Jeg er så redd for å ikke "finne" noen innen mamma og pappa dør.

[AnonymBruker]

Ja, både kjæreste og venner. 

Jeg prøver og har prøvd mye. Dating, vennesider på nettet. Det har blitt litt her og der, men ingenting varig. 

Jeg blir så misunnelig og lei meg når jeg leser om dere som skriver at dere traff kjæresten uten egentlig å ha prøvd, eller dere var ikke på utkikk men plutselig var Han der. 

Eller dere som sier dere egentlig ikke har vært singel siden dere var 14 år, fordi timing osv har gjort til at dere har havnet i forhold med en gang det ble slutt. 

Jeg føler jeg har prøvd å både slappe av og la ting skje av seg selv, men også aktivt jobbe for å finne noen. Uten særlig hell. 

Jeg blir helt på gråten av å tenke enn hvis mamma og pappa dør uten at jeg har funnet noen. Jeg vil ikke de skal gå ut av livet bekymret for at jeg blir helt alene i verden, og jeg vet heller ikke om jeg takler å stå der alene den dagen de begge er borte 😪

Føler jeg har prøvd alt for å få noen til å like meg og bli værende i livet mitt, men det går jo aldri! 

Hva skal jeg gjøre 😪

*ensom sjel*

Anonymkode: 56768...981

[petterm]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, både kjæreste og venner. 

Jeg prøver og har prøvd mye. Dating, vennesider på nettet. Det har blitt litt her og der, men ingenting varig. 

Jeg blir så misunnelig og lei meg når jeg leser om dere som skriver at dere traff kjæresten uten egentlig å ha prøvd, eller dere var ikke på utkikk men plutselig var Han der. 

Eller dere som sier dere egentlig ikke har vært singel siden dere var 14 år, fordi timing osv har gjort til at dere har havnet i forhold med en gang det ble slutt. 

Jeg føler jeg har prøvd å både slappe av og la ting skje av seg selv, men også aktivt jobbe for å finne noen. Uten særlig hell. 

Jeg blir helt på gråten av å tenke enn hvis mamma og pappa dør uten at jeg har funnet noen. Jeg vil ikke de skal gå ut av livet bekymret for at jeg blir helt alene i verden, og jeg vet heller ikke om jeg takler å stå der alene den dagen de begge er borte 😪

Føler jeg har prøvd alt for å få noen til å like meg og bli værende i livet mitt, men det går jo aldri! 

Hva skal jeg gjøre 😪

*ensom sjel*

Anonymkode: 56768...981

Har du noen hobby? Hvis man er aktiv i en hobby treffer man gjerne likesinnede. 

Er du opptatt av samfunnet rundt deg? Kristen? Opptatt av naturvern? Politisk interessert? Liker å gå turer i fjellet, skogen osv? Vinelsker? Naturist? Sportsinteressert?

Hvis du engasjerer deg slipper du å sitte hjemme og føle deg ensom. Samtidig har du sjansen til å bli kjent med likesinnede.

[Gjest Porstarmax]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, både kjæreste og venner. 

Jeg prøver og har prøvd mye. Dating, vennesider på nettet. Det har blitt litt her og der, men ingenting varig. 

Jeg blir så misunnelig og lei meg når jeg leser om dere som skriver at dere traff kjæresten uten egentlig å ha prøvd, eller dere var ikke på utkikk men plutselig var Han der. 

Eller dere som sier dere egentlig ikke har vært singel siden dere var 14 år, fordi timing osv har gjort til at dere har havnet i forhold med en gang det ble slutt. 

Jeg føler jeg har prøvd å både slappe av og la ting skje av seg selv, men også aktivt jobbe for å finne noen. Uten særlig hell. 

Jeg blir helt på gråten av å tenke enn hvis mamma og pappa dør uten at jeg har funnet noen. Jeg vil ikke de skal gå ut av livet bekymret for at jeg blir helt alene i verden, og jeg vet heller ikke om jeg takler å stå der alene den dagen de begge er borte 😪

Føler jeg har prøvd alt for å få noen til å like meg og bli værende i livet mitt, men det går jo aldri! 

