Alene med egne tanker og følelser

[Hu der]

Jeg føler jeg ikke har noen støtte rundt meg. Jeg sliter i perioder veldig psykisk, med angst og depresjoner ++. Jeg har en person jeg føler jeg kan lene meg på, men bare innimellom pga at denne personen også sliter med sitt. Jeg prøver å fortelle og forklare hvordan jeg har det til familien, men jeg føler det aldri går inn. I en lang periode nå har jeg slitt med å komme meg ut døra. Familien vet hvor mye angst jeg har, og når jeg er stille, er da jeg sliter mest. De andre i familien er sammen veldig ofte uten meg. De vet jeg liker å være sammen med dem, men jeg får nesten aldri spm om å være med. Det er ikke så mange jeg orker å være sosial med, så det blir jo til at jeg sitter veldig mye alene med meg og mitt..Og det blir til at jeg havner i en sirkel av overtenking og dårlig selvfølelse. Vet jeg kanskje burde sagt noe til dem, men skyldfølelsen av å konfrontere kommer med en gang jeg begynner å tenke på det. Samtidig som jeg sitter igjen med å føle meg  uviktig, lei meg og forvirra.. 

Noen synspunkter på dette? 

[AnonymBruker]

Stor klem til deg.

Får du noe hjelp av psykolog?

Jeg forstår ønske om å ville fortelle til familien din om dette, du føler deg trygg på de og så blir det ikke noe bedre når du føler det ikke går inn.  Kanskje det også er tungt for de å vite at du ikke har det så greit? Og så er det til tider veldig tungt å skulle være den som skal lytte og forstå. Har ei god venninne som jeg til tider føler har brukt meg som en ventil for hennes vanskelige og tunge følelser. 

Anonymkode: 40402...cd4

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, på godt og vondt.

Godt fordi familien min forstår uten å bli sure og skuffet når jeg må melde avbud. De vet det er fordi jeg er dårlig, ikke fordi jeg ikke vil være sammen med de eller fordi jeg ikke gidder. 

Vondt fordi jeg går glipp av så mye. At barna som kommer til verden i familien vår nå ikke får samme forhold til meg som de andre. Har også opplevd at familien min har vært i nærheten av der jeg bor uten å si fra, fordi de bare gikk ut fra at jeg ikke var i form og de vil ikke at jeg skal stresse. 

Har gått i behandling og trening for å bli bedre, og det er håpet om at jeg skal bli litt bedre med tiden som har holdt meg oppe. Men egentlig synes jeg det bare blir verre med årene. 

Jeg er redd for hvor det vil ende. Redd for å bli gammel, være avhengig av hjelp. 

Anonymkode: ea693...935