født. Blir stuck hjemme med skrik og masse behov. Jobben min, treningen min,sosiale livet, ruinert på lang lang tid.

Og for hva? Flere år med mas og krav fra et lite barn.

Trøtt på morgenen, ungen må i barnehagen. Hentes etter jobb. Skal mates og pleies hjemme. Husarbeidet hoper seg opp.

Får ikke tid til egenpleie. Blir seende ut som mange mødre jeg ser, slitne, usminket og flekkete klær.

Jeg synes det er så lite positivt. Ungen er skjønn liksom, veier det opp for alt dette stresset og maset du må forholde deg til?

Jeg klarer ikke å se at dette er noe som skal gjøre meg så jævlig lykkelig 

Kan noen mene noe? Spesielt dere som faktisk føler meg her, er det noen der ute som opplever det å være mor slik jeg skisserer? 

Er det innmari oppskrytt på den måten at det negative rundt det, i sin, gjør det å bli foreldre til noe man egentlig fint kan droppe?? Jeg føler virkelig det nå. 

Er glad perioden kom sent så jeg fikk en skikkelig oppvekker. Kom vel frem til at hjelp, dette orker jeg ikke. 

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

Har et barn. Opplever det du beskriver. Jeg hadde i forkant ikke et givende liv, og barnet har gitt meg noe å leve for.

Anonymkode: cb925...a46

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har et barn. Opplever det du beskriver. Jeg hadde i forkant ikke et givende liv, og barnet har gitt meg noe å leve for.

Anonymkode: cb925...a46

Det er jo på en måte bra for deg. Men synd du følte det så tomt før barnet. Ja det er godt å høre at du har en mening nå ❤️

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

Jeg hadde ett veldig ambivalent forhold til det, ble både glad og skuffet samtidig når testene ble negative...... og etter at jeg ble gravid etter ca 6 mnd prøving så angret jeg hver morgen når jeg husket på graviditeten. Så tror disse følelsene er vanlige, man blir aldri helt klar tror jeg! 

Du kan fint trene som du pleier om det ikke et noen komplikasjoner, mange trener helt til de føder, mens andre må gi seg tidlig pga plager. 

Men å få barn gjør nok ikke livet bedre forfalle, jeg kjenner folk som angrer på livet med barn, selv om de elsker barna....  jeg elsker livet med barn! 

Anonymkode: 68a1b...f37

[Nerine_]

Du forventer jo worst case scenario. Du må ikke spise masse (med mindre du lever på konstant kalorieunderskudd) og slutte å trene, da har du misforstått. 

Men ja, det blir mindre tid til livet du er vant til. Du kan ikke sove eller spise akkurat når du vil, og du kan ikke dra ut på en spontantur med venninner den første tiden. Men så lenge dere er to om barnet, er det fult mulig å holde på egne rutiner, pappan kan være alene med babyen etterhvert. Dere har vel snakket om hva du forventer av han hvis dere får barn? 

[AnonymBruker]

For meg ble det slik du beskriver i innlegget ditt. Elsker barnet som nå er 4 år, men er konstant sliten og føler at livet mitt er blitt veldig begrenset. Og vi er to foreldre, jeg er ikke alene med ham. Likevel føler jeg at livet ble veldig amputert og aldri som før. Jeg fikk også mye plager under svangerskapet, la på meg 25 kg og har bare blitt kvitt 15 av de. Så jeg sliter med vekten og selvtilliten etterpå i tillegg.  

Tenk deg veldig godt om. 

Anonymkode: 40c0b...856

[ella_b]

Det er ikke "bare fantastisk" å få barn og det gjorde meg heller ikke "så jævlig lykkelig", det er mange utfordringer og du får mindre egentid, men du får til gjengjeld mye kjærlighet og mange nye opplevelser som jeg synes veier opp for det. Hverken treningen eller sosiallivet mitt er ruinert, de krever bare mer disiplin.

