Noen damer er rett og slett idioter!!

[AnonymBruker]

Jeg er medlem i en fb side om graviditet. Nå var det en diskusjon om det å miste. Noen av de damene mener at det er like vondt å miste i uke 12-13 som det er å miste i 9 mnd eller føde et dødt barn,eller at barnet dør rett etter fødsel. Det kan jo ikke sammenlignes. Å miste fra start til ca uke 12-13 er ikke så sårt ja det er trist,men ikke i nærheten av hvordan det er å miste i 9 mnd. Hva tenker dere?

Anonymkode: 3f65e...b7c

[Ginny]

Hva jeg tenker er vel ikke så veldig nøye, la folk få sørge i fred. Sorg kan ikke måles i hva som er verst og hva som er «bare» trist. Sorg er sorg for den som opplever det, uavhengig av om det kunne være både bedre eller verre.

[AnonymBruker]

Når jeg stod i det, hatet jeg å høre at det var bare et embyo, og at det døde fordi det var sykt. Jeg skjønner jo det som ble sagt da, men der og da sørget jeg over barnet jeg ikke fikk. Å sammenligne sorg er for meg feil, men jeg forstår argumentene dine ts, men når man står i det er sorgen fryktelig stor for mange. 

Anonymkode: 8d5b6...a9e

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke vært i samme situasjon, men er gravid i uke 9. Tror at jeg hadde blitt mer knust av å miste på slutten av svangerskapet eller i fødsel/etter fødsel. Tenker at man kan bli mer knytttet til barnet etter at man vet kjønn, kjenner bevegelser, finner navn osv. 

Men det er viktig å huske på at mennesker har ulike meninger og føler ting annerledes, og det må være greit. For en som feks er ufrivelig barnløs vil nok oppleve å bli kjempe lei seg av å miste i uke 12-13. 

 

Anonymkode: c917c...049

[Silva Pluvialis]

Mister man rett før eller etter fødsel vil alle trøste, forstå og anerkjenne sorgen. Mister man tidlig i svangerskapet tar kanskje ikke folk sorgen helt på alvor. Sorgen blir glemt og man sitter alene i smerten. 
 

 

Endret 30. august 2020 av Uatskillelig

[Gjest Maxwell]

Man er ikke idiot fordi om man sørger etter at man har spontanabortert. 

[AnonymBruker]

Jeg ble knust av å miste i uke 8 og det var omtrent samtidig som en bekjent sitt barn døde i magen en dag før termin. 

Når man mister i uke 8 så er det vondt, man har rukket å få en del forventninger og jeg blir i hvertfall "mamma" så fort testen er positiv. Men jeg har aldri en gang tenkt at det kan sammenlignes med å miste i slutten av sangerskapet og måtte føde ett dødt barn. Og det å ha født et levende barn og miste det noen dager eller uker etter er i hvertfall helt hinsides å sammenligne med en spontanabort i første trimester. 

At folk snakker sånn lar jeg bare være å kommentere, for jeg tror ikke de tror på det selv en gang. De ønsker bare å få litt trøst fordi det er vondt å miste, for det er det! Men det er ikke sammenlignbart. 

Anonymkode: c443b...f34

[AnonymBruker]

Det er jo stor forskjell på å aborterte et embryo kontra å miste en baby. Utrolig hvordan noen klarer å dyrke seg selv og hause opp enkelte opplevelser. 

Anonymkode: bf9a3...85c

[AnonymBruker]

Enig med deg, ts, men at folk konkurrerer, også om kjipe opplevelser, er ikke noe nytt. Anbefaler deg å ikke bli oppslukt i sånne diskusjoner, for da blir man fort sånn selv.

Anonymkode: f204e...1de

[Silva Pluvialis]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo stor forskjell på å aborterte et embryo kontra å miste en baby. Utrolig hvordan noen klarer å dyrke seg selv og hause opp enkelte opplevelser. 

Anonymkode: bf9a3...85c

Om man ikke blir anerkjent for den sorgen man bærer fordi noen har det ’’verre’’ (i deres øyne) så kan sorgen forsterkes og/eller forlenges.

 

 

Endret 30. august 2020 av Uatskillelig

[tussi84]

Jeg tror det blir veldig vanskelig å sammenligne med mindre man har opplevd begge deler personlig. Det høres jo mest grusomt ut å miste baby i fosterdød i mnd før fødsel eller rett etter, hvis man sammenligner det med å miste et embyro/foster før uke 12.  Samtidig vil sorgen hos mange som mister tidlig og som aldri har opplevd å miste sent være en vond psykisk påkjenning for mange. Spesielt om man mister gang på gang, og ønsker barn veldig. Kanskje man sliter med å bli gravid også. 

Jeg har selv mistet 3 ganger på rad før uke 12, samt 1 gang for en del år siden uten å ha fått noen barn i mellom. For hvert tap jo mer forsvant håpet om å bli mamma. Jeg var knust hver gang over det jeg ønsket meg så inderlig og som jeg ikke fikk sjansen til å møte eller kjenne.  Av og til i ettertid kan jeg lure på om det var gutt eller jente feks. Føler jeg har 4 barn der ute et sted som jeg aldri fikk muligheten til å bli kjent med.