Hva skal jeg gjøre 😪

*ensom sjel*

Anonymkode: 56768...981

vet ikke om du er mann e eller kvinne og hvor gammel du er, Men Kansje du blir. For ivri og at den andre part syns du virker billig, mitt råd er at du gjør deg mer kresen og ikke billig.En ting til, se ikke bare på utsende og alder, men ta deg tid til å studdere han eller henne. 

 

[Gjest Porstarmax]

En ting til, du må ut for å treffe folk, Kansje på kafeer og barer ja der er det mange som ser etter en make, Du må være der fisken er for å få fisk, 

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Porstarmax skrev:

vet ikke om du er mann e eller kvinne og hvor gammel du er, Men Kansje du blir. For ivri og at den andre part syns du virker billig, mitt råd er at du gjør deg mer kresen og ikke billig.En ting til, se ikke bare på utsende og alder, men ta deg tid til å studdere han eller henne. 

 

Ikke omtal folk som "billig". Det er sjikanøst. Mennesker er ikke objekter som selges for penger.

Anonymkode: 29f5e...ebe

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hva skal jeg gjøre 😪

Det avhenger jo en del av alder og kjønn

Anonymkode: e0138...836

[Gjest Porstarmax]

Tenkte ikke slik da, men gjøre seg litt mere vært , gå ut blandt folk og oppsøke plasser der mange møtes, være med på karosllen.. Jeg tror ikke du er billig da kjære deg,

 

[Gjest Porstarmax]

Jeg er 32 og er singel, men trives med det, men  lever litt uskikkelig da er i pornomilgjøet en del.Men tror at om en har et aktivt liv, så blir det ikke kjedlig, Pluselig står det en der som du liker.

 

[Sunnys]

For en vond følelse. Hva med å gå ut på byen, bli med på nash og feste litt? Da er de fleste single litt på skjekkern.. de aller fleste møtes på byen. 

[AnonymBruker]

Hei Ts🙂 Jeg skjønner godt at dette er vanskelig. Det er sikkert flere tilfeldigheter som tilsammen har ført til at du har det sånn som dette. Vi har alle behov for å føle tilhørighet, og til å føle at vi har mennesker rundt oss vi er nære. Jeg kjenner igjen litt av følelsene dine; selv om min situasjon ikke er helt lik. Jeg har vært singel i lange perioder i livet så langt, mye mer singel enn jeg har vært i forhold. Tidligere, skoleårene og i studietiden hadde jeg masse venner, men nå har jeg mistet kontakten med mange av dem. Jeg har noen få gode venner igjen, men i vår alder (40- årene) så er alle opptatt med mann, barn, hus og hjem, og ikke minst kvalitetstid med familien. Det blir lite tid til venninnetid. Jeg har ellers en bitteliten familie, ei mor og ei søster jeg egentlig har fått et overfladisk forhold til, selv om jeg har prøvd å skape nær kontakt. De har visst mer enn nok med sitt, de også. Så etter at jeg ble singel for to år siden, så har jeg sittet mye alene hjemme. Og jeg har tenkt masse på dette med ensomhet, og hvor viktig det er med tilhørighet, å ha en følelse av å ha sine nære rundt seg, noen å bry seg om, noen som bryr seg om deg. Det er jo det viktigste man har. Men hvordan skal man finne det? Det blir mer og mer vanskelig dess eldre man blir. Hvor gammel er du? Bor du på hjemstedet ditt? Er det noen du tidligere har hatt kontakt med som du hadde kunnet prøve å ta opp kontakten med igjen? Gamle klassevenner, f.eks? Gamle venner fra en hobby du gikk på når du var yngre? Ønsker deg lykke til, håper du finner kjærligheten og tilhørigheten du søker etter💞

Anonymkode: 947c3...059

[AnonymBruker]

Hva med å melde deg på forskjellige kurs? Noe som interesserer deg? Feks: Kunst, matlaging, dans, keramikk etc..Da vil det være lettere å finne venner og bekjente med samme interesser, som også kan føre til at du treffer en kjæreste. Hvor gammel er du?  Jeg spør fordi jeg selv ikke fant riktig gode venner før jeg begynte å studere som 20-åring.

Anonymkode: 22d85...cc7

[AnonymBruker]

11 timer siden, petterm skrev:

Har du noen hobby? Hvis man er aktiv i en hobby treffer man gjerne likesinnede. 

