Tenker ikke på annet enn baby. Alt annet virker meningsløst.

[AnonymBruker]

Jeg og samboer skal starte prøvingen om en uke. Jeg bruker store deler av fritiden på baby-forumer, ser serier om graviditet og barn, sjekker syklus appene mine flere ganger for dagen. Og når jeg er med andre mennesker som vil snakke om politikk, interesser, folk, mat, osv. Så merker jeg at jeg sliter med å engasjere meg.. alt virker så meningsløst i forhold til det som foregår i mitt liv, nemlig at jeg snart kanskje er gravid. 

Vet at dette er helt vanvittig, men klarer ikke la være. Flere som har/hadde det slik? 

Anonymkode: 93705...381

[AnonymBruker]

Ja, absolutt! Det virker så magisk liksom. Uvirkelig at man selv skal ha en baby i magen.

Anonymkode: 554ae...aa1

[AnonymBruker]

Nei føler ikke slik. Jeg har aldri drømt om barn, men tenkte prøve få ett nå, siden jeg tenker jeg har ressurser og et ønske om å oppleve å bli mor. Blir fint å ha den ene sønnen eller datteren som du kan ha der gjennom livet.

Men skulle det ikke skje, så har jeg såpass mening og glede i livet fra før, at det skal gå bra det. Synes synd på dere som har gjort det å trøkke ut en unge ( en ganske alminnelig ting) til hele deres fokus og mening. Verden er overbefolket altså. Ingenting mirakuløst med barn. Bare noen som tror det.

Ser alt i alt ganske kjedelig ut. Skulle gjerne fått dem ferdig som 10 åringer jeg. Alderen før det virker bare slitsom. 

Anonymkode: 1efa2...550

[AnonymBruker]

Slik har det vært for meg i 3 år. Mye pga. at jeg har slitt med å bli gravid, og jo lengre tid det har hatt, jo mer desperat har jeg blitt. Det har vært vanskelig å finne meningen i noe annet. Ting som tidligere opptok meg virket bare meningsløse. Har ingen gode tips til deg, annet enn det selvsagte - prøv å rett fokuset over på andre ting, ikke bare det å bli mor. For det kommer tidsnok, og da savner du kanskje litt av det gamle livet ditt. 

Anonymkode: 0ad47...8d8

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik har det vært for meg i 3 år. Mye pga. at jeg har slitt med å bli gravid, og jo lengre tid det har hatt, jo mer desperat har jeg blitt. Det har vært vanskelig å finne meningen i noe annet. Ting som tidligere opptok meg virket bare meningsløse. Har ingen gode tips til deg, annet enn det selvsagte - prøv å rett fokuset over på andre ting, ikke bare det å bli mor. For det kommer tidsnok, og da savner du kanskje litt av det gamle livet ditt. 

Anonymkode: 0ad47...8d8

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Hva er i veien med deg da? Selv om du ikke liker barn, og ikke kunne tenkt deg å være en forelder betyr ikke det at det gjelder alle andre. 
Må være kjedelig å være så muggen og negativ allerede fra morgenen av. Håper du får det bedre utover dagen😊

Anonymkode: e14cb...58e

[AnonymBruker]

Hvordan skal du bli gravid uten sex?

Du må jo tenke på sex. Eller skal du bli gravid på et laboratorium?

Anonymkode: f8508...f1b

[AnonymBruker]

Høres kjedelig ut å bare tenke barn barn barn. Hva skjer når barna blir voksne liksom? Da har man ikke noe igjen.

Anonymkode: 4f063...8b8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Du er jo litt...spesiell?

Anonymkode: badf3...9a0

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboer skal starte prøvingen om en uke. Jeg bruker store deler av fritiden på baby-forumer, ser serier om graviditet og barn, sjekker syklus appene mine flere ganger for dagen. Og når jeg er med andre mennesker som vil snakke om politikk, interesser, folk, mat, osv. Så merker jeg at jeg sliter med å engasjere meg.. alt virker så meningsløst i forhold til det som foregår i mitt liv, nemlig at jeg snart kanskje er gravid. 

Vet at dette er helt vanvittig, men klarer ikke la være. Flere som har/hadde det slik? 

Anonymkode: 93705...381

Jeg hadde det ikke slik med noen av mine. Jeg tror faktisk at jeg hadde latt være å gå inn i en prøvetid om jeg merket at jeg hadde en slik reaksjon. Høres bare slitsomt ut.

