Jeg klarer ikke roe meg om noen andre passer barnet mitt.

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg har en jente på tre år som begynte i barnehagen i fjor. For meg var dette et stort skritt siden jeg er veldig bekymret for å la andre enn meg, pappaen og mine foreldre passe på henne. Jeg er veldig fornøyd med barnehagen, og utover det kan jeg la tanten passe henne. Personene jeg har tord å overlate henne til, stoler jeg på. Men likevel klarer jeg ikke roe meg. 

Men når hun er i barnehagen eller med noen andre i familien er jeg veldig urolig. Jeg får feks ikke sove (hvis det er på dagtid, jeg er gravid og kjempetrøtt), klarer ikke roe meg, får dårlig samvittighet og livredd for at det skal skje henne noe. Jeg får fæle bilder i hodet og drar ofte for å hente henne mye tidligere fra barnehagen enn nødvendig. 

Jeg tenker at hun er ikke deres barn så de kan ikke bry seg like mye som jeg gjør, men på en måte blir det feil å tenke slik.. 

Jeg vet at hun stortrives med andre mennesker og jeg vil selvsagt ikke denne frykten bli overført til henne. Det er når jeg først kommer hjem at jeg sitter der med hjertebank.. 

Dette er en vanskelig tanke for meg og jeg lurer på om dette er normalt? Er det noe jeg kan gjøre for å roe meg litt ned? 

Anonymkode: 61f17...166

[AnonymBruker]

Du blir nødt til å stole på andre. Barnehage, skole, SFO - over årene trenger hun å opparbeide selvstendighet med tillit fra deg.

Anonymkode: 029b9...5ef

[AnonymBruker]

Samme greia med meg. Ingen er som mamma. Tenker det er biologien som slår inn og at dette er helt, helt naturlig.

Det som er unaturlig i vårt samfunn er at vi sender vekk barna våre til andre for at de skal ta vare på dem.

Anonymkode: 683ff...a98

[AnonymBruker]

Tenker hormonene gjør deg ekstra urolig dersom du er gravid?

Anonymkode: 985d4...3fe

[AnonymBruker]

Hadde det sånn jeg også når jentungen begynte i barnehagen når Hu var rett over året... Savnet henne hele tiden, så til slutt måtte jeg dra for å hente 😅  var hele tiden redd for at hun skulle sette mat fast i halsen, falle, at noen ikke fulgte med og det kunne skje noe...  🤷‍♀️  

Anonymkode: 0dc0e...891

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg, og som en over nevnte tenker jeg det er helt naturlig. Det er morsinstinktet og sånn det skal være. Det ER unaturlig å sende bort små barn. En annen som nevnte Sfo og årene fremover, den enorme beskyttertrangen er ikke like sterk gjennom hele barndommen, den avtar gradvis ettersom barnet vokser og blir mer selvstendig 

Anonymkode: 22ce4...f4c

[AnonymBruker]

Tusen takk for seriøse svar! ❤️ Og egentlig godt å vite at jeg ikke er alene.. Hun har aldri hatt full plass i barnehagen enda, og vi klarte ikke sende henne da hun bare var ett år. Hadde vi kjent flere her med barn i samme alder hadde vi holdt henne hjemme enda lenger.. Hun har hatt barnevakt 4 ganger i hele sitt liv, og da var det ikke mitt initiativ heller.. 

Den fjerde gangen var i 20 minutter.. 

Det føles ikke naturlig, nei. Hun er liten og da hun begynte å prate ved 2,5 års alder tenkte vi at hun kan gjøre seg forstått, og da ble det lettere å la henne være i barnehagen noen timer om dagen.. 

Er bare så redd hun skal bli utsatt for noe vondt, farlig eller skadelig.. 

Anonymkode: 61f17...166

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker hormonene gjør deg ekstra urolig dersom du er gravid?

Anonymkode: 985d4...3fe

Har alltid vært superstressa, men er ekstra ille nå ja.. Er nok hormonene 😊

Anonymkode: 61f17...166

[AnonymBruker]

Er du slik som en sånn bekjent, hvor ingen fikk holde barnet før babyen var mange måneder gammel? De første ukene ikke far, ikke bestemødre. Kun mor. Ikke helt sunt.

Anonymkode: 029b9...5ef

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er du slik som en sånn bekjent, hvor ingen fikk holde barnet før babyen var mange måneder gammel? De første ukene ikke far, ikke bestemødre. Kun mor. Ikke helt sunt.

Anonymkode: 029b9...5ef

Nei, det var ikke sånn 😊 hadde aldri løftet en baby selv før så trengte masse hjelp. 

Anonymkode: 61f17...166