Hvordan vet man at man egner seg som mor før man velger å få barn?

[AnonymBruker]

Noen som har reflektert over dette før? Gikk dere i dere selv for å vurdere om dere var egnet som mor? Hvordan kan man vite dette før man får barn? 

Anonymkode: 87926...9e9

[AnonymBruker]

Tja, de fleste har vel en viss ide. Kan ikke si jeg gikk i meg selv nei, jeg visste at det å bli forelder kan være utfordrende mentalt og fysisk, og var derfor forberedt på det. 100 prosent forberedt kan man aldri bli, for man vet ikke hva slags barn man får eller hvordan livet blir rundt neste sving. 

Anonymkode: eaf89...b0c

[AnonymBruker]

Noen spørsmål å stille seg. Har jeg god utdanning og jobb? Er jeg over 25 år? Er jeg gift? Kjenner jeg min mann godt? Har vi vært sammen i over 5 år? Er jeg normalvektig og har et sunt kosthold? 

Anonymkode: 29e01...f99

[Million]

Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg ville bli som mor. Tror jeg knapt hadde skiftet en bleie i mitt liv før det ble på tide og bytte på min egen unge.

Før jeg ble gravid, var jeg egentlig ikke særlig begeistret for barn, de begynte som regel å grine hvis jeg holdt dem, så de ble hurtig overlevert til foreldrene igjen. Men jeg var 32 og tenkte at "det er nå eller aldri, og én skal jeg/vi vel kunne takle". Jeg endret meg under graviditeten og etter å ha fått barnet. Medfølelse og kjærlighet fikk en helt ny betydning. Følelser jeg aldri hadde kjent før bare vellet opp. Beskyttelsesinstinktet er ofte ekstremt når man får egne barn og det skjedde meg allerede under svangerskapet.

Nå er barnet mitt voksen, men jeg får fremdeles tårer i øynene og kan gråte om jeg ser små barn som har det vondt eller blir dårlig behandlet, f.eks. på tv-filmer eller i nyhetene. Har måttet skjerme meg selv fra nyhetene ofte, fordi jeg blir så påvirket og tar sånn på vei. Det skjedde aldri før jeg fikk barn selv.

[AnonymBruker]

Hvis man ønsker seg barn, liker å være søster og tante, er forberedt på at man kan få seg en skruball (et barn med spesielle behov) og man har en partner som man vet ikke stikker NÅR det blir tøft. Så vet man det vel.

Det å være forberedt på at man til tross for masse flotte ultralyder og beskjed om et et friskt barn ved fødsel plutselig kan sitte med et barn som både har genfeil, kolikk, melkeallergi, refleks, skoliose, hypotoni, hypermobilitet, autisme, lærevansker, atferdsvansker, angst osv det kan man aldri. Da er det iallfall viktig at man har en partner som faktisk ikke bare stikker av når det blir tøft og man er mer på sykehuset enn man er hjemme med resten av barna.

Anonymkode: 723fb...8f8

[AnonymBruker]

Jeg følte meg egentlig ikke egnet for det, og rakk heller ikke å ønske meg barn før jeg ble gravid på piller bare 19 år gammel. Klarte imidlertid ikke å ta abort, og tenkte at dette måtte jeg bare få til. 

Det skjedde naturlig. Tankegangen bare endret seg til at barnet ble det første jeg tenkte på, i alle avgjørelser. 

Så fikk jeg barn senere også. Likevel lite planlagt, da med hormonspiral. 

Jeg var ikke slik kvinne som drømte om barn og familie, og trodde at jeg var skapt til slikt, men jeg har visst gjort det greit likevel. Jeg har feilet noen ganger, men ungene er blitt bra de, og jeg har tydeligvis klart det godt nok. Vel så det også, når min datter sier at hun vil bli en slik mamma som jeg har vært. Ærlig, oppriktig, leken, trygg og tilgjengelig. 

Nei man vet ikke, men for de fleste faller det naturlig når man får barn. 