Anonymkode: 4381a...2db

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Dette er ikke en vanlig reaksjon på det å få barn eller at andre får barn. Aldri frihet? Hvilken udugelig partner valgte du å få barn med?

Anonymkode: 4381a...2db

[Brunello]

Dette er kanskje grunnen til at en del bruker lang tid på å bli gravide. Man hører jo ofte om par som sliter med å bli gravide, så blir de gravid ganske raskt etter at de gir opp. Rådet må derfor være å leve som normalt og ha masse sex.(NB. Jeg har full forståelse for at det selvfølgelig ikke er slik for veldig mange, og at det er sårt å ikke få det til.)

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også! Første mnd. tenkte jeg at det skjer ikke med eeeen gang liksom, mens andre måneden var jeg så opphengt i alt sammen at jeg var helt sikker på at jeg var blitt gravid (hadde til og med "festeblødning") - og ble skikkelig skuffet da jeg ikke var det. Tredje måneden bestemte jeg meg for å ta en pause fra "besettelsen" og tenkte ikke noe særlig på at vi var prøvere. Var to uker over IKM før jeg skjønte at jeg var gravid 🙈). Sitter her med verdens fineste toåring og en i magen. 

Anonymkode: 691e3...77e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Hjelpes! Det var da litt av en reaksjon..

Å få barn har for min del vært det fineste i verden (og jeg er såkalt "karrierekvinne" med lederstilling). Mini gir livet så mye mening og glede. Året jeg var hjemme med ham var fantastisk, har aldri sovet så mye og følt meg så uthvilt! (Og det til tross for at jeg begynte å jobbe med hjemmekontor da han var fire måneder). Var veldig heldig som fikk en superhappy liten gutt med godt sovehjerte. For min del livets største glede og mirakel. Vi er alle forskjellige, og på samme måte som jeg respekterer at du (tilsynelatende) ikke ønsker barn, bør du respektere at for mange er dette en viktig del av livet :).

Anonymkode: 691e3...77e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboer skal starte prøvingen om en uke. Jeg bruker store deler av fritiden på baby-forumer, ser serier om graviditet og barn, sjekker syklus appene mine flere ganger for dagen. Og når jeg er med andre mennesker som vil snakke om politikk, interesser, folk, mat, osv. Så merker jeg at jeg sliter med å engasjere meg.. alt virker så meningsløst i forhold til det som foregår i mitt liv, nemlig at jeg snart kanskje er gravid. 

Vet at dette er helt vanvittig, men klarer ikke la være. Flere som har/hadde det slik? 

Anonymkode: 93705...381

Tror det er ganske vanlig, jeg var ihvertfall slik.. Eller jeg leste masse om symptomer på forumer, og når ejg først ble gravid lastet jeg ned alle appene og fulgte med daglig 😅

Man blir litt oppslukt😊

Anonymkode: a28fd...cb8

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Blir lett litt "besatt" av en ting som opptar meg. Gjelder dog ikke bare baby-greier. Nå har jeg nylig blitt gravid selv, og opplever det som en litt "ut av meg selv"-opplevelse, da jeg føler det er så stort og utenkelig at det nå ligger en liten klump i magen som (forhåpentligvis) skal resultere i et barn. Søker daglig rundt på baby-ting og info. Ser dokumentarer og serier som omhandler graviditet. Sjekker også apper flere ganger om dagen etc. Du er ikke alene om dette.😊 Vi prøvde i kun 3 måneder, men mitt råd er å prøve å slappe litt av underveis og gjerne gjøre litt andre ting, også. Føler meg dog mer "besatt" nå, enn under prøveperioden. Er nok fordi det er så nytt og spennende. Ønsker deg lykke til! ❤️

Anonymkode: 7bcc6...854

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Det er nok ingen som har verken overbevist kvinner om at det er meningen med livet, eller mangel på kreativitet. Det er biologisk. Fra evolusjonen sin side har de kvinnene gjennom tusenvis av år som hadde sterkest lyst på baby og gjerne flere fått videreført sine gener. Derfor er dette noe dagens kvinner ikke kommer utenom (på et gjennomsnittlig plan). 

Jeg har mange hobbyer, et fantastisk forhold, fine venner, god utdanning og generelt et meningsfyllt liv. Men jeg ser på det å få barn som det største jeg skal gjøre. Og jeg syns det er det motsatte av patetisk og trist. Jeg syns det er fint å vie livet sitt til noe mer enn bare seg selv og sine behov. Det å sette noen andre først en periode av livet og elske noen høyere enn du trodde var mulig. 

