Selvinnsikt. Hvorfor man ikke har fått barn.

[AnonymBruker]

I røyken av stadig nye tråder anliggende dette med alder, fertilitet, barn, partner så tenkte jeg å utfordre oss som ikke har fått barn (inspirert av tråd om maks alder og barn) og høre om dere har noen selvinnsikt på hvorfor man ikke har barn idag.

Som nevnt tidligere så hadde jeg drømmedama som samboer, planene var lagt og alle piler oppover. Hus, barn og familielivet lå der framme å ventet uten at vi stresset i 20 årene. Tiden gikk så uendelig fort med utdanning, jobb, nye venner, fest og basar. Mao det meste som de fleste kjenner seg igjen i. Sett i ettertid gikk jeg i fellen som så mange menn gjør og tok min partner «for gitt» i hverdagen.

Når vi kom opp i 30 årene hadde hun fått nok og forsvant ut døren til fordel for en annen som hun hadde møtt gjennom jobb. Han var en god del eldre og sikkert en porsjon eller to mer moden enn meg. Igjen satt jeg og som alle vet så er en kvinne ferdig med bruddet når mannen den selsomme beskjeden om at brudd er ett faktum. Dette tok meg lang tid å bearbeide. 
 

Er idag i slutten av 30 årene og årene bare flyr, er singel og bor alene. Har ikke gitt opp hverken kjærlighet eller familielivet, men syntes det er treffe noen er vanskeligere idag enn noen gang til tross for jeg idag har bedre kontroll på økonomi og denslags. Nettdating er jo så nådeløst!! Er ikke bitter på noen måte og forstår idag både brudd og mine feilprioriteringer tidligere i livet.

Tiden vil vise videre hvordan framtiden blir, men ett ønske om egne barn er tilstede. Skulle jeg få barn så tror jeg også at det blir med ett siden tiden er skrudd opp fra «skilpadde» i 20-årene til «kanin» i 30-årene.

Vi får bare se hva framtiden bringer......
 

Anonymkode: 7a5bd...015

[Måndagsbarn]

Jeg kjenner meg til dels igjen i det du skriver:) Er nå i 30-årene og har ønsket meg barn "og alt det der" siden jeg var 20, men har havnet i forhold med jevngamle der mannen ikke ville ennå. Tror dessverre dette er ganske vanlig i dagens samfunn på begge sider - den ene vil vente og den andre ofrer seg eller går med på det fordi kjærligheten er sterk og man tross alt har tid til å vente litt. Men plutselig så skjer det noe, brudd, årene går..

Jeg møtte til sist en mann som er et par år yngre enn meg selv, men som er helt enig i at vi ikke har tid til å tøyse rundt i mange år, som deler de samme verdiene og ønsket familie og synes det er greit å begynne tidlig når vi ser ting så grunnleggende likt og vil satse på et liv sammen. Vi har kjent hverandre ett år, men bare bodd sammen i 2 måneder, og nå er jeg (tidlig) gravid:)

Ønsker deg alt godt og håper du finner hun som vil ha en familie og en framtid med deg!