Hun driver ham vekk og skjønner det ikke

[AnonymBruker]

Jeg har et anstrengt forhold til min familie, men vi er kun tre igjen; jeg, min bror og min mor. Vi barna er voksne. Min mor driver unna min bror og skjønner det ikke selv, klager sin arme råd til meg som hun ikke vil høre på. Jo mer hun presser seg på min bror, jo mer trekker han seg unna, og så blir det en evig runddans. Jeg skal ikke slenge rundt meg med diagnoser, men jeg mistenker min bror er i en mild ende av autismespekteret. Om han nå ikke er det så kan alle som har møtt ham enes om at han er litt spesiell. Ganske forsiktig og stille av seg. Alltid vært det. Han tåler belastninger veldig dårlig, og det skal ikke så mye til før det renner over for ham. Mulig det er noe angst i bildet, jeg vet ikke. Uavhengig av eventuelle diagnoser, så er vår mor er ekspert på å få det til å renne over for ham. Kjefting og masing virker fullstendig mot sin hensikt, men det er omtrent all kommunikasjonen som finnes mellom dem. Til slutt fryser min bror og får ikke til å gjøre noe, og jeg ser at han tydelig er overveldet, men hun fortsetter å kjefte og mase til han omsider stormer av gårde og isolerer seg i dagesvis. Da kommer hun og banker på døra, ringer, sender meldinger, sender eposter osv., og er offeret for at han er slem, og det hele forlenger isolasjonsperioden.

Jo mer han trekker seg unna, jo mer presser hun på for å få tid sammen med ham, men tiden består av kjefting og masing og det hele gjentar seg. Jeg klarer ikke å få henne til å slutte. Forholdet deres virker å nærme seg en sluttfase og hun er helt desperat etter å få plass i livet hans mens han er helt desperat etter å komme seg unna. Jeg lærte hvordan jeg skulle ordlegge meg etterhvert som jeg vokste opp, så selv under svært belastende forhold, så samarbeider og kommuniserer jeg og min bror veldig greit, så lenge det kun er jeg og ham. Da kan jeg mase mye på ham uten at han blir overveldet. Straks vår mor involverer seg så blir det bare tull, og det eneste jeg kan gjøre er å forsinke den nedsmeltningen før han stormer avgårde.

Hun er slik mot meg også altså, men jeg tåler litt mer, så er ikke bare det at min bror er ekstra sårbar. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre for å berge forholdet til dem, han sier ikke så mye om hva han tenker å føler, så alt jeg sier her er mest antakelser basert på erfaring. Jeg har forsøkt å si at han bare må sette grenser og la henne være sur, han er voksen osv. Men alle som har møtt min mor kan enes om at hun også er ganske spesiell... Jeg har forsøkt å forklare dette til min mor uendelig mange ganger men hun klarer ikke endre seg, og selv når jeg forsøker å legge frem denne kritikken på en ålreit måte når hun ikke vet sin arme råd på telefonen, så er alle i mot henne, eller rotter seg sammen mot henne. Jeg har sagt at enten må hun endre måten hun snakker til ham på, eller så kommer hun til å drive ham unna, men hun argumenterer med at hun er mamma'n hans og man skal være glad i mamma'n sin.

Råd?

Anonymkode: 6b085...282

[AnonymBruker]

Er det noen utenfor familien som kan snakke med henne eller megle?

kan hun være inne på spekteret selv, eller slite tilsvarende som din bror?

Anonymkode: 5f74f...109

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen utenfor familien som kan snakke med henne eller megle?

kan hun være inne på spekteret selv, eller slite tilsvarende som din bror?

Anonymkode: 5f74f...109

Nei, aner ikke hvem det skulle være. Hun skifter venner like ofte som hun skifter sokker. Jeg tror ikke hun er på spekteret, vil ikke si hun har noen av de kjente symptomene. Men muligens noe nevrotisme-aktige greier, for hun bekymrer seg lett, gjerne også over bagateller, og hun kan ofte fyre opp seg selv for dette. Og når hun da har bestemt seg for at sånn er det(enda det ikke henger på greip), så nytter det ikke hva noen sier. Har nevnt psykolog til henne, egentlig for noe annet og som jeg skjønner hun sliter med, men muligens kunne da andre ting også komme frem. Men det vil hun ikke.

Anonymkode: 6b085...282

[AnonymBruker]

Hva er det hun kjefter og maser på han om da? 

