Dere som valgte og bare få 1 barn..angrer dere?

[AnonymBruker]

På at dere ikke fikk fler? Har 1 baby og lurer på om jeg egentlig ønsker et barn til eller ei... Skremmer meg litt med alt jaget og hverdagsmaset/hamsterhjul som venter i årevis, hvertfall slik folk stort sett lever i Oslo 😳

Hva tenker dere rundt temaet? 

Anonymkode: 856f9...015

[mammahjarte]

Er eigentlig i dine sko. Tenkje og tenkje, har eigentlig landa på å få eit barn til. Eg ser for meg at dei første åra eigentlig i eit større livsprespektiv går ganske fort.

Tenkje begynna prøvinga i januar. Men eg tenkje forsatt, er langt i frå 100% sikker på valget diverre. Eg trur barnet mitt fortjener eit søsken også, spesielt sidan vi bur veldig ruralt.

[AnonymBruker]

Jeg håper flere deler sin erfaring om dette. Er veldig i tenkeboksen på hvorvidt jeg ønsker et barn til eller ikke... Det må i så fall bli snart, ettersom barnet mitt begynner å bli stor og jeg blir eldre. Så langt har jeg ikke angret på å "bare" ha fått ett barn.

Anonymkode: e32c7...4b9

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 7 år. Fikk han ved hjelp av Ivf, forresten. Han har faktisk sagt at han er glad for å være enebarn. At vi som foreldre alltid har masse tid til han. Jeg har aldri tenkt tanken på at han "fortjener" søsken. Han har det som plomma i egget:) 

Mange argumenterer med at det er så flott med søsken når de blir eldre.  Men jeg kjenner mange som knapt har kontakt med søsknene sine i voksen alder.  

Anonymkode: 27ca0...582

[AnonymBruker]

Jeg har selv mange søsken og det var aldri nye tid til hver av oss. Vi er også utrolig ulike, men er ikke noe av dette som har fått meg til å tenke. Jeg er egentlig ingen typisk barneperson, og får helt hetta av å høre de turbolivene folk rundt omkring lever med barn. Et evig jag hvor ingen egentlig er fornøyde, kan vi ikke bare leve litt mer som vi gjorde da jeg vokste opp på 80 tallet 😄Men så husker jeg hvor sære mine enebarn-venner også var på flere måter, og at barn har godt av å ha et søsken. Begynner også å bli litt eldre så må finne ut av dette hvertfall innen de neste par årene syns jeg. Blir ikke klok på dette 

Anonymkode: 856f9...015

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 7 og ett barn på under året. Har også ett stebarn som er noen år eldre. 
Når jeg ser gleden de har av hverandre, hvor gøy det er å ha noen å leke med på ferier osv på tross av aldersforskjell, så er jeg ikke i tvil om hva jeg vil anbefale. Var veldig i tvil selv og ventet litt for lenge med tredjemann men ser allerede nå når hen begynner å bli større at selv de begynner å knytte sterke bånd til hverandre og tøyser og ler og koser seg. 
Selv er jeg enebarn og syns i alle fall nå i voksen alder at det er litt leit å ikke ha søsken, gruer meg til mine foreldre blir gamle og pleietrengende og måtte sitte med alt alene feks. Når de er borte er jo på en måte hele min familie borte. Når det gjelder forholdet søsken i mellom så tror jeg man som foreldre kan gjøre mye for at de skal få et godt og varig et. Ikke i tvil, har man mulighet så få i alle fall en til! 😊

Anonymkode: 20b8f...4f2

[AnonymBruker]

Har enebarn. Mye av grunnen er at fødselen var et fysisk helvete, samt at forholdet ikke ville tålt et ekstra barn. Det er så tungtveiende grunner for min del at det er ikke noen vits å dvele ved det.

Anonymkode: 4350a...9ca

[AnonymBruker]

Nei, jeg angrer ikke på at jeg kun fikk 1 barn. Her hadde jeg ikke hatt overskudd eller energi til flere barn. Et barn med diagnoser holder .

Anonymkode: f1a8c...7a0

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 13 som er aleine, og som ikke kommer til å få søsken. Jeg angrer ikke på at jeg steriliserte meg når han var i barnehagealder. 

Personlig så skulle jeg ønske at jeg var enebarn. Kanskje litt stygt å si, men jeg tror jeg hadde hatt et bedre utgangspunkt i livet enn jeg fikk med et søsken som hadde en alvorlig sykdom og et annet søsken som hadde rusproblemer. Jeg var den flinke piken som ingen la merke til, og som heller ikke ville bry noen med sine problemer for søskene mine hadde jo større problemer enn meg. Så mobbing og overgrep ble aldri oppdaget av voksne, noe jeg sliter med ettervirkninger av i dag. 