Jeg er av den formening at livet hadde vært fryktelig kjedelig om vi skulle valgt bort alt som kan være krevende bare for å slippe utfordringen. Men hvis barn bare er "krav og mas" i din verden så kan du vel fint droppe å få de. Jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i det du skisserer. Det kan kanskje føles slik enkelte ganger hvis jeg er veldig sliten eller har en kjip dag, men det er kortvarige tanker og ikke beskrivende for livet slik jeg ellers opplever det.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker svar fra de som har noe annet å si enn at det bare er fantastisk. Jeg tror ikke noe på dere som sier det.

Saken er at jeg og samboer har tenkt å få barn. Begynte prøve for en måned siden, og jeg har kjent på dyp usikkerhet.

Idag ble det klart at jeg ikke ble gravid denne gang, perioden kom, og jeg forventet det da vi ikke målte og vurderte når eggløsningen var og sikkert ikke hadde oss på riktig tidspunkt.

Men perioden var sen, og jeg merket at jeg ikke hadde lyst til å være gravid. Jeg kjente de siste dagene på overtid at jeg ble deprimert..

Jeg tenkte på hvordan livet ville bli fremover. Hvor kjedelig det ble .

Masse kjipe symptomer i kroppen. Må spise mer og legge på meg xtra kg. Må droppe hardtrening jeg driver med, jogger flere ganger i uka. Ikke mer vin på fredag eller lørdag kveld. Potensielle gravidplager. Masse bekymring.

I 9 måneder.

Så tenkte jeg på at ungen ble født. Blir stuck hjemme med skrik og masse behov. Jobben min, treningen min,sosiale livet, ruinert på lang lang tid.

Og for hva? Flere år med mas og krav fra et lite barn.

Trøtt på morgenen, ungen må i barnehagen. Hentes etter jobb. Skal mates og pleies hjemme. Husarbeidet hoper seg opp.

Får ikke tid til egenpleie. Blir seende ut som mange mødre jeg ser, slitne, usminket og flekkete klær.

Jeg synes det er så lite positivt. Ungen er skjønn liksom, veier det opp for alt dette stresset og maset du må forholde deg til?

Jeg klarer ikke å se at dette er noe som skal gjøre meg så jævlig lykkelig 

Kan noen mene noe? Spesielt dere som faktisk føler meg her, er det noen der ute som opplever det å være mor slik jeg skisserer? 

Er det innmari oppskrytt på den måten at det negative rundt det, i sin, gjør det å bli foreldre til noe man egentlig fint kan droppe?? Jeg føler virkelig det nå. 

Er glad perioden kom sent så jeg fikk en skikkelig oppvekker. Kom vel frem til at hjelp, dette orker jeg ikke. 

Anonymkode: f5178...316

Det virker på innlegget ditt som at du har bestemt deg for at dette er fælt og kjipt, og du ønsker deg til og med ikke svar fra de av oss som har fine opplevelser?

Jeg tenker at det er en helt ærlig sak å ikke ønske seg barn, men at alt du beskriver er ganske små ting i den store sammenhengen. For eksempel er det å avstå fra alkohol en liten periode av livet er et ganske lite offer, og ikke noe man tenker på. Du ser kanskje mange slitne mødre som er usminket, men mange av de freshe menneskene du også ser er også mødre. Du kan fint trene både før og etter graviditet. Du kan også ha tid til deg selv. 

Kanskje du burde tenke gjennom hvorfor du i utgangspunktet ønsket deg barn? Hvis ikke barneønsket ditt er sterkt vil jeg uansett råde deg til å la være. 