Anonymkode: dc74b...9dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det hun kjefter og maser på han om da? 

Anonymkode: dc74b...9dc

En gjenganger er at han ikke spiser potet. Det har han ikke gjort så lenge jeg kan minnes, men hun maser og kjefter fremdeles på ham om å spise potet. Han er selvsagt drittlei av å høre på dette hver gang han er på middag, så han vil ikke på middag. Så da maser og kjefter hun fordi han ikke vil på middag, og han er slem igjen. Han spiser alt mulig annet altså, bare ikke akkurat kokt potet. Bakt, mos, pomfrit osv. er helt ok. 

Han flyttet nylig og da maste hun om at han måtte få seg andre gardiner for de passet ikke inn fargemessig. Han bryr seg da katten i gardiner! Eller så er det dørmatta som er for slitt, tøflene er for gamle, om han har byttet tannbørste på en stund(min bror er veldig nøye på hygiene or renhold men virker ikke som vår mor har fått det med seg), og så er det at han ikke har duker på bordet, ikke har kaffeservice(han drikker hverken kaffe eller te! Han har en stk kopp som han har til henne når hun kommer på besøk!), det er alt mulig, hele tiden.

Dette eksemplet er ganske beskrivende; Jul for to år siden, så hadde han knekt tannbørsten, så han skulle å hente den elektriske som han hadde hjemme hos seg selv. Det tar en 20 minutter å gå fra vår mors leilighet, og til hans leilighet. Dette var vel lille julaften i 18-tiden. Min mor mente at det var alt for sent å vandre ute på kvelden, så hun FULGTE sønnen sin over 30år frem og tilbake.... Og kjeftet og smalt hele resten av jula for hun har så dårlig helse at hun var helt invalid de neste par døgnene. Jeg måtte hjelpe henne med å få på sokkene. Min bror har ingen historikk med å være uforsiktig, uansvarlig, havne i problemer eller noe slikt, heller motsatt.

Anonymkode: 6b085...282

[AnonymBruker]

Kan det hende at vanskene og væremåten broren din har er en følge av psykisk vold fra din mor?

Anonymkode: 08349...5d9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det hende at vanskene og væremåten broren din har er en følge av psykisk vold fra din mor?

Anonymkode: 08349...5d9

Jeg er usikker, han har vært slik så lenge jeg kan huske, men blitt mer ekstrem med årene. Men væremåten hennes hjelper jo ham på ingen måte. Om noe synes jeg mine foreldre skulle fått ham utredet som barn slik at han kanskje kunne fått hjelp han trengte som mye yngre. Men den gang så var han var litt mer skjermet, da vår far levde så fungerte han som en slags buffer og vår mor fikk ham til å be vår bror om å gjøre et eller annet, for da gjør han det jo med en gang for han har respekt for faren sin men ikke meg! Men det handlet jo om at vår far klarte å legge det frem på en bedre måte, fremfor å utløse en isolasjonsperiode før han kunne dra å kjøpe de fordømte skoa.

Anonymkode: 6b085...282

[AnonymBruker]

Hva tenker din bror om å bli utredet nå, er det en mulighet?

event kan dere be fastlegen om hjelp, det går an å høre med dem og. Event for egen del for råd og veiledning, de må vell kunne henvise til rett instans.

har du noen gang prøvd å avvise din mor når hun setter igang? Det er sikkert ikke lett, men det virker ikke som om noe fungerer som det burde hos dere..

Anonymkode: 5f74f...109

[AnonymBruker]

Jeg har aspergers (31år kvinne), og jeg kan si at masing er den beste måten til å få meg til å trekke meg unna. Min mor er sjeldent masete. Hun og min far har alltid latt meg og søsknene mine gjøre som vi vil, også støtter de valgene våre istedenfor å rakke ned. De kommer med råd om de føler det er nødvendig (de vet jo mer om f.eks boligkjøp osv enn vi), så det er jo greit.

Likevel opplever jeg nå og da å bli svært irritert/frustrert om hun 'maser'. Heldigvis er jeg klar over at, om jeg ikke hadde hatt aspergers, så ville jeg aldri følt på det som masing. Så, når hun "maser" så fokuserer jeg heller på å distrahere henne med noe annet, så irritasjonen/frustrasjonen ikke tar overhånd. Hun er jo egentlig ikke masete. Det er bare jeg som oppfatter det sånn nå og da. 