Anonymkode: 5019e...347

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv mange søsken og det var aldri nye tid til hver av oss.

Anonymkode: 856f9...015

Jeg er av den formening at alle må velge det som er riktigst for dem selv.  Føler de at de har kapasitet til ett barn, så er ett barn riktig for dem.

Men akkurat dette vil jeg svare på, selv om det går litt utenfor tema.  :)

Du sier at du var et av mange søsken, og at foreldrene hadde lite tid til hver enkelt av dere.
Jeg kan forestille meg at det er sårt.

Men se på det fra den andre siden, at du alene hadde fått dine foreldres udelte oppmerksomhet, hele tiden, alt fokus var rettet mot deg.  Ville det vært noe bedre?
Å aldri kunne være litt molefunken en dag uten at det ble en stor sak, å aldri kunne skjule noe/holde noe for deg selv fordi foreldrene dine var så oppmerksomme på alt hva du sa og gjorde at de fanget opp hver minste lille ting.
Dette var en av flere grunner til at mannen min mislikte å være enebarn som ungdom, og grunnen til at han ikke ville ha enebarn selv. 
Han mislikte sterkt å være i fokus hele tiden, og å måtte bære alle foreldrenes forventninger og håp på sine skuldre, alene. 
 

 

Anonymkode: 84162...d66

[AnonymBruker]

Har 1 barn + 1 bonusbarn.

Plusser og minuser:

+ Jeg har masse tid og lyst til å følge opp på alle fronter (skole, fritidsaktiviteter, venner)

+ Har barnet mitt noe det vil si eller snakke om, så har jeg masse tid

+ Ingen kamp om oppmerksomhet

- Ingen lekekammerater hjemme eller på ferier

- Kan fort bli litt godt vant til å være i sentrum hele tiden

- Større fare for at man blir en curlingforelder?

Anonymkode: 52664...5b5

[AnonymBruker]

Har en mini nå og skal ha en til..om et par år hvertfall. Mannen er enebarn og jeg kjenner også flere andre som er det. En voksen og tre på min alder. Den voksne mistet nylig begge foreldrene ila ett år og syntes det var helt grusomt å stå i alt alene. Både mannen min og vennene mine som er enebarn er absolutt mindre utviklet sosialt. Har selv vokst opp i et fantastisk trekløver og har en haug med gode minner fra barndommen om å leke med søsknene på ferier og hytteturer. Gud så stusselig det må ha vært å være alene på alle disse turene. Vet også at jeg har søsknene mine med meg hele livet (sånn ca.) og vi hjelper til med hverandres barn, feirer høytider sammen osv. 

Nå vil jeg bare ha to da, men det er mest grunnet at jeg ikke fikk mitt første før jeg var 32 og vil ha noen år mellom samtidig som jeg ikke vil være så mye over 35 når jeg får mitt siste. Hadde jeg startet før så hadde vi nok fort endt på 3 barn.

Anonymkode: f38f7...7e1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en mini nå og skal ha en til..om et par år hvertfall. Mannen er enebarn og jeg kjenner også flere andre som er det. En voksen og tre på min alder. Den voksne mistet nylig begge foreldrene ila ett år og syntes det var helt grusomt å stå i alt alene. Både mannen min og vennene mine som er enebarn er absolutt mindre utviklet sosialt. Har selv vokst opp i et fantastisk trekløver og har en haug med gode minner fra barndommen om å leke med søsknene på ferier og hytteturer. Gud så stusselig det må ha vært å være alene på alle disse turene. Vet også at jeg har søsknene mine med meg hele livet (sånn ca.) og vi hjelper til med hverandres barn, feirer høytider sammen osv. 

Nå vil jeg bare ha to da, men det er mest grunnet at jeg ikke fikk mitt første før jeg var 32 og vil ha noen år mellom samtidig som jeg ikke vil være så mye over 35 når jeg får mitt siste. Hadde jeg startet før så hadde vi nok fort endt på 3 barn.

Anonymkode: f38f7...7e1

Kan du utdype den påstanden litt? 

Anonymkode: b3afb...64f

[Pia Sofia]

Jeg har en tenåring (som heller er mer enn mindre sosialt utviklet), og har så mange ganger i årenes løp klappet meg selv på skuldra for det valget. Vi har ikke hatt i nærheten av det maset folk rundt oss har hatt. Vi har hatt masse tid til fine samtaler og ingen søsken som krangler. Et veldig harmonisk hjem og et trygt barn som et uredd for å snakke med alt og alle og som har over gjennomsnittet bra selvtillit.

