22 år, toppkarakterer fra vgs, men klarer ikke ta utdanning

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er 22 år gammel og har tidligere studert i ett år, noe som ikke gikk så bra. Sliter med angst og personlighetsforstyrrelser grunnet omsorgssvikt. Sluttet i behandling etter videregående siden jeg flyttet for å studere. Klarte ikke å være med på så mye sosialt pga. angsten og følte at jeg ikke passet inn, noe som gjorde det vanskelig å fokusere på studiene fordi jeg ikke hadde venner. I tillegg bodde jeg dårlig og da var det vanskelig å holde motet oppe, når jeg mistrivdes så sterkt.

Fullførte året, dog med stort sett dårlige karakterer, og flyttet hjem igjen. Jobbet et par år, startet i behandling igjen og har nå begynt på studier igjen. Har dessverre allerede nå innsett at jeg nok har valgt feil studium. Studiet i seg selv er veldig interessant og sånn sett føles det riktig, men jeg må tenke lenger enn det, og faktum er det yrket jeg får etter endt utdanning ikke vil være heldig for meg. Jeg tror ikke det er heldig for meg å arbeide med mennesker. Denne gangen har jeg vært med på det meste under fadderuka og virkelig presset meg selv, og har blitt kjent med mange i kullet. Det er en skikkelig fin gjeng og jeg tror jeg kommer til å trives skikkelig godt sosialt og med det faglige, men etter endt utdanning tror jeg at det kan bli tungt med tanke på at jeg sliter litt sosialt og er redd at jeg derfor vil slite med å få jobb eller føle at jeg ikke mestrer jobben.

På bakgrunn av dette vurderer jeg å fullføre dette året, for så å søke meg inn på studiet jeg startet på første gang. Da må jeg ta 1. året på nytt (ved et annet universitet) og det blir nok litt kluss med Lånekassen. Jeg har troa på at jeg vil klare å få greie karakterer og klare å fullføre denne gangen, ettersom angsten min er mye bedre, jeg går i behandling, trives mye bedre i byen og bosituasjonen osv., i tillegg til at motivasjonen min er høyere nå. Synes bare det er kjipt ettersom at studiet jeg studerer nå er interessant og veldig "meg", men dessverre er det et yrke som krever mye av meg personlig og jeg tror dessverre ikke jeg har kapasiteten til det når jeg sliter så mye som jeg gjør. 

Begynner å bli redd for at jeg aldri skal klare å fullføre noen utdanning. Videregående klarte jeg fint på normert tid og med kun seksere og femmere, mens på universitetet føler jeg plutselig at jeg ikke er bra nok, at alle andre får det til, men ikke jeg. Føler meg udugelig og faller lett ut når jeg leser. Klarer liksom ikke konsentrere meg og sliter med motivasjonen (spesielt nå som jeg tenker å kun fullføre 1. året for så å søke meg inn på noe annet neste år), samtidig som jeg vet at jeg må og at det haster, siden jeg må ha en utdanning og en jobb i fremtiden. 

Mange av de jeg gikk på videregående med er nå ferdig med bachelor og/eller godt i gang med master, og her sitter jeg og må starte på 1. året på nytt til neste år... Føler meg så mislykket og jeg tror alle nå gjennomskuer at jeg sliter psykisk.

Trenger råd både rundt det praktiske med Lånekassen når jeg må ta noen av de samme emnene på nytt, og råd til motivasjon etc. Vil gjerne høre andres erfaringer. Begynner å bli stressa for økonomien også, kommer til å sitte igjen med enda mer studielån etter dette året, og er redd for at jeg ødelegger skikkelig for meg selv.

Anonymkode: 0626e...c16

[Knirke]

Sykepleien, eller?

Du starter ut med å si at du ikke klarer å ta utdannelse, men ifølge det du skriver videre har du alle forutsetninger for å klare deg helt fint. Det er helt vanlig at flinke elever fra videregående føler seg dumme på universitet/høyskole. Det er fordi alle de middelmådige og dårlige elevene du gikk sammen med på VGS har falt fra.

Du er 22 år gammel, og veldig ung! Du må gi deg selv litt tid, og ikke jage etter å bli ferdig med en bachelor så fort som mulig. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har begynt på et studie og fullført på normert tid. Det er vanlig å surre rundt, droppe ut og bytte retning underveis. Lånekassen gir deg støtte i 8 år, og de spør ikke hvorfor du ikke har fullført. De er fornøyde så lenge de får pengene sine tilbake når du er ferdig. 

Hvis du blar litt på dette forumet så finner du masse tråder om folk som føler seg for gamle til å begynne på nytt studie, og de er alt fra 20 til 45 år gamle (sikkert noen eldre også). 