Har endelig synes og lykkes på det 5 forsøket da, siden jeg er 33 uker nå. Alt ser fint ut, men jeg er redd for fosterdød veldig ofte selv om jeg følger retningslinjer for hvordan man skal leve under en graviditet.  Jeg hadde nok tatt det enda tyngre om noe skulle skje nå, da jeg merker krabaten hver dag. Har også haugevis av ultralyd bilder av han. Alt fra uke 11 til uke 31 hvor uke 31 ble tatt i 3d bilde. Han er sønnen min og jeg er glad i han selv om jeg ikke har møtt han enda. Han er en del av meg. 

 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Tror du ikke slike holdninger bidrar til at SA føles enda verre? Når man ikke blir anerkjent for den sorgen man bærer fordi noen har det ’’verre’’ (i deres øyne), så kan sorgen forsterkes og/eller forlenges.

 

 

Nå snakker vi ikke om Sa. Det er så klart kjempe trist. Jeg hadde en stor blødning da jeg var i uke 14,sikker på at jeg mistet. Jeg var lei meg på vei til sykehuset og redd for hva som hadde skjedd. Om jeg hadde mistet i 9 mnd hadde vært noe helt annet,jeg hadde blitt ødelagt psykisk.

Anonymkode: 3f65e...b7c

[Arkana]

Jeg mener også at det er verre jo lenger ut i svangerskapet man har kommet. Jeg har selv hatt en SA i uke 11. Jeg ser ikke på det som å ha mistet et barn, jeg har ikke et barn for lite, mens hvis jeg hadde opplevd å miste i f.eks. uke 30 og vært gjennom en dødfødsel ville jeg tenkt annerledes. da hadde jeg tenkt at jeg hadde mistet et barn og sorgen hadde vært mye større. Samtidig er det likevel veldig vondt å miste selv om det er ganske tidlig, det er mange drømmer og tanker om det som skulle skjedd, familien og framtiden som går i knas. Jeg tenker at det jo ikke er sånn at de som har det aller verst er de eneste som skal få kjenne på og uttrykke sorg. I en gruppe som favner alle gravide må det være lov å skrive innlegg om, sørge over og hente støtte etter en SA selv om det er andre medlemmer av gruppen som har opplevd noe verre. Det er rom for alle uten at man trenger å kåre hvem som har det verst.  

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva tenker dere?

Anonymkode: 3f65e...b7c

At du burde innse at ikke alle føler eller synes det samme som deg. 🙂 

Anonymkode: 8f681...757

[AnonymBruker]

Jeg har hverken mistet barn, fått barn eller et ønske om barn. Men jeg vet at sorgopplevelse varier fra person til person, og at man skal respektere andre følelser. Jeg synes det blir helt feil å sammenligne sorg. Hva er poenget med det? Det er idioti, la folk få sørge og vis forståelse. Det er ingen konkurranse om hvem som har det verst, sørget mest. Vi er kompliserte vesner med forskjellig bakgrunn, personlighetstrekk, personlighetsforstyrrelser. Vi er så ufattelig sammensatt, like, men allikevel ulike - men det vi har tilfelles er følelser. Respekter hverandre. 

Anonymkode: 70666...ae0

[AnonymBruker]

Tenker at ingen vet hva de prater om før de selv har mistet i uke 12-13 eller har mistet sitt ufødte barn like før termin. Og at de færreste opplever begge deler..

Anonymkode: 67648...fee

[LoppeLiten]

Husk at vi har forskjellig bagasje og historie med oss. En som mister tidlig i svangerskapet kan ha en minst like stor sorg, kanskje var prøvetiden lang, kanskje dette var "siste håpet", kanskje kroppen ikke kan gå igjennom dette igjen osv. 
Jeg opplevde å få beskjed om at minstemann ikke overlevde tidlig i svangerskapet og dette ble en bunnløs sorg fordi jeg ikke klarte tanken på å skulle bli gravid igjen. Da jeg hadde en vanlig spontanabort første gang jeg var gravid kunne ikke sorgen sammenlignes med siste svangerskap som ikke gikk bra fordi historen min hadde forandret seg underveis. 

[AnonymBruker]

Tenker det samme som deg, at de mangler noe i huet og er idioter - men sier jo ikke det høyt. folk får syntes synd på seg selv og sørge ifred, så kan omverdenen tenke sitt

 

Jeg har mistet i uke 12 - og vet at det ikke er ille. Det er som når man prøver å bli gravid - så får man mensen. Det er ikke et barn enda, og er trist ja - men ikke "Ille" sammenlignet med andre ting

Anonymkode: 78a6d...27d

[Brunello]

Jeg klarer ikke helt å se at det er sammenlignbart. Spontanaborter skyldes veldig ofte at det er noe galt med fosteret og at barnet ikke ville være levedyktig. At barnet dør rett før fødsel skyldes ofte andre forhold. Spontanabort blir derfor for meg ikke like trist som dødfødsel.

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tenker det samme som deg, at de mangler noe i huet og er idioter - men sier jo ikke det høyt. folk får syntes synd på seg selv og sørge ifred, så kan omverdenen tenke sitt

 

Jeg har mistet i uke 12 - og vet at det ikke er ille. Det er som når man prøver å bli gravid - så får man mensen. Det er ikke et barn enda, og er trist ja - men ikke "Ille" sammenlignet med andre ting

Anonymkode: 78a6d...27d

Selv om det ikke er ille for deg, så kan det være ille for andre. Folk er forskjellige.