Ønsker barn, men er redd barnet vil bli som meg

[AnonymBruker]

Hei.

Dette er fryktelig vanskelig å skrive, men jeg trenger å høre fra andre om det er mulig å motvirke. Som barn slet jeg voldsomt. Alt måtte være perfekt, jeg måtte være best osv. Endte opp med å få angstdiagnose, begynte å selvskade og utviklet anoreksi. Jeg er i dag frisk, men er fortsatt et "følelsesmenneske" der følelsene mine kan svinge mer enn hos andre og jeg er mye stresset av småting og overtenker. Likevel er jeg bevisst på det og følelsene mine styrer aldri over fornuften. Min mor er på samme måte som meg, men det var aldri så ille til henne. Jeg og mannen har begynt å snakke om barn og jeg har virkelig uendelig lyst på det. Dessverre er jeg livredd for at barnet mitt vil arve mine gener og ha en elendig barndom og elendige ungdomsår fordi det aldri føle seg bra nok, alltid vil tvile på seg selv osv. Kan jeg motvirke dette? Barnefar er min motsetning på det, men jeg vil jo ikke gamble på det. Må også legge til at noe av grunnet til at jeg ble som jeg ble var pga min barndom som ikke var så god. Likevel tror jeg at noe av det er genetisk.

Anonymkode: 23d66...f04

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Jeg var veldig ustabil i 20-årene med angst og depresjoner. Jeg har blitt mer solid med årene, til tross for at jeg sliter med hendelser som har gitt meg PTSD. Jeg går i samtalebehandling og har enormt utbytte av det, men jeg tilskriver mye av det likevel en ro jeg fikk med alderen.

Er alenemor til en baby nå og selv avbrutt søvn som egentlig er en trigger for meg takler jeg fint. Jeg vil si jeg er en god mor, de rundt meg opplever det også slik. Det er jo også en styrke, tenker jeg, å ha opplevd hva slags forelder man ikke vil være selv.

Hvis du er veldig ung ville jeg kanskje modnet noen år, men gått i behandling også. Finner du en god behandler kan det utgjøre hele forskjellen og være gull verdt.

Håper alt ordner seg ♥️

Anonymkode: f87b9...a47

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Dette er fryktelig vanskelig å skrive, men jeg trenger å høre fra andre om det er mulig å motvirke. Som barn slet jeg voldsomt. Alt måtte være perfekt, jeg måtte være best osv. Endte opp med å få angstdiagnose, begynte å selvskade og utviklet anoreksi. Jeg er i dag frisk, men er fortsatt et "følelsesmenneske" der følelsene mine kan svinge mer enn hos andre og jeg er mye stresset av småting og overtenker. Likevel er jeg bevisst på det og følelsene mine styrer aldri over fornuften. Min mor er på samme måte som meg, men det var aldri så ille til henne. Jeg og mannen har begynt å snakke om barn og jeg har virkelig uendelig lyst på det. Dessverre er jeg livredd for at barnet mitt vil arve mine gener og ha en elendig barndom og elendige ungdomsår fordi det aldri føle seg bra nok, alltid vil tvile på seg selv osv. Kan jeg motvirke dette? Barnefar er min motsetning på det, men jeg vil jo ikke gamble på det. Må også legge til at noe av grunnet til at jeg ble som jeg ble var pga min barndom som ikke var så god. Likevel tror jeg at noe av det er genetisk.

Anonymkode: 23d66...f04

Jeg tror at nettopp fordi du har opplevd alt dette kan du være en fantastisk veileder for ditt barn.

Synes du skal kjøre på..

Hvorfor skal ikke du ha barn, like mye som alle andre? 

Du er jo en tøffing, som står oppreist gjennom det du har opplevd! 

Anonymkode: 9d0d9...1c1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du? Jeg var veldig ustabil i 20-årene med angst og depresjoner. Jeg har blitt mer solid med årene, til tross for at jeg sliter med hendelser som har gitt meg PTSD. Jeg går i samtalebehandling og har enormt utbytte av det, men jeg tilskriver mye av det likevel en ro jeg fikk med alderen.

Er alenemor til en baby nå og selv avbrutt søvn som egentlig er en trigger for meg takler jeg fint. Jeg vil si jeg er en god mor, de rundt meg opplever det også slik. Det er jo også en styrke, tenker jeg, å ha opplevd hva slags forelder man ikke vil være selv.