Og hvis jeg ikke blir gravid er ikke det so fucking what, det hadde faktisk blitt en stor sorg. For det betyr ingen familie jeg har skapt selv. Ingen barnebarn og barn som kommer på middager og høytider når jeg er 60. 

Forøvrig virker du rimelig spesiell og håper egentlig ikke du har barn.  

Anonymkode: 93705...381

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Jeg har tre små og kjenner meg ikke igjen i den skrekkhistorien som mange insisterer på er "sannheten" om å ha barn. Helt greit at du har din opplevelse, men ikke snakk på vegne av oss alle.

For de fleste av oss er det stort å bli foreldre. Det betyr ikke at det er alt jeg er eller hele livet mitt, men det er definitivt det største jeg har opplevd. Jeg skjønner godt at folk ønsker seg barn, og er fortvilet over prøving som ikke lykkes. 

Det er likevel et godt råd å ikke la prøving/baby/unger bli hele livet, og å prøve å finne glede i de tingene man har i livet sitt. Men man trenger ikke idioterklære babyønsker eller folk som trives i foreldrerollen i samme slengen. 

Anonymkode: dfbf8...973

[Kenelz]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Savne det litt? LITT???

Hvem inni sa*ans hel**** liker en skrikende klump med 50 000 behov? Altså greit nok alt det der med jeg elsker barnet mitt bla bla bla.

Men å være mor de første årene er skriking, bæsjing, tissing, gulping, null frihet, konstant utslitt og aldri tid til noe. Blir jobb og ungen. Kjærestetid er når man får planlagt det eller får babyvakt.

Hvem er det som har klart å innbille folk at dette er noe mirakuløst og fantastisk. Det suger jo! 

Alt dette for å sitte og studere og beundre sitt eget lille barn, som alle andre bare anser som en hvilken som helst unge, av millionvis av unger i denne verden.

Hva er det som gjør at noen kvinner gjør seg så små og patetiske at dette blir hele meningen dems? Eier dere ikke kreativitet? 

So f what om dere ikke blir gravide. Ok kjipt, men finnes da andre ting i dette livet enn en baby??????? Jeg er så lei denne sutringen. Dere er manipulert.

Det er ikke så shatans stort å bli foreldre. Det er en helt alminnelig ting. Og jeg synes oppriktig synd på folk som lever hele livet gjennom øynene på ungene. Som aldri kan snakke om noe annet en ungene. Som ikke selv har noe liv mer, fordi de har vært så lite kreative og eventyrsøkende at siste håp er å leve ut en slags spenning gjennom øynene på ungene sine.

Trist.

Alle driter i om du får barn eller ikke. Det er ikke så viktig. Du trenger ikke bli deppa og selvmedliden. Du kan jo heller fokusere på alt det andre du da kan oppnå? Som å utvikle deg selv?

 

Anonymkode: 1efa2...550

Oi sann! Du har virkelig ikke godt med deg selv! 

Jeg savner den lille perioden barnet mitt var en liten baby. 😊 Den første latter, første smil, da babyen strakk seg for å klemme på ting og prøvde å finne ut hva og hvor.

En baby er helt uskyldig og har bare kjærlighet i kroppen. Der i mot deg som sitter bak den lille skjermen din med så mye egoisme, hat og negativitet. 

Trist. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kenelz skrev:

Oi sann! Du har virkelig ikke godt med deg selv! 

Jeg savner den lille perioden barnet mitt var en liten baby. 😊 Den første latter, første smil, da babyen strakk seg for å klemme på ting og prøvde å finne ut hva og hvor.

En baby er helt uskyldig og har bare kjærlighet i kroppen. Der i mot deg som sitter bak den lille skjermen din med så mye egoisme, hat og negativitet. 

Trist. 

Teknisk sett finnes det ikke NOE med egoistsik enn å få barn da. Det er ingen gode grunner til å få biologiske barn, kun egoisme. Når det er sagt så er jo det naturlig, og så klart greit, og de fleste av oss kjenner jo på de ønske slev om det ikke gir helt mening. Men om man ikke har et supert og meningsfyllt liv uten barn, så har man det vartfall ikke bra med seg selv - og burde ikke være forelder. Da ender man som regel opp som et svigermonster som ikke klarer å kutte navlestrengen, ser en del bekjente har blitt til slike monstre da de ikke takler at barna deres har egne liv og egne familier som kommer før de. Toxic

Anonymkode: 1faa8...51b