[AnonymBruker]

1 time siden, Knirke skrev:

Sykepleien, eller?

Du starter ut med å si at du ikke klarer å ta utdannelse, men ifølge det du skriver videre har du alle forutsetninger for å klare deg helt fint. Det er helt vanlig at flinke elever fra videregående føler seg dumme på universitet/høyskole. Det er fordi alle de middelmådige og dårlige elevene du gikk sammen med på VGS har falt fra.

Du er 22 år gammel, og veldig ung! Du må gi deg selv litt tid, og ikke jage etter å bli ferdig med en bachelor så fort som mulig. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har begynt på et studie og fullført på normert tid. Det er vanlig å surre rundt, droppe ut og bytte retning underveis. Lånekassen gir deg støtte i 8 år, og de spør ikke hvorfor du ikke har fullført. De er fornøyde så lenge de får pengene sine tilbake når du er ferdig. 

Hvis du blar litt på dette forumet så finner du masse tråder om folk som føler seg for gamle til å begynne på nytt studie, og de er alt fra 20 til 45 år gamle (sikkert noen eldre også). 

Problemet er at jeg ikke føler jeg klarer å bruke forutsetningene mine.

Videre er det vel slik at man ikke får studielån/stipend for å ta de samme emnene om igjen, som er det jeg må gjøre delvis 1. året til neste år.

Er redd jeg ikke klarer å fullføre noe pga. psyken.

TS

Anonymkode: 0626e...c16

[AnonymBruker]

2 timer siden, Knirke skrev:

Sykepleien, eller?

Du starter ut med å si at du ikke klarer å ta utdannelse, men ifølge det du skriver videre har du alle forutsetninger for å klare deg helt fint. Det er helt vanlig at flinke elever fra videregående føler seg dumme på universitet/høyskole. Det er fordi alle de middelmådige og dårlige elevene du gikk sammen med på VGS har falt fra.

Du er 22 år gammel, og veldig ung! Du må gi deg selv litt tid, og ikke jage etter å bli ferdig med en bachelor så fort som mulig. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har begynt på et studie og fullført på normert tid. Det er vanlig å surre rundt, droppe ut og bytte retning underveis. Lånekassen gir deg støtte i 8 år, og de spør ikke hvorfor du ikke har fullført. De er fornøyde så lenge de får pengene sine tilbake når du er ferdig. 

Hvis du blar litt på dette forumet så finner du masse tråder om folk som føler seg for gamle til å begynne på nytt studie, og de er alt fra 20 til 45 år gamle (sikkert noen eldre også). 

Du undervurderer TS sine psykiske utfordringer. Hun nevner at hun har angst, en personlighetsforstyrrelse og en bakgrunn med omsorgssvikt. Det er klart at det kan klusse til de forutsetningene hun i utgangspunktet har. 

Jeg kan relatere meg til TS, uten at vi selvsagt har samme historie. Jeg gikk ut av VGS med toppkarakterer, men dette var helt klart overkompensering for alle de problemene jeg slet med. Det gikk ålreit de første årene på universitetet før det hele kollapset med alvorlig depresjon, angst, alvorlig suicidalitet og en rekke andre problemer. Det krevde ekstra år, terapi og mye grums før det gikk bedre, men jeg sliter fortsatt. Det er nå viktigst å lytte til kroppen og jobbe med de problemene man har i stedet for å bare fokusere på det praktiske og hvor gode forutsetninger man egentlig har. Selv om det er et minimalt problem var det utrolig triggende for meg å bruke ekstra tid på utdanning da akademisk prestasjon har vært min eneste overlevelsesmekanisme gjennom ungdomsårene. 

Anonymkode: 3e301...00b

[Knirke]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Du undervurderer TS sine psykiske utfordringer. Hun nevner at hun har angst, en personlighetsforstyrrelse og en bakgrunn med omsorgssvikt. Det er klart at det kan klusse til de forutsetningene hun i utgangspunktet har. 

Jeg kan relatere meg til TS, uten at vi selvsagt har samme historie. Jeg gikk ut av VGS med toppkarakterer, men dette var helt klart overkompensering for alle de problemene jeg slet med. Det gikk ålreit de første årene på universitetet før det hele kollapset med alvorlig depresjon, angst, alvorlig suicidalitet og en rekke andre problemer. Det krevde ekstra år, terapi og mye grums før det gikk bedre, men jeg sliter fortsatt. Det er nå viktigst å lytte til kroppen og jobbe med de problemene man har i stedet for å bare fokusere på det praktiske og hvor gode forutsetninger man egentlig har. Selv om det er et minimalt problem var det utrolig triggende for meg å bruke ekstra tid på utdanning da akademisk prestasjon har vært min eneste overlevelsesmekanisme gjennom ungdomsårene. 