Anonymkode: 1bb25...be5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo på en måte bra for deg. Men synd du følte det så tomt før barnet. Ja det er godt å høre at du har en mening nå ❤️

Anonymkode: f5178...316

Lurer på hvor du bor om de mødrene du ser er slitne og uflidde med flekkete klær. Sånn ser i alle fall ikke mødrene ut her jeg bor i Oslo sentrum/vest.   Tror nok de mødrene du sikter til ikke var så fancy før de fikk barn heller 🙂

Anonymkode: 7771d...3e3

[AnonymBruker]

Men du må jo ikke få barn om du ikke vil? Det er da fullstendig lov å bare være dere uten barn. Jeg har vært i fin form i mine svangerskap, gått opp kun 3-4kg, hatt «sovebabyer» som sjelden gråt, og ikke gitt opp det sosiale livet, selvom det selvsagt har blitt sjeldnere festligheter. Men det hadde det uansett blitt da alle andre også har fått barn. Jeg følte på forhånd at jeg nok aldri ville bli ordentlig klar, da jeg trivdes med å kun tenke på meg selv og spise og drikke det jeg ville, men syns det er helt fantastisk og koselig å være mamma. Det er bedre om du bestemmer deg for å ikke få barn, om du virkelig tror du vil hate tilværelsen når barnet først er her. 

Anonymkode: 31fdd...ebd

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker på innlegget ditt som at du har bestemt deg for at dette er fælt og kjipt, og du ønsker deg til og med ikke svar fra de av oss som har fine opplevelser?

Jeg tenker at det er en helt ærlig sak å ikke ønske seg barn, men at alt du beskriver er ganske små ting i den store sammenhengen. For eksempel er det å avstå fra alkohol en liten periode av livet er et ganske lite offer, og ikke noe man tenker på. Du ser kanskje mange slitne mødre som er usminket, men mange av de freshe menneskene du også ser er også mødre. Du kan fint trene både før og etter graviditet. Du kan også ha tid til deg selv. 

Kanskje du burde tenke gjennom hvorfor du i utgangspunktet ønsket deg barn? Hvis ikke barneønsket ditt er sterkt vil jeg uansett råde deg til å la være. 

Anonymkode: 1bb25...be5

Synes det ser kjedelig ut bare. Alt. Til og med og sitte og leke med en liten baby, men -1 år leker.

Tenker at alt det livet har å by på, så lurer jeg på om det er det jeg burde velge.

Om ungen blir aldri så spesiell i mine øyner er det jo bare nok en unge av millioner, milliarder av andre, og egentlig no big deal.

 

Vet ikke om jeg har lyst å gå inn i mammaboblen. Synes de virker som så triste vesener, alle mammaer. Helt utslettet selv, og innbiller seg at det var verdt det, mens alle andre ser bare ei mor med en unge og kan beskrive hele livet hennes fra morgen til kveld. For man vet at alt hun har er kanskje jobben, ungen og noen få ledige tidsrom til å pleie seg selv. Men de er i fåtall.

Jeg synes det ser trist ut. Er på en måte ikke nok for meg. Jeg kommer ikke til å tro at ungen min er et mirakel. Og jeg vet han/ hun vil ha masse feil og utfordringer som alle andre. Og vet ikke om jeg gidder å ofre mitt unge liv for å drasse rundt på en unge.

Nei er nok bare ikke min greie. Du har rett. Bra dere er fornøyd.

 

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

Tja. Jeg syns det veier opp når ungene begynner å bli større. Den ubetingede kjærligheten fra et barn overgår alt for min del. Kan ikke engang sammenlignes med et kjærlighetsforhold. Jeg visste ikke hva ekte kjærlighet var før barn. Nei man er ikke "så jævlig lykkelig" som småbarnsforelder, mye av det du skisserer der vil jo inntreffe. Det er mang en gang jeg har hatt lyst til å droppe alt og rømme avgårde en uke eller to til syden alene. Men så blir barna større og det blir lettere. Huset blir rydding og rent igjen. Man kan fint trene og pleie seg selv. Det tøffe er bare for en periode, barna er for resten av livet. 