Anonymkode: ae982...74c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen spørsmål å stille seg. Har jeg god utdanning og jobb? Er jeg over 25 år? Er jeg gift? Kjenner jeg min mann godt? Har vi vært sammen i over 5 år? Er jeg normalvektig og har et sunt kosthold? 

Anonymkode: 29e01...f99

Det er vel heller momenter som er relevante når man skal vurdere om man er klar for barn, ikke for å vurdere om man er egnet som mor. (Mulig det bare er jeg som tenker dette er to forskjellige ting). Jeg tenker i hvert fall at man fint kan ha alle disse tingene på plass men fremdeles ikke være egnet som mor, samtidig som man også kan ha ingen av tingene på plass og være veldig egnet som mor. 

Jeg tenker at et godt sted å starte er stille seg spørsmålet om man evner å sette andres behov fremfor sine egne. Andre egenskaper jeg tenker er gode å ha for å være egnet som mor er evnen til å utvise empatisk og gi trygghet til andre.

Anonymkode: bc97f...3d7

[AnonymBruker]

Tror ikke man kan vite hvordan man blir som mor eller far....

Jeg ble ikke som jeg trodde, på både godt og vondt! 

Anonymkode: 47402...9c3

[AnonymBruker]

Den blemmen er det mange som går i... Ikke alle forstår de ikke egner seg som foreldre.

Anonymkode: a8d6b...906

[AnonymBruker]

Jeg ante ikke om jeg ville bli en god mor eller ikke, men jeg snakket med en venninne. Hun sa at det eneste jeg trengte å spørre meg selv om, var om jeg hadde det godt med meg selv.

Nå som jeg er mor, opplever jeg at det er veldig viktig i ivaretakelsen og oppdragelsen av barna mine. Om det funker for alle, vet jeg ikke.

Anonymkode: ed31c...9f9

[AnonymBruker]

Anså ikke megselv som en egnet mor. Ble gravid og hadde null følelser for det som beveget på seg i magen. Baby ble født og massiv kolikkrunde opptok meg første tiden med lille som gjorde at jeg ikke likte den lille personen.

Til tross for dette så jeg et uskyldig lite vesen som ikke klarer seg selv. Og jeg hadde et ørlite trang til å beskytte dette vesenet. Når kolikk roet seg og barnet begynte vokse seg noe større hadde jeg flere mareritt om at barnet ble borte for meg og jeg begynte innse at jeg begynte bli glad i barnet. 

Har i senere tid såklart snakket med profesjonelle om depresjon og tatt cos kurs for å forstå hvorfor barnet oppfører seg som det gjør, for det var for meg helt på bærtur at en unge kan klikke i vinkel for å få en blå kopp når en kopp er kopp for meg og farge har nada å si. 

I dag er barnet 5 år. Og jeg angrer ikke mer på at jeg bærte det fram.

Jeg anser meg som en god nok mor for mitt barn i dag. Men læringskurven var veldig bratt og jeg tror ikke alle egner seg som mor via medfødte talenter og evner. Alt kan læres og det avhenger noe mer om man faktisk er villig til å lære dersom det ikke ligger naturlig for en som person. 

Anonymkode: 39b36...9fa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen spørsmål å stille seg. Har jeg god utdanning og jobb? Er jeg over 25 år? Er jeg gift? Kjenner jeg min mann godt? Har vi vært sammen i over 5 år? Er jeg normalvektig og har et sunt kosthold? 

Anonymkode: 

Oi. Du var streng. Jeg er ikke gift og er en smule tjukk / sexylubben 😬

Anonymkode: ae0f3...52b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen spørsmål å stille seg. Har jeg god utdanning og jobb? Er jeg over 25 år? Er jeg gift? Kjenner jeg min mann godt? Har vi vært sammen i over 5 år? Er jeg normalvektig og har et sunt kosthold? 

Anonymkode: 29e01...f99

Håper det er spørsmål og krav til deg selv, å ikke noe du mener alle bør oppfylle for å være egnet som mor. 