Anonymkode: 3e301...00b

Når du klarte å fullføre, hvorfor skal ikke TS klare det da? 

Jeg snakker ikke om diagnoser, det får psykologen ta seg av, jeg sier bare er at de spesifikke problemene TS nevner er noe ALLE studenter sliter med, uansett psykisk helse. Hun er ikke alene der ute. Man må senke kravene til seg selv, godta nederlagene som en del av læringsprosessen, og bygge stein for stein. De andre studentene er ikke så selvsikre som man skulle tro de heller. De har angst og depresjoner og sliter med sine ting de også. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du undervurderer TS sine psykiske utfordringer. Hun nevner at hun har angst, en personlighetsforstyrrelse og en bakgrunn med omsorgssvikt. Det er klart at det kan klusse til de forutsetningene hun i utgangspunktet har. 

Jeg kan relatere meg til TS, uten at vi selvsagt har samme historie. Jeg gikk ut av VGS med toppkarakterer, men dette var helt klart overkompensering for alle de problemene jeg slet med. Det gikk ålreit de første årene på universitetet før det hele kollapset med alvorlig depresjon, angst, alvorlig suicidalitet og en rekke andre problemer. Det krevde ekstra år, terapi og mye grums før det gikk bedre, men jeg sliter fortsatt. Det er nå viktigst å lytte til kroppen og jobbe med de problemene man har i stedet for å bare fokusere på det praktiske og hvor gode forutsetninger man egentlig har. Selv om det er et minimalt problem var det utrolig triggende for meg å bruke ekstra tid på utdanning da akademisk prestasjon har vært min eneste overlevelsesmekanisme gjennom ungdomsårene. 

Anonymkode: 3e301...00b

Det er klart at det gjør ting vanskeligere at jeg sliter psykisk med personlighetsforstyrrelser og angst. Er redd jeg skal bli gjennomskuet i praksis og at noen sender bekymringsmelding vedrørende min skikkethet. I tillegg har jeg vært veldig "på" og sagt til alle som har spurt, venner, familie, og bekjente, at det jeg studerer nå var det jeg skulle studere, og det har jeg sagt i flere år. Så tror folk skjønner at noe ikke er som det skal om jeg plutselig hopper av studiet som jeg så lenge har snakket om som "drømmestudiet". Litt usikker på hva jeg skal studere videre, vet ikke hva jeg vil lenger.

TS

Anonymkode: 0626e...c16

[Cordelia]

De fleste høyskoler og Universiteter har ressurspersoner man kan snakke med, både på det sosiale/psykiske planet, og studieveileder.

Det står helt stille i hodet for meg stillingstitteler på den første, men det burde gå an å finne ut. Ta kontakt og snakk med ressurspersoner på campus før du gjør bestemmer deg, ville jeg anbefalt. Det kan være greit å ha noen å sparre ærlig med.  Og som kanskje kan veilede deg veien videre. Kanskje finnes det veier du ikke har tenkt på hvor du kan bruke utdannelsen din som ikke er for triggende....

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er klart at det gjør ting vanskeligere at jeg sliter psykisk med personlighetsforstyrrelser og angst. Er redd jeg skal bli gjennomskuet i praksis og at noen sender bekymringsmelding vedrørende min skikkethet. I tillegg har jeg vært veldig "på" og sagt til alle som har spurt, venner, familie, og bekjente, at det jeg studerer nå var det jeg skulle studere, og det har jeg sagt i flere år. Så tror folk skjønner at noe ikke er som det skal om jeg plutselig hopper av studiet som jeg så lenge har snakket om som "drømmestudiet". Litt usikker på hva jeg skal studere videre, vet ikke hva jeg vil lenger.

TS

Anonymkode: 0626e...c16

Nå vet jeg ikke hva du studerer. Men jeg jobber på legevakt og treffer stadig helsepersonell som har en alvorlig psykisk knekk på gang. De mister ikke jobben av den grunn. Så lenge man kan fungere på jobb når man jobber, og er sykemeldt i dårlige perioder så får de fleste det til. 

Vil du si hvilket studie det er? Veldig mange ender opp med helt andre jobber enn det de så for seg mens de studerte. Hvis du trives med studiene og miljøet, så er jo det sannsynlig at du klarer å fullføre. Og så får du finne din vei i arbeidslivet etter endt utdanning?

Anonymkode: 41e38...705

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke hva du studerer. Men jeg jobber på legevakt og treffer stadig helsepersonell som har en alvorlig psykisk knekk på gang. De mister ikke jobben av den grunn. Så lenge man kan fungere på jobb når man jobber, og er sykemeldt i dårlige perioder så får de fleste det til. 