Anonymkode: d4f35...c53

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du må jo ikke få barn om du ikke vil? Det er da fullstendig lov å bare være dere uten barn. Jeg har vært i fin form i mine svangerskap, gått opp kun 3-4kg, hatt «sovebabyer» som sjelden gråt, og ikke gitt opp det sosiale livet, selvom det selvsagt har blitt sjeldnere festligheter. Men det hadde det uansett blitt da alle andre også har fått barn. Jeg følte på forhånd at jeg nok aldri ville bli ordentlig klar, da jeg trivdes med å kun tenke på meg selv og spise og drikke det jeg ville, men syns det er helt fantastisk og koselig å være mamma. Det er bedre om du bestemmer deg for å ikke få barn, om du virkelig tror du vil hate tilværelsen når barnet først er her. 

Anonymkode: 31fdd...ebd

Nettopp det er frivillig. Og jeg gidder ikke. 

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Jeg syns det veier opp når ungene begynner å bli større. Den ubetingede kjærligheten fra et barn overgår alt for min del. Kan ikke engang sammenlignes med et kjærlighetsforhold. Jeg visste ikke hva ekte kjærlighet var før barn. Nei man er ikke "så jævlig lykkelig" som småbarnsforelder, mye av det du skisserer der vil jo inntreffe. Det er mang en gang jeg har hatt lyst til å droppe alt og rømme avgårde en uke eller to til syden alene. Men så blir barna større og det blir lettere. Huset blir rydding og rent igjen. Man kan fint trene og pleie seg selv. Det tøffe er bare for en periode, barna er for resten av livet. 

Anonymkode: d4f35...c53

Mens venninna mi elsker mannen høyere enn barnet sitt. Så tror folk har opplevd kjærlighet før barn altså . Du hadde sikkert bare et ræva forhold da uten ekte kjærlighet

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens venninna mi elsker mannen høyere enn barnet sitt. Så tror folk har opplevd kjærlighet før barn altså . Du hadde sikkert bare et ræva forhold da uten ekte kjærlighet

Anonymkode: f5178...316

Hehe, du må gjerne tro det. Jeg har en fantastisk flott mange, har hatt andre forhold før det også. Men det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: d4f35...c53

[AnonymBruker]

Det er ingen som tvinger deg til å få barn, regner jeg med? 

Ut i fra innlegget ditt så virker det ikke ut som du har lyst på barn i det hele tatt, så kanskje du bare skal droppe det...

Anonymkode: e4f89...d00

[AnonymBruker]

mann*

Anonymkode: d4f35...c53

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som tvinger deg til å få barn, regner jeg med? 

Ut i fra innlegget ditt så virker det ikke ut som du har lyst på barn i det hele tatt, så kanskje du bare skal droppe det...

Anonymkode: e4f89...d00

Du vet veldig godt at kvinner kjenner på presset. 

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, du må gjerne tro det. Jeg har en fantastisk flott mange, har hatt andre forhold før det også. Men det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: d4f35...c53

Nja tror nok ikke det. Ikke alle som får drømmemannen, da skjønner jeg at man må kompensere med kjærlighet til eget barn.

Anonymkode: f5178...316

[AnonymBruker]

Det første året med barn er en unntakstilstand. Lite søvn, livet snudd på hodet.. men så blir det bedre. Og det første året er ikke bare kjipt.. den følelsen av å bli kjent med ett menneske som DU har skapt er en uslåelig følelse.

Jeg er midlertidig som deg og er veldig glad i trening, friluft, sosiale liv osv.. jeg og samboer har dermed bestemt oss for bare ett barn og da får vi det beste fra to verdener.. 1 barn er enkelt! Det er enkelt å be om pass til barnet, enkelt for den ene forelderen og ta barnet dersom den andre vil gjøre noe annet.. og generelt svært lite stress. Hamsterhjulet med 3 barn er IKKE for oss, men jeg kan se for meg at det er veldig givende for de som har store familier, tenk å ha 3 små som er dine.. men allikevel - 1 er perfekt for oss!

vil legge til at jeg tror du angrer dersom du ikke får barn, i alle fall når dere har vurdert barn. Å kombinere deres interesser er veldig lett dersom dere får bare 1 barn.

Anonymkode: 7dd9a...cdd