Barnefordelingssak, eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksen, hvor hun hele tiden har hatt hovedomsorgen for barna (på papiret). Alt etter hvor hun har bodd, har samværet variert fra annenhver helg og ferier, til 50/50, men vi har aldri hatt delt omsorg.

For ett år siden tok hun med barna og flyttet 13 mil unna meg, pga et jobbtilbud hun hadde fått. Samværet gikk da fra 60/40 til kun annenhver helg og ferier igjen. 

Det eldste barnet har hele tiden uttrykt at hen ikke ønsket å flytte, og sier at hen ikke trives i ny by og ved ny skole. Hen ønsker å bo fast hos meg, men mor setter seg i mot det. Barnet er 10 år gammel, så litt for ung til å bestemme dette selv.

Uansett hva jeg eller barnet sier til mor, påstår hun hardnakket at barnet stortrives i den nye tilværelsen, at vi må gi barnet tid, at barnet er dårlig til å tilpasse seg, takler overganger dårlig osv osv. Hun påstår og at barnet ikke vet sitt eget beste, og at det vil være vondt for barnet å være borte fra moren sin lenge av gangen, og at det derfor er uaktuelt å la hen flytte til meg. Når jeg sier at jeg ønsker å ta dette opp på et møte med familievernkontoret, og kanskje la barnet være med på et møte for å få uttale seg og føle at hen blir hørt, blir mor vanskelig og setter seg i mot det. Hun sier at vi eventuelt kan diskutere det til neste sommer, at barnet må få mer tid til å tilpasse seg osv, samtidig som hun påstår at barnet trives. 

Jeg får vondt av barnet, som gråter hver gang hen skal tilbake til mor, og som gjentar igjen og igjen at hen ønsker å bo hos meg. 

Jeg er gift på nytt, har vært i dette forholdet i 7 år, så min kone kjenner barnet godt. Jeg har to bonusbarn, og de er som søsken for mine unger. Vi eier hus, har stabile jobber og et stort nettverk i rundt oss. Besteforeldre, tanter, onkler og annen slekt av mine barn bor på samme sted som meg, både på min og barnas mor side. 

Er det noen her som har erfaring med barnefordelingssaker? Hvor stor belastning er det for barnet? Noen her inne som har vært det barnet som ønsket å bo med den andre forelderen? 

TS

 

Anonymkode: c8f74...dad

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn med eksen, hvor hun hele tiden har hatt hovedomsorgen for barna (på papiret). Alt etter hvor hun har bodd, har samværet variert fra annenhver helg og ferier, til 50/50, men vi har aldri hatt delt omsorg.

For ett år siden tok hun med barna og flyttet 13 mil unna meg, pga et jobbtilbud hun hadde fått. Samværet gikk da fra 60/40 til kun annenhver helg og ferier igjen. 

Det eldste barnet har hele tiden uttrykt at hen ikke ønsket å flytte, og sier at hen ikke trives i ny by og ved ny skole. Hen ønsker å bo fast hos meg, men mor setter seg i mot det. Barnet er 10 år gammel, så litt for ung til å bestemme dette selv.

Uansett hva jeg eller barnet sier til mor, påstår hun hardnakket at barnet stortrives i den nye tilværelsen, at vi må gi barnet tid, at barnet er dårlig til å tilpasse seg, takler overganger dårlig osv osv. Hun påstår og at barnet ikke vet sitt eget beste, og at det vil være vondt for barnet å være borte fra moren sin lenge av gangen, og at det derfor er uaktuelt å la hen flytte til meg. Når jeg sier at jeg ønsker å ta dette opp på et møte med familievernkontoret, og kanskje la barnet være med på et møte for å få uttale seg og føle at hen blir hørt, blir mor vanskelig og setter seg i mot det. Hun sier at vi eventuelt kan diskutere det til neste sommer, at barnet må få mer tid til å tilpasse seg osv, samtidig som hun påstår at barnet trives. 

Jeg får vondt av barnet, som gråter hver gang hen skal tilbake til mor, og som gjentar igjen og igjen at hen ønsker å bo hos meg. 

Jeg er gift på nytt, har vært i dette forholdet i 7 år, så min kone kjenner barnet godt. Jeg har to bonusbarn, og de er som søsken for mine unger. Vi eier hus, har stabile jobber og et stort nettverk i rundt oss. Besteforeldre, tanter, onkler og annen slekt av mine barn bor på samme sted som meg, både på min og barnas mor side. 

Er det noen her som har erfaring med barnefordelingssaker? Hvor stor belastning er det for barnet? Noen her inne som har vært det barnet som ønsket å bo med den andre forelderen? 

TS

 

Anonymkode: c8f74...dad

En barnefordelingssak er veldig belastende selv for små barn. 
Må tenke på at advokater og sakkyndig skal blande seg i livene deres. Har vært gjennom det og det gjorde ting vondt værre. 
Noen advokater skal grave etter dritt på andre parten. Ofte så sårer man hverandre med vilje. Familien blir innblandet. Det er mye og det kan ta tid. Her gikk det 6 mnd med flere møter og tid på advokater. Kostet skjorta. 
Jeg hadde unngått rettssak hadde jeg vært deg og heller gi det tid. Når barnet er 12 år så skal man høre på dens meninger. 

Anonymkode: 2875c...f32

[AnonymBruker]

 

Takk for svar. 

Jeg skjønner at det er både dyrt og krevende for alle involverte i en slik sak, det er derfor jeg ikke har gått denne veien tidligere, til tross for at jeg har vært sterkt imot både flytting og lav samværsprosent. Jeg har alltid ønsket å ha barna minst 50%, og delt bosted med like rettigheter, men har aldri "fått" det av mor. Har flere ganger vurdert å gå til sak, men jeg har holdt igjen pga det du nevner. 

Men nå som barnet er såpass gammel, og uttrykker så klart og spesifikt om sine ønsker, vet jeg ikke om jeg bør holde tilbake og "se det an" stort lenger. Hen gråter, er sint på moren sin fordi de flyttet, ringer meg ofte for å fortelle om hendelser og om mistrivsel. Vet at hen har vært hjemme fra skolen pga mistrivsel, likevel påstår mor at hen stortrives. 

Synes barnet har blitt mer "flat" følelsesmessig, tyngre til sinns på en måte, og ønsker å ta hen på alvor. I det minste la hen få uttale seg og bli hørt, da evt i et møte med fvk. Kanskje kan vi komme frem til en løsning uten å måtte gå til sak. 

 

TS

Anonymkode: c8f74...dad