Anonymkode: 6e7ae...f55

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Du var streng. Jeg er ikke gift og er en smule tjukk / sexylubben 😬

Anonymkode: ae0f3...52b

Sexylubben? Må være det dummeste jeg noengang har lest 😂

Anonymkode: 29e01...f99

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sexylubben? Må være det dummeste jeg noengang har lest 😂

Anonymkode: 29e01...f99

Det er en 10 år gammel referanse fra Radioresepsjonen 😄 Jeg henger igjen i gammel storhetstid. Haha! 

Anonymkode: ae0f3...52b

[AnonymBruker]

Jeg var vekdig egoistisk før jeg fikk barn. Lite empatisk og viste aldri kjærlighet. Nå er jeg blitt såååå myk og omsorgsfull. Helt rart! 

Anonymkode: 50901...879

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er ganske lett å vite, egentlig. I hvert fall om man har litt selvinnsikt.

Mestrer du livet ditt sånn OK, får du til å drive en husholdning, overlever du greit økonomisk, har du et stabilt forhold eller i det minste annet nettverk i ryggen? Har du et fornuftig forhold til rusmidler, og ligger du unna kriminelle miljøer? Evner du å føle empati, opprettholder du relasjoner i livet ditt, evner du å være snill og omsorgsfull mot dine nærmeste? Takler du stress og konflikt uten å ty til utagering og vold? Har du en ålreit psykisk og fysisk helse?

Hvis svaret på alle de spørsmålene er ja, så er du egnet. Man trenger ikke være et perfekt, supervellykket høystatus-menneske for å få barn, men man bør unngå å føde barn inn i destruktive livssituasjoner som dop, kriminalitet, alvorlig psykisk sykdom, vold og generelt manglende livsmestring. 

Så bør man jo ha lyst på barn, da. Uansett hvor egnet man er på papiret, vil det være slitsomt med alle våkenettene, selvoppofrelsen og mangelen på alenetid om man ikke egentlig er gira på familielivet. Mange trives jo best uten barn, og det er også helt fair.

Anonymkode: 6e347...17f

[AnonymBruker]

Føler meg ganske trygg på at jeg vil egne meg som mor. Helt sikker kan man aldri være, men jeg føler at det meste som kan ligge til rette, ligger til rette.

Jeg har god helse både fysisk og mentalt, jeg har lite temperament og mye tålmodighet. Er tante til en liten jente, og har familie rundt meg som er veldig glad i å være besteforeldre. I tillegg har jeg en veldig stabil mann som har barn fra før. Vi har begge svært god økonomi. 

Jeg føler meg derimot ikke klar selv om jeg er blitt 30. Om et par år må jeg i så fall bare hoppe i det. Det jeg vil savne mest er nok egentid, ettersom jeg er en introvert. Men andre introverte har vel fått barn før meg  

Anonymkode: 529e7...baf

[AnonymBruker]

På 25.8.2020 den 14.18, AnonymBruker skrev:

Noen spørsmål å stille seg. Har jeg god utdanning og jobb? Er jeg over 25 år? Er jeg gift? Kjenner jeg min mann godt? Har vi vært sammen i over 5 år? Er jeg normalvektig og har et sunt kosthold? 

Anonymkode: 29e01...f99

Oi! Det er ikkje mange som oppfyller alle dei "krava" 🙂

Anonymkode: f8de6...a22

[AnonymBruker]

Det er nok ikkje mulig å vite sikkert at man er egna for morsrolla, før man prøver den ut. Eg tenkte ein god del ja. Takler ikkje lite søvn så godt, og er ikkje så sosial. Men eg har klart å holde ut med mindre søvn enn vanlig så langt, og går oftere ut av komfortsona for å vere med på sosiale ting sammen med barnet. Så det går bra. Eg er heller  ikkje tolmodig av meg, men er forbausande tolmodig når det gjeld mitt eige barn. Har overlevd trassalderen utan å "eksplodere". 😁

Anonymkode: f8de6...a22