Er du opptatt av samfunnet rundt deg? Kristen? Opptatt av naturvern? Politisk interessert? Liker å gå turer i fjellet, skogen osv? Vinelsker? Naturist? Sportsinteressert?

Hvis du engasjerer deg slipper du å sitte hjemme og føle deg ensom. Samtidig har du sjansen til å bli kjent med likesinnede.

Dette! Selv om man er ensom, så kan man skape seg et godt liv, Man må finne på ting man liker å gjøre, og dyrke det! Jeg hadde en lang periode i livet hvor jeg ikke var i kontakt med noen (på det personlige plan) utenom noen familiemedlemmer et par ganger i året. Men jeg fikk til å skape min egen lille verden. Til slutt fikk jeg en hverdag hvor jeg rett og slett koste meg i mitt eget selskap

Anonymkode: 46eb0...3a0

[AnonymBruker]

1) Med tanke på å finne kjæreste så tror jeg det er viktigst å aller først kjenne trygghet i at du er god nok alene. Selvstendighet er bra. Det er attraktivt. 

2) Er du selv klar over hva du ser etter i en kjæreste? 

 

Anonymkode: a8848...eb4

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å være ensom, og jeg håper du klarer å finne deg noen nære etter hvert. Men, når jeg leser hovedinnlegget ditt får jeg følelsen av at du ikke prøver for din egen del, men av samvittighet ovenfor foreldrene dine og setter deg selv litt i en stakkarslig rolle og det hjelper ikke. Da jeg gikk ut av ensomheten måtte jeg starte med å se på alle sidene av meg selv og innse at noen av grunnene til at jeg ikke hadde noen nære var måten jeg oppførte meg på. Mange år med mobbing hadde gjort meg negativ, desperat etter å bli likt, selvutslettende, men også selvsentrert. Dette kommer godt frem i samtaler selv om man ikke tror det selv. Å forandre egen tankegang og å se på sine «dårlige» sider er vanskelig, men også mest effektivt. Når det gjelder å møte folk er det bare å ta initiativ, ta opp igjen kontakt med gamle bekjente, bli med på kurs/ aktiviteter osv. Til slutt så må du fokusere på egen glede, og ikke tenke «hva med foreldrene mine», det er mest sannsynlig bare et scenario forsvarsmekanismen i deg har laget. 

Anonymkode: e7c59...249

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, TS. Selv er jeg enebarn, men hadde bestandig et ønske om å få mange barn og en stor familie som voksen. Men så ble jeg kronisk syk og fikk livet ødelagt. Jeg fungerer nesten ikke i det hele tatt, er avhengig av hjelp fra hjemmesykepleien til det meste. Orker bare besøk av gamle venner i 15-20 min, og det er jo ingen som gidder, så jeg har mistet kontakten med alle sammen. Foreldrene mine er nå gamle og syke og jeg kjenner på en stor sorg over at jeg ikke kan stille opp for dem. Skulle så gjerne ha fått muligheten til å stille opp for dem, sånn som de bestandig har stilt opp for meg. I tillegg er det utrolig vondt at jeg er for syk til å reise til dem, så når de blir så syke at de ikke lenger klarer å besøke meg, får jeg aldri mer sett dem. Med mindre kommunen er så snille at de innvilger oss sykehjemsplass på samme sted. Hittill har jeg fått sykehjemsplass på et sykehjem som ligger ganske langt unna der foreldrene mine bor. Kunne så inderlig, inderlig ønske at livet mitt var blitt annerledes. Vet at foreldrene mine ønsker seg barnebarn og at de sørger over at de aldri fikk det. Det er vondt. 

Anonymkode: 43ca3...a49

[AnonymBruker]

Hvorfor er det blitt sånn at det er så forferdelig å være alene og ikke ha mann og barn? Det virker som om alle skal ha en familie for enhver pris! Prøv å ha det fint alene først, Finn ut at det går an å ha et bra liv uten å ha A4 familie. Hvorfor er foreldrene dine sånn at de må gi uttrykk for sorg fordi du er alene?  Kan du ikke snakke med dem km dette?  Det høres ikke så lurt ut å panisk søke kjæreste og venner.

Anonymkode: 18005...7a9

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det blitt sånn at det er så forferdelig å være alene og ikke ha mann og barn?

