skal jeg bli psykolog likevel?

[AnonymBruker]

Har gått psykologistudiet i 4 år nå og har trivdes med studenttilværelsen, liker å lære nye ting og er ganske teoretisk av meg slik at studiet ikke føles langtekkelig, men i det siste har jeg begynt å fundere på om dette er det riktige yrket for meg, delvis skyldes dette at jeg har hatt praksis hos en psykolog som hadde en ganske så annerledes måte å kommunisere med pasienter på enn meg. En flink, pedagogisk og reflektert psykolog, mens jeg er ganske rett fram, direkte og pragmatisk. Måten hun kommuniserte med pasienten var noe som føltes unaturlig for meg, merket også frustrasjon over pasienter som var lite løsningsorienterte og som lette etter problemer med lupe og slikt blir jeg oppgitt av. Noen andre her som er i samme situasjon? Vurderer å bytte studie, men samtidig vet jeg ikke hvor lurt det er med tanke på hvor langt jeg er kommet med studiet.

Anonymkode: f8d9b...18a

[AnonymBruker]

Fire år med studielån og så avbryte nå? Det ville ikke jeg gjort. Fullfør, så får du tittelen, og kan velge om du vil jobbe som det. Alle psykologer har vel en litt egen vri på sine innfallsvinkler og hvordan de snakker med pasientene sine. 

Eller mente du egentlig at du synes pasientene egentlig var noen sutrekopper?

Anonymkode: c1098...bfd

[AnonymBruker]

Fullfør! Det er mange forskjellige pasienter, og du passer kanskje bedre til å jobbe med de som har tyngre problemer. Skal du ha praksis flere steder? Da kan du få bredere erfaring, det er dumt å ta en slik avgjørelse på erfaringen fra bare ett praksissted.

(Du er forresten inne på grunnen til hvorfor jeg valgte noe annet enn å bli psykolog.)

Anonymkode: 03037...30e

[AnonymBruker]

Ville fullført. Men jeg skjønner godt hva du mener! Det er frustrerende med pasienter som ikke evner å se «lys i tunellen», men må «klappes og strykes» gjennom eksistensialistisk psykoterapi. Det oppleves meningsløst. Men man må ikke nødvendigvis jobbe klinisk. 

Anonymkode: b89b3...e7d

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fire år med studielån og så avbryte nå? Det ville ikke jeg gjort. Fullfør, så får du tittelen, og kan velge om du vil jobbe som det. Alle psykologer har vel en litt egen vri på sine innfallsvinkler og hvordan de snakker med pasientene sine. 

Eller mente du egentlig at du synes pasientene egentlig var noen sutrekopper?

Anonymkode: c1098...bfd

Har "bare" hatt studielån i to år, men hvis jeg skal fortsette å studere må jeg søke om studielån i to år til. 

Noen av pasientene er litt sutrete 🙊

Anonymkode: f8d9b...18a

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fullfør! Det er mange forskjellige pasienter, og du passer kanskje bedre til å jobbe med de som har tyngre problemer. Skal du ha praksis flere steder? Da kan du få bredere erfaring, det er dumt å ta en slik avgjørelse på erfaringen fra bare ett praksissted.

(Du er forresten inne på grunnen til hvorfor jeg valgte noe annet enn å bli psykolog.)

Anonymkode: 03037...30e

Skal ha praksis flere plasser ja, og siste året skal jeg ha praksis på en plass i flere måneder. Akkurat nå er jeg i tenkeboksen og er litt frustrert over coronasituasjonen som gjør ting litt vanskelig framover med praksis.

 

Anonymkode: f8d9b...18a

[anonym 4545]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville fullført. Men jeg skjønner godt hva du mener! Det er frustrerende med pasienter som ikke evner å se «lys i tunellen», men må «klappes og strykes» gjennom eksistensialistisk psykoterapi. Det oppleves meningsløst. Men man må ikke nødvendigvis jobbe klinisk. 

Anonymkode: b89b3...e7d

Ut ifra svaret regner jeg med at du utdannet psykolog. Du opplever det meningsløst med pasienter som ikke evner å se "lys i tunellen". Greit nok det, men tenk over de som må "klappes og strykes" er pasienter som kanskje sliter ekstra, og ihvertfall ikke blir "flinkere" av en slike holdninger, dvs føler seg enda mer "mislykkede".

[AnonymBruker]

30 minutter siden, anonym 4545 skrev:

Ut ifra svaret regner jeg med at du utdannet psykolog. Du opplever det meningsløst med pasienter som ikke evner å se "lys i tunellen". Greit nok det, men tenk over de som må "klappes og strykes" er pasienter som kanskje sliter ekstra, og ihvertfall ikke blir "flinkere" av en slike holdninger, dvs føler seg enda mer "mislykkede".

