Greit å distansere seg fra foreldre?

[AnonymBruker]

Har aldri hatt et bra forhold til noen av foreldrene mine. Jeg er en 32 år gammel kvinne. Begge foreldrene mine vet jeg tidligere har slitt med depresjon og spiseforstyrrelser. De har alltid latet som disse problemene ikke eksisterer. De er ikke sammen, om det har noe å si. 

I april mistet jeg jobben min pga. korona (lederjobb jeg var svært glad i). Samtidig ble det slutt med en psykisk (og innimellom fysisk) voldelig samboer over 7 år og jeg mistet både boplass, bil og egentlig alt som hadde vært stabilt. Samtidig drev eks samboer psykisk tortur og truet meg med å skulle ødelegge livet mitt på diverse kreative måter.  Mine tidligere psykiske problemer som jeg hadde klart å holde ganske stabilt over flere år blusset raskt opp igjen. 
 

De få gangene jeg har forsøkt å søke støtte hos faren min har jeg kun fått en regle om hva jeg har gjort galt, noe jeg allerede er flink nok til å fortelle meg selv. Ingen hjelp eller støttende ord å få der. Moren min distanserer seg bare mer og mer, der har jeg heller aldri tidligere opplevd å få noe hjelp eller støtte. Jeg sliter også med å be om hjelp, og forsøker å holde mine problemer til meg selv siden jeg aldri har opplevd at noe godt kommer ut av å dele. 
 

Nå er jeg rett og slett for sliten til å forsøke å opprettholde kontakt med dem. Ingen av dem har en eneste gang spurt meg om det overhodet går bra med meg siden jeg «mistet alt», og hver interaksjon med dem føles egentlig som jeg må klistre på meg en væremåte for å forsøke å imponere dem. Jeg føler meg oppbrukt og ferdig. 

Dessverre har denne nedturen i april truffet meg som en vegg, og det har resultert i at jeg har drukket mye mer alkohol enn hva jeg normalt gjør.   Jeg er ikke voldelig eller ufin når jeg drikker, men jeg drikker for mye fordi jeg ikke har det bra. Foreldrene mine presterte å si til meg at «ingen ønsker være sammen med deg når du drikker så mye». Jeg drikker ikke i ukedagene, heller ikke dersom jeg har vært innom dem. Men i helger blir det svært ofte at jeg i sosiale lag drikker for å forsøke å tenke på noe annet. 
De eneste som ikke ønsker være med meg er dem(foreldrene mine), vennene mine har flokket seg rundt meg som aldri før og forsøker å få tankene mine på andre ting og støtter meg så mye at jeg blir rørt bare av å tenke på det. Selv tenker jeg at dersom jeg hadde en datter som gikk gjennom noe slikt og begynte drikke for mye så hadde jeg forstått at drikkingen var et symptom på at man ikke har det bra og trenger folk rundt seg, synes rett og slett oppførselen deres er hjerteløs og iskald. 

Alikevel tenker jeg på om det er greit å distansere seg, eller er jeg barnslig og dramatisk? Jeg får absolutt ingenting ut av å ha noe med dem å gjøre, utenom at jeg føler meg enda verre om meg selv og hele nåværende livssituasjon hver gang jeg har vært rundt dem. 

Anonymkode: c1225...264

[Hactar]

Du har det vanskelig nok. Du trenger ikke opprettholde kontakten med folk som ikke gjør deg godt, heller ikke om de er foreldrene dine. Slik jeg ser det, bidrar de til problemene, og har aldri vært en del av løsningen. Du skylder dem ikke å fortsette være gjenstand for deres misnøye og kritikk.

Fokuser på menneskene i ditt liv som vil deg vel, og ikke minst, fokuser på deg selv og din egen helse. Dessverre er ikke foreldrene dine en del av ditt gode nettverk, fordi deres fokus er å beholde makt ved å bryte deg ned. Heldigvis har du dannet ditt eget gode nettverk ved å knytte deg til gode venner. De er din virkelige familie, i den forstand at de vil deg vel som familie ideelt sett skal.