Hvis du er veldig ung ville jeg kanskje modnet noen år, men gått i behandling også. Finner du en god behandler kan det utgjøre hele forskjellen og være gull verdt.

Håper alt ordner seg ♥️

Anonymkode: f87b9...a47

Tusen takk for så fint svar og så godt å høre at du er en god mor til tross for dine utfordringer ❤️ Jeg er 23 år og tanken er ikke å få barn enda, men vi har snakket om etter studiene mine, om 3-4 år. Jeg får til behandling annenhver uke og det er godt. Jeg slet jo aller mest fra jeg var 10-17 og fungerte som et normalt menneske fra var rundt 19 og jeg tror også at det har noe med modenhet å gjøre, men også at jeg har blitt motbevist av samboeren at jeg faktisk kan elskes til tross for at jeg ikke er perfekt. Må også si at det har vært mye hard jobbing fra min side for å bli frisk. 

Anonymkode: 23d66...f04

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at nettopp fordi du har opplevd alt dette kan du være en fantastisk veileder for ditt barn.

Synes du skal kjøre på..

Hvorfor skal ikke du ha barn, like mye som alle andre? 

Du er jo en tøffing, som står oppreist gjennom det du har opplevd! 

Anonymkode: 9d0d9...1c1

Det var gode ord, tusen takk ❤️ Jeg tror jeg vil bli en god mor, men jeg er redd for at min personlighet er genetisk og aldri skal jeg sette et menneske til jorda om det mennesket må gå gjennom det samme som meg.

Anonymkode: 23d66...f04

[AnonymBruker]

Man trenger ikke bli som foreldrene. Ene halvbroren min har økonomisk sans, tar vare på helsa, er ikke opptatt av status og fancy ting. Sier til og med «nei» når far vil kjøpe en ny tlf til 12.000 til han. Han valgte heller å kjøpe en til 4000. Far er derimot syk samler, har alltid gjeld og prøver alltid å få lånt 15.000 hos folk fordi han blir liggende etter. Sykelig opptatt av at alt skal se flott ut. Andre halvsøskenet mitt ser ut til å ha disse tendensene. Også veldig slik at pengene MÅ brukes, kan ikke gå inn på et senter uten å bruke penger liksom. Skal ha ALT som kommer i hendene sine, sliter med å kvitte seg med ting. Også opptatt av at ting skal se fint ut for andre. 
 

Selv var jeg sjenert som barn, så ille at det var vondt å eksistere blandt alle de kule barna/ungdommene. Mamma var også sjenert, bestemor likeså. Sånne super forsiktige damer som var redde for å rykte, stikke seg ut, havne i konflikter osv. Men mamma har vært mer impulsiv når det kom til menn enn meg. Jeg har ikke turt å få kjæreste eller være intim, mens hun slapp seg litt for løs, fikk en kjønnssykdom. 
 

Pappa er den jeg har fått mest av, til tross for at han ikke deltok i oppveksten min. Har nok sett han under 8 ganger i løpet av hele livet. Husker en fysisk person som ikke var tilstede psykisk. Kald, visste ikke helt hvem han var. Slik er dessverre jeg og. Følelseskald, folk vet ikke hvor de har meg...om de møter en glad kvinne eller en kald og irritert en 😕 Broren min er akkurat samme greia. Jeg og broren fra samme foreldre er altså de 2 veldig kalde, slet på skolen og er ikke A4 i det heletatt. Mens mine yngre halvsøsken er mer preget av å være normale, men er likevel veldig forskjellige.

Anonymkode: e00d6...ec9

[AnonymBruker]

Oi. Dette var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Nå har jeg en datter på tre måneder, og jeg er så redd for at hun skal ende opp som meg. Og akkurat det tror jeg er grunnen til at dette kommer til å gå bra. Jeg er som jeg er pga min mor, men såvidt jeg vet har mamma aldri gått til noe form for behandling. Jeg har gått, og går ennå. Og det har gjort meg i stand til å se hva som kan være grunnen til at jeg er som jeg er, håpet mitt er da at jeg ikke skal videreføre det. Jeg har bedt min mann gi meg beskjed om jeg begynner å pirke på ting datteren vår gjør. 

Enn så lenge elsker jeg å være mor og føler jeg mestrer det godt. Ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle klare går lekende lett (litt overdrevent, men ja). Ting er ikke perfekt, men så lenge baby har det bra, så er alt vel. Da kan det ligge noen smuler på kjøkkenbenken, være litt for mye klesvask, eller jeg kan være litt for trøtt. 

