Du som er venn med noen som er sterkt funksjonshemmet

[AnonymBruker]

Jeg ble inspirert av en annen tråd, og håper jeg ikke får mye hat nå. Jeg lover at jeg først og fremst er nysgjerrig fordi jeg ikke forstår det, og at jeg vil møte alle svar med en åpen holdning.

Saken er at jeg er veldig fascinert av dere som inkluderer folk med sterk funksjonshemning i deres innerste sirkel, folk som må ha hjelp til toalett, kanskje de må ha hjelp til å spise, de er vanskelig å kommunisere med. Jeg forstår selvsagt at "funksjonshemning" kan være så mangt, men sikter nå til ting som åpenbart vil legge en demper på kommunikasjonen og gjøre det å treffes til litt "stress". Jeg sliter litt bare noen sikler litt liksom. 

Jeg syne det er en bra ting, for all del, men hva får dere ut av et vennskapet? Er det egentlig som å være venn med noen som er funksjonsfrisk? Jeg vet ikke om jeg hadde taklet asymmetrien som på en måte er der uansett hva man gjør.

Anonymkode: eb0b1...e19

[AnonymBruker]

Jeg hadde et slikt vennskap, og var opptatt av å ta hen med ut på ting. Dro hen med på byen osv til tross for at det kreves en del tilrettelegging pga rullestol, hjelp til å drikke, sitteplass  osv. Noe våres felles venner ikke var så ivrig på å gjøre, da det ble for mye styr. 

Vennskapet ebbet ut fordi jeg var lei av at hen kun snakket om seg selv og sitt og viste ikke interesse for mitt liv annet enn å si "skjønner " når jeg var ferdig med å snakke. 

Ikke noe forskjell om hen hadde vært funksjonsfrisk eller ei egentlig. 

Anonymkode: 2983b...567

[AnonymBruker]

Jeg får gode samtaler, seine kvelder hvor vi ler oss ihjel over noen pils, gjensidig tulling og galgenhumor. En person som har støttet meg gjennom stort og smått i snart 20 år og vice versa. Noen som besitter utrolig mye kunnskap om mange emner som jeg ikke kan noe om. En felles interesse for musikk, særlig støyrock fra åttitallet. Antakelig også en større forståelse av hva det vil si å være menneske, hva det egentlig vil si å være sårbar og sterk, normal og unormal. Gjerne noe annet enn sånn man egentlig tenkte om ting i utgangspunktet. 

Hva får du ut av dine vennskap, egentlig?

 

Anonymkode: acff8...8c8

[AnonymBruker]

Så lenge det er snakk om fysiske ufordringer så er jo det akkurat som andre vennskap hvor en har god kjemi og har det bra sammen. Jeg hadde nok ikke invitert på hva som helst hele tiden, men det gjør jo jeg ikke med funksjonsfriske venner heller.

Er det psykiske utviklingshemninger stiller det seg nok annerledes for meg, for jeg føler dessverre at jeg er på en slags jobb igjen da jeg har jobbet med en del tyngre grupper innen feltet. Det blir et skjevere forhold der i de flere situasjoner, selv om en kommer godt overens og har det gøy sammen. 

Anonymkode: f31a6...c20

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[mammahjarte]

Eg har ein kompis som sitter i rullestol, han er ikkje spesielt ulik oss andre. Han er veldig godt trent i overkroppen, lam frå livet og ned. Han kjører sin eigen bil som er tilpassa han, det er ikkje veldig styr altså. Er venn med han fordi han er artig å henga med. Tenkje eigentlig ikkje så mykje over at han er lam, men det kjem jo litt fram når det er dårlig plass til rullestolen f.eks.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får gode samtaler, seine kvelder hvor vi ler oss ihjel over noen pils, gjensidig tulling og galgenhumor. En person som har støttet meg gjennom stort og smått i snart 20 år og vice versa. Noen som besitter utrolig mye kunnskap om mange emner som jeg ikke kan noe om. En felles interesse for musikk, særlig støyrock fra åttitallet. Antakelig også en større forståelse av hva det vil si å være menneske, hva det egentlig vil si å være sårbar og sterk, normal og unormal. Gjerne noe annet enn sånn man egentlig tenkte om ting i utgangspunktet. 

Hva får du ut av dine vennskap, egentlig?

 

Anonymkode: acff8...8c8

Dette beskriver det godt. Vennskapet med mine funksjonshemmede venner og min funksjonshemmede samboer er akkurat som det ville vært med alle andre. Vi deler ivrige samtaler og interesser og hva som skjer i samfunnet, opphetede politiske diskusjoner, mørk og absurd humor, lange filmkvelder med smal europeisk film og pizza, enda lengre brettspillkvelder og lengst av alt er de dype filosofiske diskusjonene om livet generelt og våre liv spesielt - for de er gode samtalepartnere alle sammen og har en dybde og en forståelse folk som er oppvokst uten særlig motstand sjelden innehar. Ting vi aldri gjør sammen er å dra ut på byen, å gå lange fjellturer eller basehoppe. Men det gjør jeg heller ikke med mine funksjonsfriske venner. Det kunne faktisk ikke falt meg inn. Derimot går vi på kino eller filmfestival, har piknik i parken, sømfarer biblioteket sammen etter skatter eller bader i nærmeste vann sent på kvelden når alle andre har gått hjem for lengst. 