For å oppklare det; jeg er ikke psykolog - men pedagog med tidligere erfaring innen feltet. 

Anonymkode: b89b3...e7d

[AnonymBruker]

Jeg ville fullført, du har ikke så lenge igjen. Du trenger jo ikke jobbe direkte med pasieter, evt kan du jobbe med en annen type pasienter enn det du var borti der du var i praksis. Men du har opplevd det mange av oss som jobber i helse for lengst er klar over; ikke alle vil bli frisk, mange vil bare har oppmerksomhet og dulles med, og mange går i behandling lenge uten å ville gjøre en innsats så de kan få en ytelse av nav. heldigvis kan du jobbe med andre pasientgrupper, forskningsprosjekt e.l.

Anonymkode: de300...428

[Gjest Calm]

Hva var i utgangspunktet bakgrunnen for at du søkte deg til et psykologistudie? 

Nevnte i en annen tråd her i dag, at psykologer selv om de støpes i samme formen, er like forskjellige som resten av befolkningen. Og pasientene vil med andre ord være like forskjellige også. 

Selv om vi alltid har med oss vår personlighet i møte med andre mennesker, som ditt tilfelle vil være en behandlerrolle, så må vi likevel klare å tune oss inn på pasienten vi har foran oss. Du må også huske at du selv er i en prosess, så det er ikke gitt at du tenker likedan når du evt er ferdig med studiet, eller 10 år ut i praksis. Men jeg vil si at en psykolog må ha evnen til å ha fokus på pasienten, og viss vedkommende ikke responderer på direkte tale, men opplever det som feks konfronterende, så må en behandler kunne innta en ny vinkling. Undre seg, «hva skjedde nå». Ofte, uten å legge disse egenskapene over på deg, så er de som liker å være direkte, mest lydhør på sin opplevelse og påstander. 

Men dere har sikkert veiledning på skolen utenom praksis også? Hva med å ta det opp der, eller i et annet forum som er naturlig for deg 🙂

[AnonymBruker]

Du må jo ikke jobbe klinisk? Hva med f.eks å satse mot organisasjoner? Da kan man være mye mer direkte. Om man møter mer endringsvilje der kan sikkert diskuteres😉

Anonymkode: 115d8...eaa

[Pipaluk]

Jeg er enig i de som sier at det er idiotisk å avbryte nå. Du har to år igjen.  Det blir bortkastede år, som du ikke får noe igjen for. 

Du har sikkert erfart det, at psykologi og psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap.  Det finnes ingen eksakt  måte å behandle pasienter på også.  Jeg har erfart at som regel er relasjonen mellom terapeut og pasient/klient som er avgjørende her. Det hjelper ikke hvor mye psykologisk kunnskap du har, hvis du ikke leser pasienten og deres behov. Så om du eller veileder gjør det rette, finnes det ingen fasitsvar på. Du må være den du er, men forsøke å tone deg inn på pasientens behov, danne en relasjon som kan fungere. Ingenting galt i å være direkte, bare du oppnår tillitt.

Men når det er sagt, så må du også være klar over at du på vegne av din profesjon ikke er den eneste, eller nødvendigvis den beste til å behandle en person med vansker.  Her finnes det mange behandlere, med ulik bakgrunn. Så om du skulle oppnå gode resultater med pasienter, så kan du ikke alltid vite om det er pga din psykologbakgrunn, eller om du bare er flink med mennesker. Å være flink med mennesker er en egenskap, som ikke trengs utdannelse. De psykologene som jeg har fått mest utbytte av, tror jeg bare først og fremst har vært sympatiske og flinke til å oppmuntre meg. Så jeg har jo lurt litt på om noen med falskt vitnemål kunne klart å bløffe seg gjennom jobben. Klientene vil nødvendigvis ikke merke at personen ikke har den faglige utdanningen.

[Leo]

Fortsett du! Hvis jeg får behov for psykolog så vil jeg gjerne ha en som ikke bare jatter med og "stryker meg medhårs", men tør å være litt kritisk og komme med direkte innspill og jeg tviler på at jeg er alene om det. 

[AnonymBruker]

Mange ulike typer jobber og pasienter. Du finner nok noe som passer for deg!

Anonymkode: a443e...51d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har gått psykologistudiet i 4 år nå og har trivdes med studenttilværelsen, liker å lære nye ting og er ganske teoretisk av meg slik at studiet ikke føles langtekkelig, men i det siste har jeg begynt å fundere på om dette er det riktige yrket for meg, delvis skyldes dette at jeg har hatt praksis hos en psykolog som hadde en ganske så annerledes måte å kommunisere med pasienter på enn meg. En flink, pedagogisk og reflektert psykolog, mens jeg er ganske rett fram, direkte og pragmatisk. Måten hun kommuniserte med pasienten var noe som føltes unaturlig for meg, merket også frustrasjon over pasienter som var lite løsningsorienterte og som lette etter problemer med lupe og slikt blir jeg oppgitt av. Noen andre her som er i samme situasjon? Vurderer å bytte studie, men samtidig vet jeg ikke hvor lurt det er med tanke på hvor langt jeg er kommet med studiet.

