Fødselen nærmer seg, men klarer ikke å tro på det

[AnonymBruker]

I dag er det akkurat 40 dager til termin, så det er jo absolutt ikke lenge igjen! 

Alt er klart til babyen kommer, men jeg klarer ikke å forstå at det skal komme et lite menneske hjem til oss som vi skal ha ansvar for. Det er så uvirkelig, selv om jeg kjenner masse liv hver dag.

Og fødselen føles enda fjernere. Har egentlig ikke tenkt så mye over det som skal skje, føles ut som noe langt inn i fremtida. Gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke. Kjenner bare det skal bli godt å få babyen ut slik at kroppen blir lettere.

Er dette normale tanker? Folk bare "nå er det ikke lenge igjen", men jeg føler det. Folk spør om jeg er spent og gleder meg, men jeg gjør egentlig ikke det. Føles ut som jeg går inn i noe jeg ikke vet noe om og aner ikke hva som venter meg. Går de siste ukene fort? Og det er jo ikke utenkelig at babyen kommer før termin heller.🤔

Annet spørsmål: gikk dere mye opp i vekt de siste ukene? Jeg har gått opp 17 kg og føler meg tung og har masse vondt i rygg og føtter.. 

Anonymkode: 14ab0...636

[AnonymBruker]

Hadde det litt likt som deg. Følelsene gikk fra spent, nervøs, «hva har vi gjort» (altså planlagt å bli gravid) og glede hele graviditeten. Vi fikk også det slik at vi ikke kunne tro at fødselen nærmet seg med bare noen uker, og måtte i hast pakke fødebagen i uke 36 for «fant ut» fødselen kunne skje når som helst 😅 men nå gikk jeg overtid da, og den siste uken før termin ble jeg mer og mer mentalt klar for både fødsel og tiden etter, var sååå klar for å få kroppen tilbake etter tungt svangerskap. Nå er babyen 4 uker og jeg er veldig lykkelig og glad for det nye livet 😊 hadde barseltårer noen dager etter fødsel, men det gikk mest på at jeg faktisk (utrolig nok) savnet gravidmagen, savnet spenningen/nervøsiteten hver dag i 9 måneder for det vi har i vente, og at det føltes så trygt å ha lille i magen. Så plutselig var hun ute i den store skumle verden - det var akkurat slik jeg følte det.. men det gikk heldigvis fort over 😊

Anonymkode: 069a5...902

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hadde det litt likt som deg. Følelsene gikk fra spent, nervøs, «hva har vi gjort» (altså planlagt å bli gravid) og glede hele graviditeten. Vi fikk også det slik at vi ikke kunne tro at fødselen nærmet seg med bare noen uker, og måtte i hast pakke fødebagen i uke 36 for «fant ut» fødselen kunne skje når som helst 😅 men nå gikk jeg overtid da, og den siste uken før termin ble jeg mer og mer mentalt klar for både fødsel og tiden etter, var sååå klar for å få kroppen tilbake etter tungt svangerskap. Nå er babyen 4 uker og jeg er veldig lykkelig og glad for det nye livet 😊 hadde barseltårer noen dager etter fødsel, men det gikk mest på at jeg faktisk (utrolig nok) savnet gravidmagen, savnet spenningen/nervøsiteten hver dag i 9 måneder for det vi har i vente, og at det føltes så trygt å ha lille i magen. Så plutselig var hun ute i den store skumle verden - det var akkurat slik jeg følte det.. men det gikk heldigvis fort over 😊

Anonymkode: 069a5...902

Glemte å svare på de siste spørsmålene dine. Ja, for min del så har hele svangerskapet og de 4 ukene etter så langt gått veldig fort. Gikk også opp ganske mye på slutten og starten, totalt 20 kg.

Anonymkode: 069a5...902

[tussi84]

Har det omtrent likt som deg. 48 dager til termin her da. Vet at jeg snart skal føde men jeg skyver på en måte tankene bort fordi jeg så aldri for meg at jeg skulle føde noen barn, etter at jeg har mistet. Hele greiene føles bare uvirkelig. Er fortsatt bekymret for fosterdød selv om sannsynligheten er liten.

Noen ganger tenker jeg at det er kort tid igjen selv og blir stressa over alt som jeg skal få gjort i klart før fødsel,.andre ganger virker fødsel årevis unna. Jeg er vel klar for å gå gutten våres ut, men jeg er ikke klar til smertene. Det siste kan jeg vel aldri bli klar på. Jeg vet på en måte ikke hva jeg går til og er redd for det ukjente.

 

[Carjo4]

Jeg sitter med de samme følelsene. Har venner som ser fødeavdelingen og leser side opp og ned om fødsel, men for min del føles det så fjernt samtidig som at jeg helst ikke ønsker å vite. Jeg vet at ingen fødsler er like, så i mitt hode så gir det ikke mening å sitte å se på andre sine fødsler. 

Jeg gruer meg ikke, for min del kunne fødselen startet i kveld. Så jeg kjenner på den at vi burde gjøre alt klart NÅ fordi det skjer snart, men samtidig så lar det vente på seg fordi det føles så fjernt ut. Gleder meg til å se lille som har gjemt seg der inne så lenge. 

Håper bare ikke jordmor tenker at jeg er udugelig som hverken har lest eller sett på det hun tipset meg om for snart 2 mnd siden.. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte i første svangerskap. Det var uvirkelig, og jeg klarte ikke å se for meg at det snart skulle komme en baby selv om hun sprellet noe veldig der inne. Jeg var litt nervøs for fødselen pga. flere tøffe fødsler i familien, men jeg tenkte egentlig ikke så mye på det. Jeg klarte ikke helt å skjønne at det skulle skje. Det tok litt tid før jeg klarte å ta ordentlig inn at vi faktisk hadde fått et barn etter fødsel også. 

Andre gang visste jeg mer hva som ventet, og hadde ikke den samme uvirkelighetsfølelsen.

Vektoppgangen stagnerte de siste ukene her, til tross for at jeg fikk en del mer vann i kroppen. 

 

Anonymkode: 425d6...c40