Jeg lurer også på hva ts føler et vennskap bør være, hvis litt sikkel eller en rullestol er en dealbreaker. 

Anonymkode: 29ad0...2b4

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke til å bruke tråden til å forsvare mitt eget syn på vennskap eller hva det innebærer, jeg er utelukkende nysgjerrig på hva andre tenker. Forøvrig er jeg glad for at dere velger å svare, det er veldig interessant å lese!

Anonymkode: eb0b1...e19

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Jeg lurer også på hva ts føler et vennskap bør være, hvis litt sikkel eller en rullestol er en dealbreaker. 

Anonymkode: 29ad0...2b4

Jeg prøver ikke å antyde at jeg har fasiten på hva et vennskap bør være, det må da vel være opp til hver enkelt.

Anonymkode: eb0b1...e19

[AnonymBruker]

Min sønn har mange kamerater, og blant dem en som nå er blitt funksjonshemmet etter en ulykke.

De henger sammen like mye som før, og han er med på alt mellom himmel og jord. Tror aldri deres vennskap vil endres noensinne, de må bare ta hensyn til at han nå sitter i rullestol (kan bevege seg litt rundt på krykker).

Jeg skjønner ikke tankegangen, det er mennesket man er sammen med, ikke rullestolen.

Anonymkode: 86449...a50

[AnonymBruker]

Det gjelder å se lenger enn til en rullestol eller annet. Har flere venner som er pleietrengende, har assistenter osv. Så lenge de er mentalt 100% og vi er på samme plan er det samme for meg, det er kriteriet for alle vennene mine. Kjenner noen med fysiske funksjonshemninger som ikke snakker om annet enn seg og funksjonshemningene sine og det er altfor slitsomt, men de aller fleste jeg kjenner med funksjonshemninger er bra folk jeg er takknemlig for å ha i livet mitt. 

Anonymkode: c7151...4dd

[AnonymBruker]

Kan forstå det kan være krevende. Spesielt om språket ikke er så bra. Ting tar lengre tid, ting må planlegges og tilrettelegges, kanskje en må hjelpe til med fysisk tunge løft, mating kan være ubehagelig for noen. 

Så jeg kan skjønne om det kan være vanskelig for noen. Da spesielt om personen feks kan bli irritert fordi vennegjengen vil på et spesifikt utested, men der er det ikke lett å komme til med rullestol osv. Så lenge en kan "Gi og ta" og det går begge veier så ser jeg ikke problemet med vennskap. Eneste er at kanskje man trenger litt pusterom dersom personen har store funksjonsnedsettelser. Er bedre å møtes 1-2 ganger måneden i stedet for 2 ganger uken hvor man kan bli sliten hvis det er krevende. For alle kan lese en person som er misfornøyd med noe. 

Anonymkode: 8fbb8...0c6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er et bra spørsmål. Jeg er venn med en som er sterkt funksjonshemmet. Man skulle tro at jeg ville gått fort lei, jeg som er en veldig utålmodig person. Jeg har truffet andre med handikap, som jeg ikke har hatt tålmodighet til å være sammen med, blant annen en som er hørselshemmet, og sa "hæ" hele tiden når jeg var midt i en tankerekke. Veldig irriterende. En annen venninne med ADD, spør hele tiden om igjen, når jeg snakker fort. Blir veldig frustrert, og hater å bli avbrutt. Skulle ønske at hun bare sa "ha og ja" istedenfor, istedenfor å forstyrre tankeflommen.

Jeg tror at grunnen til at vi fremdeles er venner, er at vi har kjent hverandre i nesten tjue år. For tjue år siden så hadde hun et mye mindre bistandsbehov enn nå.  Så dette har skjedd gradvis. Så jeg har blitt vant til at hun spør om mye assistanse. Og gjør det helt naturlig. Jeg opplever derimot at andre personer som har blitt kjent med oss senere, har fått litt fnatt over at hun er så hjelpeløs. Og det forstår jeg. Ting tar tid med henne. Når man ikke ser, så blir oppgavene formidable. Når jeg er hos henne, så fylles jeg av en slags ro, og kan vente det kvarteret det tar å lage en espresso med kaffemaskinen( at hun har blitt avspist med bare 15 timer BPA, etter å ha klaget på 12 timer, er for meg uforståelig).

Man skulle tro at med alle plagene hun har, så ville hun klaget fælt. Det hadde jeg gjort, og jeg hadde nok ikke vært noen god venn å være sammen med.  Men hun spør alltid om hvordan det går med meg, og er opptatt av det som skjer i livet mitt. Hun har alltid spennende ting å fortelle, selv om hun er ufør, og er veldig mye alene, bortsett fra personlig assistanse.  Jeg kjenner en annen, som jobber 100 prosent, men synes ikke at hun har noe spennende å fortelle.  Så jeg er imponert, og tenker at jeg har noe å lære.  Så det hender at når jeg synes veldig synd på meg selv ( har selv kronisk sykdom, men har alle sanser i behold), så drar jeg til henne. Når jeg går derifra, så tenker jeg mer på at jeg er ganske heldig, som faktisk har flere muligheter enn henne, og at jeg bør bruke mulighetene mine bedre, slutte å sutre så fælt. Så vennskap kan også fungere på  den måten, selv om jeg føler meg litt fæl som tenker det.

 

Anonymkode: 43890...59c