Han sa at pappa betyr mest...

[AnonymBruker]

Mannen min har i all tid hatt et for meg unormalt forhold til sine (skilte) foreldre. De ringer hver eneste dag. Begge uavhengig av hverandre. Vil ha beskjed når vi kommer frem på hytta/båten/hotellet. De kaller huset vårt «hans» hjem. De ekskluderer meg når de er her ved å lukke verandadøren om de sitter utenom jeg rydder inne. De ringer midt i middagen og lurer på om han har 5 min til å ta «en prat» ute i bilen uten meg. De får mannen til å gå turer med de osv. Svigerfar er verst. Jeg har godtatt mye i 15 år for at han trenger jo familien sin. Men nå er mannen syk og han sa nå i kveld at han syntes det verste med sykdommen hans var at faren hans så at han var så syk når han var her sist. Her sitter altså jeg og barna (6 år og 11 år og ser det samme) Men for mannen min er det altså verst og tyngst at faren hans så han slik. 
Jeg sitter oppe og er så sint, frustrerer og lei meg på vegne av barna og meg selv. Kommer vi i siste rekke? Bør jeg godta at han har er godt forhold til sine foreldre eller er det riktig at jeg reagerer? 

Anonymkode: 7a35b...d47

[AnonymBruker]

Han og de er helt grenseløse. Du også som lar deg behandle slik. På tide å sette ned foten.

Anonymkode: ae465...614

[AnonymBruker]

Oi! Dette synes jeg var vondt å lese. Det at de ekskluderer deg sånn, det er absolutt ikke greit. Har du aldri tatt det opp med mannen din? Det var også veldig tankeløst av ham å si det med at faren så han så syk, men. Så ja, jeg synes det er helt riktig at du reagerer 

Anonymkode: 1b05e...ac7

[AnonymBruker]

Selvfølgelig må du godta at han har et bra forhold med foreldrene sine. Men at han stikker av under middagen og sånt for å snakke med dem på tlf under middagen er jo ikke greit. At han går turer med de derimot, er vel bare hyggelig. Tror du brude prøve å være litt raus, det er ikke en konkurranse, selv om han blir rørt av at faren så han var syk og var rørt over det. Kanskje hadde dine foreldre også betydd mye hadde det vert du som var i den situasjonen. 

Anonymkode: 2d104...fe1

[AnonymBruker]

Du har all rett til å føle det slik du gjør. Og du føler det nok ikke slik helt uten videre. Det er noe som du har funnet deg i over lengre tid, og som kanskje tar mer plass i hodet enn du skulle ønske?

Mitt tips er å komme dere til parterapi - ikke fordi det er noe galt med noen av dere eller svigers, mens fordi her er det kanskje noen vonde følelser du bærer på, men ikke tør å snakke om fordi det føles «tabu» overfor for han kanskje?. Og det kan hende at det er en grunn til at han er så tilgjengelig for dem. Han synes synd på dem? Har opplevd det som traumatisk at de skilles? Gudene vet. Eller kanskje det bare er litt usunt forhold som han burde tenke mer over slik at det ikke sårer deg og barna.

Jeg tror uansett det ville vært en øyeåpner for begge å prate med noen som ser litt mer objektivt på det. Og som kan hjelpe deg å sette ord på hvordan det føles å «komme i andre rekke» - uten at han føler seg angrepet og stilt opp i et hjørne. Forståelse begge veier er viktig. 

lykke til☺️

Anonymkode: ea5da...d12

[AnonymBruker]

Men hva sa du? Du må jo snakke med ham om dette, om hvor sårende det er og at du reagerer? Forhåpentligvis er foreldrene hans av typen som trenger masse bekreftelse og oppmerksomhet og er avhengig av ham, du må fortelle ham at dere også trenger bekreftelse på at dere betyr noe (og mest!), og at hver gang han velger dem framfor deg viser han at det er motsatt. I ny og ne er det greit å prioritere foreldre, men ikke konsekvent i 15 år. 

Anonymkode: 54dd4...00b