Din mor høres oppriktig masete ut, selv for en normal person. For en med autisme, så vil det føles ekstremt masete og nesten ulidelig. Jeg hadde revet ut håret mitt (bokstavelig talt), om moren min hadde vært som din. Personer med autisme trenger mer plass. Når den plassen hele tiden blir invadert, så trekker man seg mer og mer unna.

Din mor og din bror vil aldri få et godt forhold før hun slutter å invadere hans liv og hans valg. Han vil aldri frivillig ta initiativ med kontakt med henne før hun, backer unna en god stund. 

Anonymkode: 118f8...7e1

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker din bror om å bli utredet nå, er det en mulighet?

event kan dere be fastlegen om hjelp, det går an å høre med dem og. Event for egen del for råd og veiledning, de må vell kunne henvise til rett instans.

har du noen gang prøvd å avvise din mor når hun setter igang? Det er sikkert ikke lett, men det virker ikke som om noe fungerer som det burde hos dere..

Anonymkode: 5f74f...109

Jeg og min bror er ikke så veldig nær, pluss at han som sagt deler svært lite fra sitt personlige liv. Han er ganske anonym kan man vel si, selv for hans nærmeste. Så jeg vet ikke om det er helt min plass, og for å være ærlig tror jeg ikke han er åpen for det, men jeg kan ta feil. Jeg har tenkt på å foreslå det mange ganger, og fastlegen hans vet jeg ikke en gang om han vet hvem er:P 

Jeg forsøkter å megle/avvise henne så best jeg kan uten at min bror får for mye belastning og uten å skape for mye drama med min mor, men f.eks. da hun fulgte ham den jula for å hente en tannbørste så sa jeg rett ut at det var helt uakseptabelt. Jeg må liksom velge mine kamper. Så innskrekning av frihet og overskridelser av privatliv slår jeg ned på både for meg selv og for ham, og det virker såvidt å ha begynt å synke inn hos henne.

Men det er definitivt noe som ikke fungerer hos oss ja! Har forsøkt å endre på det men jeg står litt oppi det og har slitt mye selv så er vanskelig å være objektiv og løsningsorientert. Men jeg har gjort en del positive endringer for meg selv, og det er å rett å slett skjerme livet mitt fra min mor. Med andre ord; hva min bror alt gjør:P  

 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aspergers (31år kvinne), og jeg kan si at masing er den beste måten til å få meg til å trekke meg unna. Min mor er sjeldent masete. Hun og min far har alltid latt meg og søsknene mine gjøre som vi vil, også støtter de valgene våre istedenfor å rakke ned. De kommer med råd om de føler det er nødvendig (de vet jo mer om f.eks boligkjøp osv enn vi), så det er jo greit.

Likevel opplever jeg nå og da å bli svært irritert/frustrert om hun 'maser'. Heldigvis er jeg klar over at, om jeg ikke hadde hatt aspergers, så ville jeg aldri følt på det som masing. Så, når hun "maser" så fokuserer jeg heller på å distrahere henne med noe annet, så irritasjonen/frustrasjonen ikke tar overhånd. Hun er jo egentlig ikke masete. Det er bare jeg som oppfatter det sånn nå og da. 

Din mor høres oppriktig masete ut, selv for en normal person. For en med autisme, så vil det føles ekstremt masete og nesten ulidelig. Jeg hadde revet ut håret mitt (bokstavelig talt), om moren min hadde vært som din. Personer med autisme trenger mer plass. Når den plassen hele tiden blir invadert, så trekker man seg mer og mer unna.

Din mor og din bror vil aldri få et godt forhold før hun slutter å invadere hans liv og hans valg. Han vil aldri frivillig ta initiativ med kontakt med henne før hun, backer unna en god stund. 

Anonymkode: 118f8...7e1

Takk for førstepersons erfaring!:) Men ja, jeg vil også si min mor er oppriktig masete som du sier, at alle vil oppfatte henne slik. Så om han virkelig har aspbergers så må det jo være tortur. Jeg synes det er vanskelig og jeg tror ikke jeg er i nærheten av noe sånt. Introvert kanskje men.

Jeg vet han har tatt initativ til å treffe henne, men da er det veldig lenge siden hun har sett ham, og da kan overraske med å ha kake og levende lys plutselig. Da virker det som om han har overskudd rett og slett.

Anonymkode: 6b085...282