Føler ingen glede i livet

[AnonymBruker]

Har to barn helt alene og finner ingen glede ved å ha dem. Jeg har absolutt null energi og de suger all energi ut av meg. Spesielt h*n minste på 4 år. H*n på 9 år er selvstendig og klarer mye selv, men jeg har lyst til å gi dem bort. De har konstant besøk fordi jeg ikke orker å si nei. Da er det et evig mas og krangling om jeg sier nei.

Det kryr av barn her hver eneste dag som roter, griser, ødelegger skap, leker, tv, sofa og alt annet man kan tenke seg til. Jeg starter leggingen hver kveld klokken 19, men ungene i gaten ringer på til 21-22 på kvelden selv om jeg har gitt beskjed til både foreldre og barn. Eldste har kraftig dysleksi, samt adhd slik som sin far, og lekser er et helvete mandag-fredag. Dette har nå vart i noen år og jeg kjenner at jeg er på autopilot. Jeg jobber 100% og jeg studerer på tredje året (snart ferdig!) Og jeg klarer virkelig ikke å leve lenger. Hver gang jeg leser om selvmord forstår jeg menneskene veldig godt. Til og med de som har tatt barna med seg i døden har jeg full forståelse for. 

Og nei, far er ikke inni bildet og kan aldri komme inni bildet. Han vet ikke hvor vi bor etter mange år med fysisk, psykisk vold/terror og stalking blant annet. Han får ikke ha kontakt med barna og det er eneste grunnen til at jeg fremdeles lever. Om han hadde vært oppegående nok til å ha dem hadde jeg vært borte for lengst. Hver kveld bruker jeg på å gråte mens jeg leser pensum. Makter virkelig ikke mer. Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men trengte å få det ut siden jeg har holdt det så lenge inni meg. 

Anonymkode: d87da...377

[lillehavfruen]

Hei. Det høres ut som du trenger avlastning og hjelp! Og ikke sitte med disse tankene alene. Om du er komfortabel med det så kan nok barnevern også hjelpe.  

 

https://bufdir.no/Barnevern/Tiltak_i_barnevernet/Hjelpetiltak_i_hjemmet/

Endret 30. august 2020 av lillehavfruen

[AnonymBruker]

Kan du snakke med noen? Helsestasjonen/ andre instanser? Du bør få noen form for hjelp i situasjonen din. 

Anonymkode: 8725a...c06

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg vil bare sende deg en stor klem og si at det blir bedre. Når jeg leste hvordan du har det så høres det ut som om du har en depresjon eller møtt veggen. Det er ikke ganske vanlig og naturlig med din bakgrunn med fysisk og psykisk vold. Kroppen din har sansynligvis vært i høyberedeskap over mange år, også når du er trygg så kjenner du hvor sliten du er.

Når jeg leserom livet ditt med jobb, studier og barn så tenker jeg at det er ikke rart at du er sliten og lei. Kan du sykemelde deg fra jobben slik at du kan hente deg litt inn på dagtid? Det blir kanskje bedre om ett år når du er ferdig og studere.

Dersom eldste har fått diagnosen ADHD så kan du ha rett på avlasting fra forvaltningstjenesten i kommunen. Du kan også ta kontakt med barnevernet og be om avlastning, men ring gjerne anonymt og drøft med ditt lokale barnevernskontor først. Der jeg jobber så får man vanligvis ikke avlastning om man har rett på avlastning fra andre instanser som forvaltningen. Men det kan høres ut som om du trenger hjelp med avlastning til yngstemann også. Hvordan er familien din og vennene dine? Er det noen som kan hjelpe deg? Om det ikke er noen som kan hjelpe deg og du feks må legges inn for suecidalitet/ depresjon så kan barneverntjenesten hjelpe deg med en frivillig middlertidig plassering.

Er det leksehjelp på skolen, frivillighetssentral, barnas stasjon eller andre i nærheten som kan hjelpe med lekser?

Tankene dine om at du ikke orker å leve skal du ikke være alene med. Kan du snakke med fastlegen, helseøster,eller noen andre om at du har det tøft? Kanskje antidepressiver kunne hjulpet deg?

Bestem deg for å holde ut i halvannet år til. Da er du ferdig med studiene og har mer fritid, yngste er blitt litt eldre og mer selvstendig og andre ting i livet ditt j\kan ha forandret seg til det positive.

Anonymkode: cb3c7...f5b

[AnonymBruker]

Du har altfor stor belastning i livet ditt😘 Har du mulighet til å komme unna jobben frem til du er ferdig å studere?

Jeg synes det er travelt nok med 100% jobb og to barn, men vi er også to foreldre.

Du er alene, to barn der ene har diagnose, jobber og i tillegg studerer??? Og i tillegg har huset fult av andre barn? Kjære deg, at du har klart dette så lenge er utrolig. Du høres ut som en supersterk og målrettet kvinne og mamma, men du har også en begrensning.

Finn noen å snakke med, og se om det er noe av alt arbeidet du kan sette på vent. For barna dine betyr du uendelig mye❤

Anonymkode: 0246c...19e

[Nettmamma85]

Hei! 

Dette hørtes utrolig tøft ut! ❤️ Du har tydeligvis vært igjennom veldig mye vondt i forhold til barnefar, og jeg kan bare tenke meg hvor tøft det må være å ha barna alene hele tiden. Det er ikke rart at du er utslitt og deprimert! ❤️ Men du kan ikke sitte med disse vonde tankene og alt alene, du trenger virkelig å få litt hjelp og støtte! Har du noen du kan snakke med? Helsesøster på helsestasjonen, eller fastlegen din? Kanskje du skulle vurdere å søke om avlastning via barnevernet? Barnevernet kan gjøre veldig mye bra også, dette kommer dessverre lite frem i media. Jeg samarbeider mye med dem i jobben min og ser at de ofte er til god hjelp for familier som trenger avlastning eller veiledning osv. Kanskje kan du også få noen samtaler med noen, for eksempel psykisk helsetjeneste i kommunen din? Har du noe familie eller venner som kan avlaste deg litt med barna av og til? 

Og jeg lover deg, selv om det ikke føles sånn nå, det BLIR bedre med mye når barna blir større! De klarer mer og blir mer selvstendige, og du får puste mer. 

Når barna har lagt seg, prøv og gjøre minimalt med husarbeid osv, og hvil det istedet, gjør noe som gir deg litt påfyll. 

Alle gode tanker til deg, og håper virkelig at du vil forsøke å få litt hjelp og noen å snakke med - det ville alle i din situasjon hatt behov for! ❤️ Ikke gi opp ❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord. Det trengte jeg nå 🥰

Anonymkode: d87da...377

[AnonymBruker]

Wow, imponerende at du står i dette og snart er ferdi med studiene. Hold ut- det kommer til å bli bedre. Ta til deg gode råd. Har full forståelse for at du er utslitt. ❤

Anonymkode: 1f141...e99