Vil du si hvilket studie det er? Veldig mange ender opp med helt andre jobber enn det de så for seg mens de studerte. Hvis du trives med studiene og miljøet, så er jo det sannsynlig at du klarer å fullføre. Og så får du finne din vei i arbeidslivet etter endt utdanning?

Anonymkode: 41e38...705

Psykologi. Har tenkt at det kommer til å gå bra, men når jeg sa det til psykologen sa han at han ikke vet om det vil være bra for meg. Tydelig at han var skeptisk. Etter å ha tenkt meg nøye om tror jeg han har rett. 

På en måte ser jeg meg selv som veldig oppegående og ressurssterk. Gode karakterer fra videregående, jeg har noen venner, jeg har hatt flere jobber og klarer å ta vare på meg selv og bo alene. Klarer fint å gå på butikken, ta kollektivtransport, møte opp på jobb etc.

Har blant annet jobbet i butikk og barnehage. Opplevde mye angst i starten, men etter hvert gikk det seg til og jeg ble god i jobbene. Fikk gode tilbakemeldinger fra kollegaer, de var veldig fornøyde. Men jeg tror ikke det vil være bra for meg å jobbe så tett på mennesker som man gjør i helsevesenet. Helst vil jeg ha en jobb uten for mye menneskelig kontakt (med unntak av kollegaer)... og da må jeg nesten studere noe annet.

Er usikker om jeg bør droppe ut allerede nå, eller fullføre 1. semester, eller fullføre hele 1. år. Med tanken på studielån. Det lureste hadde vært å jobbe frem til neste høst istedenfor å ta opp unødvendig studielån, men finner ingen aktuelle jobber i området foreløpig. Tror derfor at jeg i hvert fall fullfører semesteret, og så ser om det kommer noen aktuelle jobber neste semester...

TS

Anonymkode: 0626e...c16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Psykologi. Har tenkt at det kommer til å gå bra, men når jeg sa det til psykologen sa han at han ikke vet om det vil være bra for meg. Tydelig at han var skeptisk. Etter å ha tenkt meg nøye om tror jeg han har rett. 

På en måte ser jeg meg selv som veldig oppegående og ressurssterk. Gode karakterer fra videregående, jeg har noen venner, jeg har hatt flere jobber og klarer å ta vare på meg selv og bo alene. Klarer fint å gå på butikken, ta kollektivtransport, møte opp på jobb etc.

Har blant annet jobbet i butikk og barnehage. Opplevde mye angst i starten, men etter hvert gikk det seg til og jeg ble god i jobbene. Fikk gode tilbakemeldinger fra kollegaer, de var veldig fornøyde. Men jeg tror ikke det vil være bra for meg å jobbe så tett på mennesker som man gjør i helsevesenet. Helst vil jeg ha en jobb uten for mye menneskelig kontakt (med unntak av kollegaer)... og da må jeg nesten studere noe annet.

Er usikker om jeg bør droppe ut allerede nå, eller fullføre 1. semester, eller fullføre hele 1. år. Med tanken på studielån. Det lureste hadde vært å jobbe frem til neste høst istedenfor å ta opp unødvendig studielån, men finner ingen aktuelle jobber i området foreløpig. Tror derfor at jeg i hvert fall fullfører semesteret, og så ser om det kommer noen aktuelle jobber neste semester...

TS

Anonymkode: 0626e...c16

Gjør det, søk jobber mens du fortsetter å studere. Det er vel bedre å studere enn å bare gå arbeidsledig uansett

Anonymkode: 5f2ee...7fa

[AnonymBruker]

Høres ut som meg da jeg var 20. Jeg fullførte utdannelsen den gang, kun første året. Selv om jeg hadde det forferdelig og skolen gjorde meg mye sykere. Jeg burde ha sluttet med en gang.

Jeg fikk meg en enkel jobb noen dager i uka etter endt utdannelse og fokuserte på behandling av helsen resten.

Ble frisk og klarte nå å ta utdannelse igjen, 8 år etterpå. Og da følte jeg meg motivert og mye bedre. Jobber fortsatt i den jobben jeg fikk da jeg var 21, men har nå iallfall utdannelsen til å kunne søke på det jeg faktisk vil jobbe med.

For din del, kanskje prøve å være med de andre. Det styrker selvtillitt og velvære, og vil kanskje være med å utvikle deg. Men hvis du føler det er helt feil, er det beste å avslutte, istedet for å kaste bort hele dette året. Begynn med hjelp og behandling asap, psykolog, samtaler, osv. Du kan jo eventuelt kombinere skole og psykolog.

Anonymkode: 13dce...72b