Men når han flytter ut, DA ønsker jeg sikkert at jeg hadde to! 😏 

Nei, aldri angret en dag! 

[AnonymBruker]

Angre? Hvorfor det? Alt i livet handler da ikke om hersens barn. Få deg en hobby.

Anonymkode: c2480...7d1

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan du utdype den påstanden litt? 

Anonymkode: b3afb...64f

Jeg er klar over at det er min erfaring, men sånn er det med alle de fire jeg kjenner så da farger jo det mitt syn. Og altså mindre sosialt utviklet hmmm, skal se om jeg kan komme med noen eksempler:

- Ikke så kjappe i replikken eller flinke til å "ta ordet".

- Mangler litt sosiale antenner (altså klarer ikke lese stemningen).

- Har ikke stort sosialliv, få venner og hobbier, er mest for seg selv, på tur i skogen osv.

- Stille i sosiale settinger.

Jepp, noen av de er nok introverte, jeg kjenner ikke alle godt nok. Men jeg kjenner mannen min godt nok til å vite at han gjerne vil være ute blandt folk så det er ikke alle.

Igjen, dette er min erfaring. På lik linje som at jeg har to fantastiske søsken jeg har vokst opp med. Vet at ikke alle har slike søsken. På grunnlag av dette vill jeg aldri fått enebarn selv.

Anonymkode: f38f7...7e1

[AnonymBruker]

Jeg har to, og angrer ikke et sekund. Vurderer en til om noen år. Selv om begge barna mine er ganske små enda, ser jeg at de allerede har stor glede av hverandre. Det skaper også mange gode læringssituasjoner, for eksempel må de lære å vente, dele, ta hensyn og passe på at den andre har det bra. Men disse tingene kan man jo fint lære likevel. Jeg er lærer, og merker ikke mye forskjell på enebarn og barn med søsken. 

Om forholdet deres blir bra som voksne, vet man jo ikke. Jeg vokste opp med to søsken, men har knapt kontakt med dem nå. Men jeg er glad for at vi vokste opp sammen, for vi har mange gode minner, og barna våre synes det er veldig stas med søskenbarn! Min mor er enebarn, og sier at det gikk helt fint når hun var liten, men at hun savner søsken nå som voksen. Hun føler seg veldig alene med ansvaret for sin gamle, demente mor, og savner noen å dele det med.

 

Anonymkode: c2e32...81e

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn på snart 17 år.  Det var ikke selvvalgt, men vi kunne ikke få flere. Allikevel angrer jeg ikke på at vi har bare henne. Hun er ikke noe tilbake sosialt i det hele tatt. Har mange venner og på ferier dro vi sammen med vennpar som hadde barn på samme alder. Så hun lærte alltid å dele med andre og utviklet seg normalt sosialt.

Hun har nok innimellom ønsket seg søsken for å ha noen å være sammen med, men tror også hun innimellom er glad hun er alene.

Så jeg tenker at her finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er "riktig". 

Anonymkode: 38702...40a

[AnonymBruker]

Vi har kun ett barn, samboer ønsker ikke flere. Ser på det med stor sorg, da jeg selv er oppvokst med flere søsken og har ett nært forhold med de. Samboer har en bror, men de er veldig forskjellig og har lite kontakt, så han har vel aldri kjent på den følelsen. Barnefar synes det er mer enn nok med han vi har, jeg tenker det hadde vært verdt det å ha noen hektiske år til for å gi han ett søsken.

Anonymkode: 459f3...351

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er klar over at det er min erfaring, men sånn er det med alle de fire jeg kjenner så da farger jo det mitt syn. Og altså mindre sosialt utviklet hmmm, skal se om jeg kan komme med noen eksempler:

- Ikke så kjappe i replikken eller flinke til å "ta ordet".

- Mangler litt sosiale antenner (altså klarer ikke lese stemningen).

- Har ikke stort sosialliv, få venner og hobbier, er mest for seg selv, på tur i skogen osv.

- Stille i sosiale settinger.

Jepp, noen av de er nok introverte, jeg kjenner ikke alle godt nok. Men jeg kjenner mannen min godt nok til å vite at han gjerne vil være ute blandt folk så det er ikke alle.

Igjen, dette er min erfaring. På lik linje som at jeg har to fantastiske søsken jeg har vokst opp med. Vet at ikke alle har slike søsken. På grunnlag av dette vill jeg aldri fått enebarn selv.

Anonymkode: f38f7...7e1

Denne beskrivelsen passer broren min perfekt. Han er forresten ikke enebarn.

Anonymkode: 08e60...ed9