Jeg er veldig redd for at mitt forhold til mat og kropp skal påvirke datteren min, det ville vært svært uheldig. Så der er planen min å være åpen om det og få hjelp til å endre mitt tankemønster. Jeg har aldri villet gjøre det, har ønsket å ha kontroll der. Men allerede som gravid kjente jeg at det endret seg, jeg måtte gjøre det som var best for barnet. Og nå, selv om jeg aller helst vil rett tilbake til å spise og trene slik jeg pleier, så gjør jeg ikke det. Det å amme er akkurat nå viktigere enn å være tynn. Så håper dette gjør at det blir enklere for meg å endelig få gjort noe med mitt syn på mat.

Anonymkode: 235ef...958

[Schadenfreude]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 ❤️men også at jeg har blitt motbevist av samboeren at jeg faktisk kan elskes til tross for at jeg ikke er perfekt. Må også si at det har vært mye hard jobbing fra min side for å bli frisk. 

Anonymkode: 23d66...f04

Det er ingen som er perfekte! Og du fortjener å bli elsket, akkurat som du er.

Jeg måtte bli nærmere 40 før jeg skjønte at det ikke var noe feil med meg som gjorde meg uelskbar. Og det skjønte jeg først da jeg fikk egne barn. Det var helt åpenbart at det ikke var noe galt med de små, fantastiske menneskene. Da falt veldig mange brikker på plass. 

Du er fremdeles ganske ung. Du har god tid til å få hjelp til å sortere tanker. Jo mer du lærer deg om sammenhenger mellom oppvekst og psykologiske utfordringer, dess bedre rustet blir du. Les om tilknytningsteori og mentalisering. Flink pike-syndrom er vanlig i tilfeller der foreldrene ikke har hatt evne til å gi barna en grunnleggende følelse av å være bra nok som de er. Det er også noe som heter Circle of Security, som handler om hvordan man kan lære seg å lese barnas emosjonelle behov. 

[AnonymBruker]

Hei du🥰 Tenker at man må ikke være noe overmenneske med absolutt alt på stell for å være en god forelder. Jeg som deg strevde veldig som barn/ungdom og strever fortsatt med mitt, tenker at jeg har mye å komme med som forelder likevel. Noe er sikkert genetisk ja, men i mitt tilfelle er en del nok også manglende/feil oppfølging. Jeg er gravid nå og tenker at barnet kan også arve så mange fine kvaliteter fra meg og fra faren.

Anonymkode: 526eb...45c

[AnonymBruker]

Må legge til at det finnes mye gode ressurser på emosjonstrening nå til dags, det tror jeg er veldig viktig å ha fokus på. Mye av problematikken min (og sikkert mange andres) er manglende sunne måter å håndtere følelser på.

Anonymkode: 526eb...45c

[AnonymBruker]

Selv om personlighetstrekk er arvelige, så vil miljøet de eventuelle barna dine vokse opp i bety mye. Blir de lik deg, vil de ha en mor som forstår. Noen er mer følelsesmennesker og blir lettere stresset fra naturens side, men det går også an å lære seg å leve godt med det. Og en mor med noen av de samme trekkene, er en veldig god læremester å ha da. Med en barndom som er trygg og god, i motsetning til hvordan du beskriver din, er det gode sjanser for at barna blir trygge med god selvfølelse uansett. At de liker seg selv akkurat slik de er fra start. 

For ti år siden hadde nok også vært veldig redd for at eventuelle barn skulle arve for mange av mine personlighetstrekk, bli introverte, sjenerte og engstelige, og slite slik som jeg gjorde i tenårene. Jeg har to barn nå, og den eldste er mye mer utadvent enn meg, men redd for mye slik jeg var (den yngste er baby, så vi vet ikke helt hvem hun er enda). Nå merker jeg at jeg som har vært mye redd og grublende, har lettere for å trygge henne og hjelpe henne å tørre enn mannen som ikke har kjent særlig på det selv. Han er derimot bedre til å tilrettelegge for at hun kan utfolde seg sosialt. 

Anonymkode: c2e5e...6f7

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd og ord fra dere alle ❤️ ser ikke ut som at jeg skal unngå å bli mor, men heller gi barna en god og trygg oppvekst når den dagen kommer, noe jeg vet jeg vil klare❤️

Ts

Anonymkode: 23d66...f04