Anonymkode: 18005...7a9

For min del handler det om det lange løp mer enn hverdagen. Jeg ønsker meg noen å feire de store hendelsene i livet sammen med. Noen å ha tradisjoner sammen med. Noen å dele minner med. Noen som kan veilede og støtte meg og som stiller opp med omsorg når jeg trenger det. Noen som kjenner meg godt, og som følger meg gjennom mange år. Og jeg kunne ønske at jeg fikk muligheten til å følge et annet menneske gjennom hans liv, og få ta del i de endringer han gjennomgår. 

Anonymkode: 43ca3...a49

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

For min del handler det om det lange løp mer enn hverdagen. Jeg ønsker meg noen å feire de store hendelsene i livet sammen med. Noen å ha tradisjoner sammen med. Noen å dele minner med. Noen som kan veilede og støtte meg og som stiller opp med omsorg når jeg trenger det. Noen som kjenner meg godt, og som følger meg gjennom mange år. Og jeg kunne ønske at jeg fikk muligheten til å følge et annet menneske gjennom hans liv, og få ta del i de endringer han gjennomgår. 

Anonymkode: 43ca3...a49

Jaja. Jeg skjønner hva du søker, en drømmepartner.  Det er veldig mange som ikke finner det her i verden. Kanskje du burde senke krav og drømmer? Jeg håper ikke du trenger det, håper du finner det du søker. 

Anonymkode: 18005...7a9

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det blitt sånn at det er så forferdelig å være alene og ikke ha mann og barn? Det virker som om alle skal ha en familie for enhver pris! Prøv å ha det fint alene først, Finn ut at det går an å ha et bra liv uten å ha A4 familie. Hvorfor er foreldrene dine sånn at de må gi uttrykk for sorg fordi du er alene?  Kan du ikke snakke med dem km dette?  Det høres ikke så lurt ut å panisk søke kjæreste og venner.

Anonymkode: 18005...7a9

Det er vel fordi samfunnet lagt opp sånn. Når alle dine venner og søsken har kjæreste/samboer og barn, og er opptatt med disse i hverdagen, drar på turer sammen i helger og ferier, feirer helligdager sammen, ja da føler man seg veldig alene når man står utenfor og ser inn til alle de kjernefamiliene eller parene som har så mange fine opplevelser og stunder sammen. Det er lettere i ungdomsårene og studieårene, da har man så mange venner man ser daglig uansett, så mange opplevelser. Men når man er midtlivs, så har det for meg blitt som jeg beskrevet ovenfor. Og sikkert for mange andre single også. Det er vel det først og fremst, å ha noen å dele hverdager og spesielle begivenheter sammen med. I min alder begrenser venninnetid seg til 2 timer på kafé noen ganger i året. Kanskje 1-2 vinkvelder. Ellers tilbringer jeg tiden stort sett alene. Så jeg skjønner Ts veldig godt.

 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del handler det om det lange løp mer enn hverdagen. Jeg ønsker meg noen å feire de store hendelsene i livet sammen med. Noen å ha tradisjoner sammen med. Noen å dele minner med. Noen som kan veilede og støtte meg og som stiller opp med omsorg når jeg trenger det. Noen som kjenner meg godt, og som følger meg gjennom mange år. Og jeg kunne ønske at jeg fikk muligheten til å følge et annet menneske gjennom hans liv, og få ta del i de endringer han gjennomgår. 

Anonymkode: 43ca3...a49

Godt skrevet, akkurat sånn føler jeg det også. Håper du finner det du leter etter❤️

Anonymkode: 947c3...059

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det blitt sånn at det er så forferdelig å være alene og ikke ha mann og barn?

Må bare nevne en dette også: Kanskje du ikke ser hvorfor mange syns det er så forferdelig å være alene fordi du kanskje har det godt alene? Kanskje du har et stort nettverk og treffer jevnlig gode venner, og deler kjekke opplevelser og reiser sammen med disse? Eller du trives så godt alene at du ikke ser hvorfor andre ønsker seg så veldig en kjæreste? Vel du vet, vi er jo forskjellige, har ulike liv og ulike ønsker, håp og drømmer. Og det er vel helt ok?

Anonymkode: 947c3...059