Ikke rosenrødt å gå gravid

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanskelig, vondt og kjipt å skrive. 

Jeg har siden jeg var ei lita jente gledet meg til å få barn, gledet meg til å gå gravid. Gledet meg til å kjenne på stoltheten, se kroppen endre seg og kjenne på kjærligheten til den ukjente i magen. 

Men her er jeg, 27 år, gravid i uke 18, og jeg hater det. Jeg hater at kroppen endrer seg, jeg hater at alle ser på magen min, at jeg har vondter og ubehageligheter. 

Jeg kjenner ikke noe lykke følelse, jeg er kun bekymret, engstelig og redd. Hva om den ikke lever lenger? Hva om den ikke er levedyktig? Hva om den er multihandikappet? Hva om jeg blir en dårlig mor? Hva om jeg har gjort noe feil i svangerskapet som har forårsaket skader på barnet mitt? 

Jeg har levd opp til alle samfunnetsregler med hva jeg kan gjøre og ikke, hva jeg kan spise og ikke, hvordan jeg skal te meg, kle meg, snakke om svangerskapet, når jeg skal kontakte lege osv. Jeg får høre at jeg er en flink gravid, akkurat passe bekymret om de riktige tingene, og tar vare på meg selv og den i magen. 

Men jeg gjør det ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Kroppen er ikke min lenger, jeg låner den ut til barnet mitt som må vokse for å bli frisk og sterk. 

Magen har blitt definert gravidmage og kjæresten min blir bare stoltere og gleder seg mer. Han koser og kysser på magen, og snakker til den i magen. Jeg later til at jeg føler det likt som han. 

Jeg har stunder hvor jeg koser på magen og snakker til den, men det overveldes av dårlig samvittighet, dårlig samvittighet for at jeg ikke er overlykkelig over å gå gravid. 

Jeg gleder meg til å få barn, og jeg er overbevist om at jeg vil elske den så fort den er ute, men nå er det tungt og kjipt. 

 

Er det andre som har følt det slik som meg i svangerskapet? 

Anonymkode: 5e2e8...3e2

[AnonymBruker]

Ja, dette er nok mye mer normalt enn hva man skulle tro, i hvert fall for førstegangsgravide. Jeg var glad for graviditeten de første 2-3 ukene, men deretter var det ganske tøft fram til siste trimester. Jeg var en del dårlig i første trimester, men det var egentlig det psykiske som var verst, og jeg må bare understreke at jeg aldri har vært psykisk syk, så jeg var ikke ekstra utsatt i utgangspunktet. Jeg likte ikke barnet på mange måter, samtidig som jeg ikke ønsket å ta abort (barnet var planlagt). Vi holdt også graviditeten hemmelig ganske lenge fordi jeg ikke var ordentlig glad. Jeg følte jeg måtte fake at jeg gledet meg. Jeg følte ingen tilknytning selv om de første sparkene kom tidlig. For meg snudde det plutselig helt i siste trimester, og plutselig gledet jeg meg til å treffe og kose med barnet. For noen snur det enda senere, kanskje ved fødsel eller kanskje først etter at de har blitt litt kjent med barnet. Alt dette er helt normalt, så du kan slå deg til ro med at du absolutt ikke er alene, og at det sannsynligvis kommer til å gå veldig bra til slutt. 

Anonymkode: 23116...a9c

[AnonymBruker]

Samfunnet rosemaler veldig dette med å gå gravid. Samtidig så er alle tanker som ikke er utpreget positive tabu. Aksepter at du ikke syns det er spesielt gøy være gravid, aksepter at du har ambivalente følelser om hele prosjektet akkurat nå. Aksepter at forventningene ikke stod til erfaringen.  Du og det du kjenner på er helt normalt og vil gå seg til. Stol på prosessen. 

Anonymkode: 87126...660

[AnonymBruker]

Det tok 3 år med prøving for å bli gravide. Alt jeg drømte om var å kunne bli gravid.

Så ble vi så heldige. Men jeg HATET å gå gravid. Elsket at jeg skulle få barn. Men selve graviditeten var grusom.

Men å bli mamma er det mest fantastiake jeg har opplevd. Elsker å være mamma. Heldigvis varer graviditeten "bare" i 9 mnd. Hold ut. Det blir kanskje ikke bedre, men det går over!

Anonymkode: 2503e...62e

[Kenelz]

Skjønner deg godt, er tillegg forkjølet og har nettopp kastet opp frokostblandingen. Kom en veldig kald oppkast, så gøy!!