Anonymkode: f8d9b...18a

Jeg jobber tett m psykologer, har samtaler to og to. Og ja- psykologene er like forskjellige i sin tilnærming til pasientene som vi mennesker er generelt. Noen matcher en type pasienter, andre matcher andre. Det er like viktig å ha mangfold blant psykologer som mangfold i andre yrkesgrupper. De utfyller hverandre. 
og du kan velge retning mtp hvilke type problematikk du liker å jobbe meg..  Kanskje ikke angstproblematikk er ditt område? Fint da har du sikkert et annet!

lykke til!! 

Anonymkode: 52c23...3dc

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har "bare" hatt studielån i to år, men hvis jeg skal fortsette å studere må jeg søke om studielån i to år til. 

Noen av pasientene er litt sutrete 🙊

Anonymkode: f8d9b...18a

Sutrete pasienter tror jeg bare man må regne med, og det må man bare lære seg å takle hvis man skal jobbe som psykolog (eller lege, eller sykepleier...). 
Men man må ikke jobbe klinisk. Vil absolutt anbefale deg å gjøre deg ferdig. Et avbrutt embetsstudium gir deg... absolutt ingen ting. Er du ferdig utdannet psykolog, er mange veier åpne for deg. 

Anonymkode: e76dd...03f

[AnonymBruker]

18 timer siden, anonym 4545 skrev:

Ut ifra svaret regner jeg med at du utdannet psykolog. Du opplever det meningsløst med pasienter som ikke evner å se "lys i tunellen". Greit nok det, men tenk over de som må "klappes og strykes" er pasienter som kanskje sliter ekstra, og ihvertfall ikke blir "flinkere" av en slike holdninger, dvs føler seg enda mer "mislykkede".

Det tror jeg enhver psykolog er klar over, uten at jeg er det selv. Men det betyr ikke at det ikke kan oppleves som tungt for psykologen å jobbe med denne pasientgruppen. 

Anonymkode: e76dd...03f

[AnonymBruker]

Jeg ville fortsatt. Psykologikunnskap trengs "over alt" og kan kombineres med mange andre fag senere. Og som andre sier, trenger du ikke å jobbe klinisk. Dessuten følger de en anseelse med yrket som du ikke skal kimse av. Jeg studerer også psykologi og merker forskjellen når folk spør nå, kontra når jeg studerte noe annet tidligere. 

Som tidligere pasient med erfaring fra flere psykologer (og psykiatere), er jeg enig med den over som nevner at det er relasjonen med terapeuten som oppleves som viktigst. Er du god med mennesker og klarer å tune deg inn på hver enkelt, har du en stor fordel. Det har jeg sett gjelde også i NAV-systemet og i andre hjelpeinstanser. Det å bli sett betyr nesten mer enn at alt gjøres riktig til punkt og prikke. Og for mange pasienter er det nok også det som har manglet i livet deres. Sutring trenger ikke bare å være sutring. 

Du vil gjøre deg flere erfaringer i senere praksis som kanskje passer deg og din "stil" bedre. Selv har jeg blitt strøket mer enn nok medhårs til at jeg ønsker deg velkommen. 

Anonymkode: 8804e...811

[Boblee]

Den beste psykologen jeg har vært hos har vært direkte og tatt tak i det som faktisk var problemet og ikke latt meg surre meg bort, men stoppa meg og sagt "gå tilbake til det".  Han utfordret meg og med spørsmål som "hva gjør du nå?", der jeg måtte reflektere selv og se at jeg feks katastrofetenkte igjen. Hver time avsluttet han med å spørre hva jeg hadde fått ut av timen og om han hadde vært for hard. Som skapte rom for å reflektere igjen, men og si fra om han gjorde/sa noe som ikke passet meg. 

Jeg opplevde det som mye mer effektivt og følte jeg vokste mye som person av å gå hos han. Jeg har aldri vært der for noe skikkelig heavy, så vet ikke om det hadde fungert om jeg hadde vært skikkelig syk, men det fungerte nå på meg og den personlige utviklingen jeg var der for. 

Vi er begge nordlendinger som bor sørpå, så vet ikke om det har noe å si, da. Hvis det stemmer at nordlendinger er mer direkte. Men jeg tenker uansett at det er behov for psykologer som du beskriver deg som. Jeg håper du fullfører.